Globaliseringinens Idehistorie Oversettelser

From Aftenstorm Intelligence Unit
Jump to: navigation, search

Dette er litteraturen til faget Globaliseringens Idehistorie

i fra UIO

Orginalversjonen av dette dokumentet i wordversjon: Globaliseringens Idehistorie Oversettelser

Innhold Bind I

Polis og kosmopolis.

Noen tekster mangler, men der lenke til nettet er oppgitt er teksten fortsatt pensum.

Tekster merket * er ikke tilgjengelig og utgår fra pensum. (Diderot utgår, det samme gjør Kants ”Ide om en allmenn historie i verdensborgerlig hensikt”, men han er jo godt dekket. Voltaires sjette filosofiske brev utgår også )


1. Aristoteles. Fra Politikken. Bok en, kapitlene en og to.

Aristoteles. The Politics. Project Gutenberg. www.gutenberg.org/dirs/etext04/tgovt10.txt.


2. Plutark. Fra Pyrrhos


3. Marcus Cicero. Fra De Legibus


4. Marcus Aurelius. Fra Til meg selv

http://www.gutenberg.org/etext/6920

Norsk utgave (anbefales) Aurelius, Marcus 2004, Til meg selv. Fjerde og niende bok. Oversatt av Rebekka Bang, Cappelens upopulære. Oslo. 26 sider. (Finnes også i kompendiet for våren 2008)


II. Universalisme i kristen og islamsk sivilisasjon


1. Augustin. De civitate Dei (Gudsstaten eller Guds by). Oversatt av Reidar Aasgaard. Oslo, Pax forlag.

Bok xiv 1+ 28, xix 3-11 + 12 (til ”La oss nå ta en skikkelse”), xix 13, xix 17, xix 20-21 + oppsummeringa i kap 23 + 27-28. Utvalget fins på sidene 155, 172, 246-60, 262-64, 267-69, 270-73, 274, 276-77. 20 sider.

Diverse komplette engelske oversettelser ligger på nettet, se wikipedia.


2. Ibn Khaldun. Fra Prolog til verdenshistorien


  1. Dante Alighieri. Fra Monarchia, bok en
  1. Christine de Pisan.

Les det engelske utdraget fra Damenes By (Le Livre de la Cite des Dames [The Book of the City of Ladies, 1405) som er klipt inn nedenfor.


Se også på utdrag fra Fredens bok (Book of Peace, part 3, sidene 122-149)

http://dpubs.libraries.psu.edu/DPubS?service=UI&version=1.0&verb=Display&page=toc&handle=psu.rs/1216409535


III. Renessanse- og oppdagelsestid


1. Christopher Columbus. Fra Carta Colon

http://www.bartleby.com/43/2.html


2. Amerigo Vespucci. Fra Mundus Novus. Amerigo Vespuccis brev til Medici


3. Juan Ginés de Sepúlveda. En ny Demokrátes eller Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne


4. Bartelomé de Las Casas. Fra Apologética historia sumaria


5. Francisco de Vitoria. Fra De indis, sive de juri belli hispanorum in barbaros, relectio posterior


6. Michel de Montaigne, ”Om kannibaler”, i Essays

http://www.gutenberg.org/files/3600/3600-h/3600-h.htm#2HCH0030


7. Francis Bacon. Fra Det nye Atlantis


8. Tomasso Campanella. Fra Solstaten


IV. Opplysningskulturen: kosmopolitten og den andre


1. Voltaire.

- Brev seks fra Filosofiske brev. Mangler*

- “Fedreland” og “Theist” fra Dictionnaire philosophique


2. Mary Wortley Montagu. Fra Embassy Letters, “To the Countess of – [May 1718]”

Original innlagt.


3. Fougeret de Monbron. Kosmopolitten, eller verdensborgeren


4. Diderot: Fra Tillegget til Bouganvilles reiser

Mangler*


5. Christoph Martin Wieland. Kosmopolittordenens hemmelighet


6. Déclaration des Droits de l'homme et du citoyen du 26 août 1789

http://www.skoletorget.no/abb/samf/frrev/mskrett_fr.html


7. Olympes de Gouges. Erklæringa om kvinners og kvinnelige borgeres rettigheter. 1791

http://www.pinn.net/~sunshine/book-sum/gouges.html


V. Opplysningskulturen : Folkerett og evig fred


1 Émeric Crucé. Den nye Kyneas


2. Hugo Grotius. Fra ”Prolegomena” eller fortalen til De jure belli et pacis

Mangler


3. Jean Jacques Rousseau. Fra Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint Pierres prosjekt om evig fred


4. Kant. Idé om en allmenn historie i verdensborgerlig hensikt

Mangler *


5. Kant. Fra Den evige fred. En filosofisk plan

Hele er pensum!


……………………………………………xxxxxxxxx……………………………………..


2. Plutark. Fra Pyrrhos

Det var en mann fra Thessalia som het Kineas, og som ble ansett for å være meget forstandig. Han hadde vært elev hos retoren Demosthenes og fremsto som den eneste av de veltalende på den tiden som kunne minne om ham i kraft og talegaver. Han var Pyrrhos’ mann og ble sendt av ham til byene der han gjorde følgende ord av Euripides til sannhet:


Ord knuser alt

Hva fiendens jern måtte volde.


For Pyrrhos sa nemlig at Kineas’ ord hadde erobret flere byer enn hans egne våpen, og at han æret denne mannen mest av alle og trengte ham. Nå så Kineas at Pyrrhos satte kursen mot Italia, og i et ledig øyeblikk sa han ham følgende ord: ”Romerne sies å være djerve soldater, Pyrrhos, og å herske over mange krigerske folk. Om en gud lar oss overvinne disse mennene, hva skal vi med seieren?” Pyrrhos svarte: ”Det du spør om, har et opplagt svar, Kineas. Om romerne blir overvunnet, vil det ikke være en eneste verken barbarisk eller gresk by som kan måle seg med oss, men vi kan ta hele Italia, hvis storhet og dyd og styrke du burde kjenne bedre enn noen.” Kineas ventet litt: ”Når vi har tatt Italia”, sa han, ”konge, hva gjør vi da?” Pyrrhos så ennå ikke hvor han ville hen, og sa straks: ”Da ligger Sicilia der like ved og strekker hendene ut mot oss, det er en rik og folkerik øy som er enkel å erobre. For der, Kineas, råder opprør, krigens lovløshet og skarp demagogi over alt, etter Agathokles’ død.” ”Det du sier”, sa Kineas, ”virker rimelig. Men er målet for felttoget vårt å ta Sicilia?” ”Måtte en gud”, sa Pyrrhos, ”gi oss seier og framgang så vi kan sette i gang med nye, store bedrifter. Hvem holder vel Libya og Kartago unna oss? Det er da vel innen rekkevidde, når selv Agathokles, etter å ha flyktet i all hemmelighet fra Syrakus og krysset havet med noen få skip, nesten klarte å ta det? Og når dette er erobret, kan ingen av dagens overmodige fiender stå imot oss, hvem vil vel bestride det?” ”Ingen”, sa Kineas, ”det er klart at med en slik styrke kan du lett ta Makedonia og herske over Hellas. Men når alt er blitt lagt under oss, hva gjør vi da?” Og Pyrrhos lo: ”Da vil vi ha masse ledig tid, og hver dag kan vi ha lystige fester, kjære deg, være sammen og glede oss i samtale oss imellom.” Ved disse ordene stanset Kineas ham: ”Men”, sa han, ”hva er hinderet for at vi allerede nå har lystige fester og tilbringer tiden med hverandre, hvis vi har muligheten til det uten å anstrenge oss? Hvis vi nå ubesværet kan få det samme som vi ville oppnådd gjennom blod og slit, etter å ha utsatt oss for stor fare, påført andre skade og oss selv smerte?” Kineas uroet Pyrrhos med disse ordene, men fikk ham ikke til å endre standpunkt. For han skjønte nok hvilken lykke han ga slipp på, men hadde ikke kraft til å forlate drømmene og lengslene sine.


3. Marcus Cicero. Fra De Legibus

Om lovene.

15.

Atticus: Men om du spør hva jeg forventer meg, vil jeg si at siden du har skrevet om den ideelle statsforfatning, ser det ut til å følge som en logisk konsekvens at du også skriver om lovene. Jeg ser nemlig at også ditt forbilde Platon har gjort dette, ham du beundrer og setter høyere enn alle andre, ham du holder av mest av alt.

Marcus: Ønsker du derfor at på samme måte som ham – slik han selv beskriver det – da han sammen med kreteren Kleinias og spartaneren Megillos på sommerstid i Knossos’ sypresslunder og spredte skoger diskuterte statens institusjoner og de ideale lovene, ofte vandrende omkring, innimellom hvilende, skal også vi, vandrende fram og tilbake og noen ganger sittende mellom disse høye poplene på denne frodige og skyggefulle bredden, drøfte de samme sakene, bare med litt mer produktivitet enn den vanlige retten forespør?

Atticus: Ja, det ønsker jeg virkelig.

Marcus: Hva sier Quintus?

Quintus: Jeg ønsker ingenting mer enn det.

Marcus: Og det sannelig med rette. Tenk bare på det at ingen type drøftelse åpenbarer bedre enn denne hvilken evne menneskene har fått av naturen, hvilken styrke det menneskelige sinn har i kraft av de høyeste egenskaper, hvilken oppgave vi er født til å ta for oss, utføre og bringe fram i lyset, hva som forener menneskene og skaper et naturlig fellesskap mellom dem. Når dette er avdekket, da kan man finne kilden til lov og rett.

Atticus: Du mener altså at man ikke skal utlede rettsdisiplinen fra pretorens edikt, slik de fleste gjør nå, og heller ikke fra tolvtavleloven, slik man mente før, men heller fra den dypeste filosofi?

Marcus: Ja, for vi søker jo visselig ikke i denne talen, Atticus, å finne ut hvordan vi skal forsvare oss for retten, eller hva vi skal svare på enhver forespørsel fra klienter. Vel, slike saker kan være viktige, ja, faktisk er de det. Tidligere ble de tatt hånd om av mange fremragende menn, og nå blir de tatt hånd om av kun én mann, en mann av meget stor autoritet og visdom. Men i denne diskusjonen skal vi ta for oss det generelle grunnlaget for lov og rett på slikt vis at den retten vi kaller borgerretten, reduseres til et ganske lite og smalt felt. Vi må nemlig avdekke rettens natur, og den må utledes fra den menneskelige natur. De lovene som statene styres etter, bør tas i betraktning, ja, vi skal behandle lovene som er nedskrevet i de forskjellige folks retter og bestemmelser. Blant disse skjuler også det som vårt folk kaller borgerretten, seg.

Quintus: Du tar for deg dette emnet vi søker nøyaktig fra grunnen av, min bror, slik som rett er. De som underviser i borgerrett på annet vis, viser ikke veien til retten, men heller til rettstvistene.

Marcus: Det stemmer nok ikke, Quintus. For det er heller uvitenhet om retten som fører til tvister, og ikke kjennskap til den. Men dette skal vi se på seinere, nå skal vi se på rettens opprinnelse. De største filosofene mente nemlig at man skulle utgå ifra loven. Og jeg skal gi dem rett i det, om loven – slik de selv definerer den – er den høyeste fornuft, gitt av naturen, som forteller hva man bør gjøre, og som forbyr det motsatte. Så snart denne fornuften er fastsatt og perfeksjonert i menneskesinnet, er den lov. Derfor tror de at loven er fornuft, og at dens funksjon er å befale folk å gjøre det rette og forby dem å gjøre galt. De tror at den har fått navnet sitt på gresk fra at ”enhver skal tildeles sitt”, og jeg tror at hos oss har den fått navnet fra begrepet om å velge. Slik de verdsetter rettferdigheten, slik verdsetter vi retten til å velge, og begge deler tilhører loven. Men om dette kan sies å være riktig, slik det i alle fall for meg stort sett synes å være, da bør rettens opprinnelse utledes fra loven. Denne er nemlig en naturlig kraft, den er den forstandiges sinn og fornuft, den er standard for hva som er rett og galt. Men fordi hele samtalen vår dreier seg om den allmenne rasjonelle tankegangen, vil det nå og da være nødvendig at vil taler folkelig, og at vi kaller det for lov det som da det er nedtegnet, bekrefter hva som er ønskelig, enten ved å pålegge eller ved å forby. Dette er hva allmuen kaller lov. I bestemmelsen av hva som er rett, bør vi ta utgangspunkt i den høyeste lov, som har eksistert i all tid, og som ble skapt før det var noen som helst nedskrevet lov eller i det hele tatt en ordnet stat.

Quintus: Det er nok både riktigere og klokere i henhold til oppbygningen av denne samtalen som vi har begitt oss inn på.

Marcus: Ønsker ikke også du at vi skal oppnå selve rettens opprinnelse fra dens utspring? Når vi først har funnet dette, vil vi nemlig ha en standard å måle det vi søker, etter.

Quintus: Jeg mener sannelig at vi bør gjøre det.

Atticus: Du kan tillegge meg den samme meningen som min bror.

Marcus: Vi bør derfor fastholde og bevare den statsforfatningen som Scipio befestet som den ideelle i de seks bøkene sine. Alle lover bør så tilpasses denne typen stat, og det bør frambringes en moral, og alt trenger ikke å være nedskrevet. Jeg skal søke denne rettens spire fra naturen, og hele vår diskusjon bør utfolde seg under dennes ledelse.

Atticus: Helt riktig, med naturen som leder kan vi ikke trå feil.

Marcus: Går du da med på, Atticus, jeg kjenner nemlig til Quintus’ mening, at hele naturen styres av de udødelige guders styrke, karakter, fornuft, makt, dømmekraft og vilje, eller hva annet av ord jeg kan bruke for å forklare tydeligere hva jeg vil fram til? For dersom du ikke går med på det, må vi først og fremst begynne med det temaet.

Atticus: Jeg går med på det om du ber meg om det. På grunn av fuglenes sang og bølgenes brus trenger jeg jo ikke å frykte at noen av vår skoles tilhengere skal høre noe av dette tydelig.

Marcus: Likevel bør du være forsiktig. De pleier jo å bli meget opprørte, slik som typisk er for gode menn. Og de ville ikke tåle det om de hørte at du hadde gått bort ifra den utmerkede mannens første passasje, hvor han har skrevet at Gud ikke bryr seg med noe, uansett om det angår ham selv eller andre.

Atticus: Fortsett, ber jeg deg. Jeg er nemlig spent på hvor det fører hen, det jeg har innrømmet overfor deg.

Marcus: Jeg skal ikke gjøre talen lang. Det fører nemlig hit: Dette dyret, som vi kaller menneske, som er mangfoldig, framsynt, ivrig og skarpsindig, har minne og er fylt med fornuft og dømmekraft, er skapt av den høyeste gud til en framstående rolle. Mennesket er nemlig det eneste blant så mange andre slekter og typer av levende vesener som har del i fornuft og tankeevne, som alle de andre mangler. Og er det i det hele tatt noe, og jeg mener ikke bare i menneskene, men i alt i himmel og på jord, mer guddommelig enn fornuften? Denne som, da den har vokst til og blitt perfekt, meget riktig kalles visdom. Ettersom det ikke finnes noe som er bedre enn fornuften, og denne finnes både i menneskene og i Gud, da er fornuften følgelig det første som forener menneskene med Gud. Og mellom dem som har fornuft til felles, må det også være en riktig fornuft til felles. Da denne riktige fornuften er loven, bør vi også anta at loven binder menneskene sammen med gudene. Videre: De som har felles lov, de har også felles rett. Og de som har dette til felles, de må leve i et felles samfunn. Men om de adlyder de samme autoritetene og maktene, da betyr dette meget mye mer. De adlyder nemlig da himmelsystemet, det guddommelige sinn og den meget mektige Gud. Da må man betrakte hele universet som ett samfunn, felles for guder og mennesker. Og slik som det skjer en rangering på grunnlag av familienes blodsbånd i stater etter et visst prinsipp, som skal omtales i en passende passasje, slik er det også i hele universet, men enda mer storslagent og framstående, at menneskene forenes med gudenes blodsbånd og slekt.

Når menneskenaturen undersøkes, slår man vanligvis fast, og dette er etter all sannsynlighet riktig, at under de evige bevegelsene og rotasjonene i det himmellige kom det en passende tid for å så menneskeslektens frø. Da det var spredt og plantet i jorden, ble det beriket med den guddommelige gave: sjelen. Og mens de andre elementene som menneskene består av, er tatt fra det dødelige, og derfor er forgjengelige og svake, er sjelen innplantet av Gud. På grunn av dette kan det med rette tales om et blodsbånd mellom oss og de himmelske, eller om felles slekt eller opphav. Og derfor er det ingen andre enn mennesket, blant så mange levende vesener, som har noen kjennskap til Gud, og blant menneskene selv er det intet folk, det være seg høyt siviliserte eller primitive, som ikke vet at man må tro på en gud, selv om man ikke vet av hvilket slag denne er. Fra dette kan man utlede at mennesket anerkjenner Gud, fordi det husker og kjenner hvor det har sitt utspring fra. Nå er det sannelig slik at dyden er den samme i mennesker og i Gud, men ikke i noen annen art utover det. Og dyden er ikke noe annet enn den perfeksjonerte natur, ledet til fullkommenhet, derfor er det en likhet mellom mennesket og Gud. Når dette er tilfellet, hvilket slektskap kan da være nærere eller mer veletablert? Naturen har da også gitt rikelig av tinger til menneskenes behag og bruk, slik at alt som skapes, synes å være en gave tiltenkt oss mennesker, og ikke tilfeldig frambrakt. Det gjelder ikke bare det som strømmer fra jorden som korn og frukter, men også dyrene. Det er åpenlyst at de dels er skapt for å bli benyttet av menneskene, dels for å gi produkter og dels for å bli spist. Med naturen som instruktør er utallige kunster oppdaget, og med evnefull imitasjon av naturen har fornuften tilegnet seg livsnødvendighetene.

Likedan har naturen ikke bare utstyrt selve mennesket med sinnets hurtighet, men den har også gitt oss sansene som assistenter eller budbringere, og den har avdekket de skjulte og ikke tilstrekkelig åpenbare forståelsene av en mengde ting som et slags fundament for viten, og den har gitt oss en kroppsform velegnet og tilpasset for menneskesinnet. Da den hadde bøyd de øvrige levende vesener mot grunnen, reiste den bare mennesket og har slik forårsaket at det ser mot himmelen, mot sin slekt og sitt opprinnelige hjem. Videre har den formet ansiktstrekkene slik at de avslører karakteren som er skjult innvendig. Øynene viser nemlig meget tydelig hvordan vi føler oss, og i tillegg indikerer det som kalles ansiktsuttrykket, som ikke finnes i noe annet levende vesen foruten mennesket, sinnsstemningene. Grekerne kjenner nok ordets betydning, men de har ikke noe navn på det. Jeg ser vekk ifra resten av kroppens spesielle evner og egenskaper, slik som stemmekontrollen eller talens kraft, som er det sterkeste bindeleddet for menneskesamfunnet. Dette tilhører ikke vårt emne, og tiden strekker ikke til, og det synes også slik for meg at Scipio har forklart dette temaet tilstrekkelig i sine bøker, som dere har lest. Fordi Gud har skapt og utstyrt mennesket slik at det kan være leder over alle skapte ting, er det klart, og vi trenger ikke å gå i detalj, at naturen selv avanserer videre, da den uten læremester utgår fra de tingene som er av den typen den kjenner fra den første og elementære intelligensen, og styrker og perfeksjonerer fornuften på egen hånd.

Atticus: Ved de udødelige guder, du går langt tilbake for å finne rettens opprinnelse! Men du gjør det på et slikt vis at jeg på ingen måte har hastverkt med å komme til det jeg forventet at du skulle tale om, nemlig borgerretten. Jeg kan lett tillate deg å bruke hele dagen til denne talen. Det er kanskje til og med viktigere dette som du framsetter som en forberedelse til noe annet, enn selve saken dette forbereder.

Marcus: Ja, disse sakene som nå kort berøres, er virkelig viktige. Men av alle de temaene som berøres i filosofenes diskusjoner, er ingenting viktigere enn forståelsen av at vi er født til rettferdighet, og at retten er basert på naturen, og ikke på menneskers meninger. Dette åpenbarer seg om dere bare observerer mennesker i tilknytning til andre mennesker og i fellesskap. Det finnes nemlig ikke noe som er så likt, som er så tilsvarende hverandre, som vi mennesker oss imellom. For om ikke dårlige vaner og forskjellige meninger ledet de svake sjelene og vendte dem i hvilken som helst retning, da ville ingen være så lik seg selv som alle mennesker var lik hverandre. Og derfor, uansett hvordan man definerer mennesket, vil en og samme definisjon gjelde for alle. Dette er et tilstrekkelig argument for at det ikke er noen artsforskjell mennesker imellom. Om dette var tilfellet, kunne ikke en definisjon gjelde for alle mennesker. Fornuften, som er det eneste som setter oss over dyrene, som gjør oss i stand til å resonnere, som gjør at vi kan bevise og motbevise, som gjør oss i stand til å diskutere, komme fram til noe og konkludere, den er uten tvil felles for alle, og selv om vår opplæring er forskjellig, er evnen til læring lik. For de samme tingene mottas av alle med sansene, og det som beveger sansene, påvirker alle på samme måte, og de første antydningene til erkjennelse som innprentes i våre sinn, disse som jeg har fortalt om tidligere, de innprentes likt i alle, og talen, som er sinnets tolk, kan divergere i ordvalg, men meningene er de samme. Enhver, av hvilket som helst folkeslag, kan nemlig oppnå fullkommenhet om han bare får en leder. Og menneskenes likhet manifesteres ikke bare i deres rette handlinger, men også i de onde. Alle mennesker gripes av lyst som, selv om den lokker dem til det som er umoralsk, likevel har en viss likhet med det som er naturlig godt, da den gleder oss med sin letthet og sødme. Derfor, på grunn av sinnets feilbedømmelse, etterstrebes den som noe nyttig. På grunn av liknende uvitenhet flykter man fra døden som om den var en oppløsning av naturen, og man klynger seg til livet fordi det holder oss i den tilværelsen vi er født i. Vi ser på smerte som et av de største onder, ikke bare på grunn av dens besvær, men også fordi den synes å bringe naturens undergang med seg. Og likedan på grunn likeheten mellom moralsk verdiget og berømmelse regnes de som blir æret, for lykkelige, mens de som ikke oppnår berømmelse, regnes for ulykkelige. Plager, gleder, begjær og frykt hjemsøker likedan alles sinn, og selv om forskjellige folk har forskjellige oppfatninger, er det ikke slik at de som dyrker hunder og katter som guder, rammes av en annen overtro enn andre folkeslag. Finnes i det hele tatt den nasjon som ikke holder av godhet, vennskaplighet eller et takknemlig sinn, og som ikke minnes velgjerninger med glede? Eller som motsatt ikke avskyr og hater de hovmodige, de ondsinnede, de grusomme og de utakknemlige? Da man ut fra disse tingene forstår at hele menneskeheten er bundet sammen i et fellesskap, følger det til slutt at kunnskap om den rette livsførsel gjør menneskene bedre. Om dere anerkjenner dette, går vi videre til neste punkt, men om dere savner noe, skal vi forklare det først.

Atticus: Nei, vi savner ikke noe, om jeg får svare for oss begge.

Marcus: Det neste punktet er da at vi er gjort slik av naturen at vi deler rettsfølelsen med hverandre og videreformidler den til alle mennesker. Og under denne drøftelsen vil jeg at det skal være klart at den retten jeg taler om, er den naturlige. Men den onde skikkens innflytelse er også så stor at det som er som små gnister gitt av naturen, slukkes, og de lastene som er deres motsetning, springer fram og blir sterkere. Men om menneskenes dømmekraft var i overensstemmelse med naturen, slik poeten sier det, at de ikke anså noe menneskelig fremmed for seg, da skulle retten utøves likt av alle. De som har fått fornuften i gave fra naturen, de har også fått den rette fornuften. Derfor har de også fått loven, som er den rette fornuften brukt til påbud og forbud. Og om man har fått loven, har man også fått retten. Alle har fått fornuften, altså har de også fått retten. Derfor pleide Sokrates med rette å forbanne den mann som først skilte nytten fra retten. Denne atskillelsen, klagde han, er roten til alt vondt. Hvor stammer da Pytagoras’ ord om vennskapet fra?

Og slik som verden med alle sine deler som er i overensstemmelse seg imellom, forenes av og hviler på en og samme natur, slik er menneskene bundet sammen av naturen. Men de er uenige på grunn av moralsk korrupsjon, og de skjønner da ikke at de er av samme blod og underlagt en og samme beskyttelse. Om man holdt fast ved dette, ville menneskene med sikkerhet leve livet som guder.

Fra dette er det klart at når en vis mann overfor noen av samme egenskap utviser denne godheten som er så vidt spredt blant menneskene, da vil dette bli resultatet, hvilket synes utrolig for noen, men som likevel er nødvendig, at han ikke elsker seg selv mer enn han elsker en annen. For hvilken forskjell kan det egentlig være der hvor alt er likt? Om selv den minste forskjell skulle inntre i et vennskap, ble selve begrepet vennskap opphevet. Vennskapets vesen er nemlig slik at om den ene foretrekker å ha noe for seg selv på bekostning av den andre, opphører vennskapet. Alt dette er egentlig bare en innledning til resten av vår tale og diskusjon, for å gjøre det lettere å forstå at retten er nedfelt i naturen. Når jeg først har sagt noen få ting til om dette, skal jeg gå videre til borgerretten, som hele denne talen har sitt utspring i.

Quintus: Ja, du behøver bare å føye til litt om dette temaet, og det måtte være for Atticus’ skyld. Ut ifra det du allerede har sagt, synes det helt åpenbart for meg at naturen er rettens kilde.

Atticus: Hvordan kan jeg være av en annen oppfattelse, da det er fastslått for det første at vi er utstyrt og besmykket med det man kan kalle gudegaver, for det andre at det er ett prinsipp felles og likt for alle for hvordan menneskene kan leve i fellesskap, og deretter at menneskene er bundet sammen av en naturlig godhet og overbærenhet, og også av rettsfellesskapet. Nå som vi har anerkjent at alt dette er sant, og med rette, mener jeg, hvordan skulle vi da kunne skille lov og rett fra naturen?


2. Ibn Khaldun. Fra Prolog til verdenshistorien

Første kapittel av første bok: Et overblikk over den menneskelige sivilisasjon. Kapittelet inneholder flere prinsipielle betraktninger (muqaddimāt).<ref name="ftn1">Dette avsnittet er oversatt fra Cheddadis utg., I:65-80. </ref>

Første prinsipielle betraktning: Menneskelig fellesskap er grunnleggende nødvendig.

Filosofene uttrykker dette ved å si at “mennesket er urbant av natur” (al-insān madanī bi-l-ṭab‘),<ref name="ftn2">Aristoteles-sitatet går tilbake til den første arabiske oversettelsen av Den Nikomaiske Etikk (Bekker 1097b11: physei politikon ho anthrōpos), jf. også Politikken (Bekker 1253a2-3: ho anthrōpos physei politikon zōon), og gjengis her i akkurat den formen oversetteren, Isḥāq b. Ḥunayn (d. 911 e. Kr.) ga det. Vi oversetter madanī med “urban” (fra madīna - “by”), men man kunne også velge å ta hensyn til det underliggende greske ordet politikos, som ordrett betyr “byborgerlig” men i konteksten henviser til organiseringen av bystaten (polis), og dermed i utvidet betydning “politisk”.</ref> hvilket betyr at det har behov for felleskap, i deres terminologi “urbanitet” (al-madaniyya). Dette er innholdet i begrepet sivilisasjon (‘umrān).<ref name="ftn3">Ordet ‘umrān har blitt oversatt på mange forskjellige måter. Det er beslektet med verbet ‘amara, som betyr “leve, bo”, med en bibetydning “leve lenge” eller “leve godt”, og kan også brukes med steder som subjekt for verbet: “ha liv”, “være full av liv”, “være bebodd”. Den mest sentrale betydningen av ‘umrān er derfor “bosetning”, og fungerer hos Ibn Khaldūn som et samlebegrep for menneskelig bosetning, enten det er urban bosetning i byer (ḥaḍāra) eller “rural” bosetning i landsbyer og nomadisk bosetning i ørkenen (begge: badāwa). Ettersom Ibn Khaldūn bevisst gir ordet utvidet betydning, som hovedtema for en ny vitenskapelig disiplin, er det svært vanskelig å oversette tilfredsstillende. Vi har valgt å følge Rosenthal og Cheddadi og oversetter det med “sivilisasjon”, men merk Al-Arakis forsøk: “vekst og utvikling”.</ref>

Årsaken til dette forhold er at Gud har skapt mennesket i en form som ikke kan leve og opprettholdes uten næring, og Han har ledet det til en søken etter næring, ved det instinkt mennesket har og ved de evner Han har gitt det til å skaffe seg denne næringen.

Men enkeltmenneskets evner til å skaffe seg den næringen det behøver er begrensede, og kan ikke forsyne det med nok til å opprettholde livet. Selv om vi antar den minste mengde vi kan tenke oss, for eksempel en dagsrasjon hvete, så kan et menneske kun få næring fra den gjennom et omfattende arbeid med å male korn, elte deigen og bake brød. Hver enkelt av disse tre arbeidsoppgavene krever husgeråd og redskaper som kun kan skaffes ved hjelp av forskjellige håndverk, og tilvirkes av smeden, snekkeren og pottemakeren. Selv om mennesket kunne spise ubearbeidet korn, ville det likevel for å skaffe dette kornet til veie være nødt til å utføre en mengde ulike arbeid som å så frø, høste kornet og treske det for å utvinne kornet fra akset. Hvert enkelt av disse arbeidene krever et stort antall ulike redskaper og håndverk, mange flere enn dem vi nevnte først. Et menneske kan umulig evne å utføre alt dette, eller noe av det, alene. Det er derfor nødvendig at flere medlemmer av samme art fellesskap bruker sine evner til å skaffe seg føde, for gjennom samarbeid kan de skaffe til veie nok for behovene til mange flere enn seg selv. I tillegg har hver enkelt av dem behov for sine artsfrender for å forsvare seg, fordi, da Gud satte sammen alle levende veseners natur og fordelte evnene mellom dem, var de språkløse dyrenes (al-ḥayawānāt al-‘udjm) andel av [fysiske] evner (qudra) mye større enn menneskets. Kreftene til hester, for eksempel, er betydelig større enn menneskets, og det samme gjelder eseler og okser. Kreftene til løver og elefanter er flerfoldige ganger større enn menneskets krefter.

Ettersom fiendtlighet (‘udwān) er en del av dyrenes natur, har Gud gitt hvert enkelt av dem en egen kroppsdel som er spesielt egnet til forsvar mot angrep fra andre. Mennesket derimot, har istedet fått tildelt hender og evne til tenkning (fikr). Hendene kan ved hjelp av tenkningen skape håndverk, og gjennom håndverkene skaffer mennesket seg instrumenter som gjør samme nytte som lemmene de øvrige levende vesener er utstyrt med for å forsvare seg. Spyd gjør samme nytte som horn for å spidde, sverd gjør samme nytte som klør for å såre, skjold gjør samme nytte som tykk hud, og så videre. Galen behandler dette i Kroppsdelenes Egenskaper.<ref name="ftn4">Ar. Kitāb Manāfi‘ al-’a‘ḍā’; Gr. Peri khreias tōn en anthrōpou sōmati moriōn; Lat. De usu partium (Nummer 40 i GAL III: 106). Referansen er til innledningen i første bok av Galens verk.</ref>

Et enkeltmenneskes krefter kan ikke måle seg med kreftene til et språkløst dyr, særlig ikke et rovdyr. Det er helt ute av stand til å forsvare seg selv (mudāfa‘a), og det har heller ikke tilstrekkelige evner til å benytte de instrumenter som er tilvirket for selvforsvar, fordi det er så mange slike og fordi så mange ulike håndverk og redskaper må til for å lage dem. Derfor er mennesket helt avhengig av samarbeid *(ta‘āwun) med sine artsfrender *(abnā’ djinsi-hi) om dette. Så lenge dette samarbeidet ikke eksisterer, blir det umulig å skaffe seg mat og næring, og livet kan ikke opprettholdes fordi Gud har skapt mennesket slik at det behøver næring *(qūt) for å leve. Det blir også umulig å forsvare seg når det ikke finnes våpen, og dermed blir mennesket et lett bytte for rovdyr og møter døden før det har levd et helt liv. Slik ville hele menneskeheten opphøre å eksistere. Men når samarbeidet eksisterer, vil enkeltmennesket ha tilgang på mat for å innta næring og våpen for å forsvare seg, og slik opprettholdes livet og menneskeheten bevares. I dette ser vi Guds fullkomne visdom *(ḥikma).

Dette fellesskapet (idjtimā‘) er altså grunnleggende nødvendig for menneskeheten *(al-naw‘ al-insānī). Uten det ville menneskenes eksistens være umulig, og Gud ville ikke ha kunnet befolke jorden med dem og gjort dem til Sine stedfortredere,<ref name="ftn5">Her brukes en avledning av ordet khalīfa, dvs. det samme ordet som ligger til grunn for det norske “kalif”. Se Koranen 2:30.</ref> som var Hans hensikt. Det er nettop dette som er innholdet i begrepet “sivilisasjon” (‘umrān), som vi har gjort til gjenstand for en egen vitenskap (‘ilm).<ref name="ftn6">Denne vitenskapen er Ibn Khaldūns “sivilisasjonsvitenskap” (‘ilm al-‘umrān), eller i Al-Arakis språkdrakt “vitenskapen om vekst og utvkling”. Ibn Khaldūn betrakter denne som en helt ny vitenskap, eller vitenskapelig disiplin, og det er derfor han må gi begrunnelser for dens selvstendige “eksistens”, som han gjør i det følgende. </ref>

I det vi har sagt, ligger det et forsøk på å fastslå eksistensen av dette temaet som gjenstand for en vitenskapelig disiplin (fann). Selv om det ikke er en plikt for utøveren av en disiplin å gjøre dette,<ref name="ftn7">“Utøveren av en disiplin” er en oversettelse av ṣāḥib al-fann, som Al-Araki (s. 38) oversetter med “en som skaper en ny disiplin”. Ordet ṣāḥib er tvetydig, men det er ingen tvingende grunn til at det skulle bety “skaper” her.</ref> i overensstemmelse med logikernes oppfatning om at vitenskapsmenn ikke må fastslå eksistensen av gjenstanden for sin vitenskap, er det heller ikke ansett som forbudt.<ref name="ftn8">Dette vitenskapsteoretiske argument stammer i siste rekke fra Aristoteles (Analytica Posteriora, Bekker 76b ff.).</ref> Det er med andre ord et frivillig bidrag. Gud alene skjenker fremgang.

Og videre, når menneskeheten har oppnådd dette fellesskapet, slik vi har fastslått, og verdens sivilisasjon er kommet i stand gjennom menneskene, trenger de noe som kan holde dem i tømme (wāzi‘) og beskytte dem fra hverandre, fordi det ligger i deres dyriske natur å være voldelig og undertrykke andre (ẓulm). Som instrument er våpenene, selv om de ble laget for å forsvare menneskene fra de språkløse dyrenes aggresjon, ikke tilstrekkelige til å forsvare mennesker mot mennesker, siden alle har de samme våpenene. Derfor er de nødt til å finne noe annet som kan forsvare dem mot vold fra andre, og det må komme fra dem selv ettersom alle andre dyr mangler deres oppfattelsesevne (madārik) og intuisjon (ilhāmāt). Det som skal holde dem i tømme, må altså være et menneske som må ha makt og herredømme over dem og utøve kontroll slik at ingen skal kunne utøve vold mot andre. Det er dette “makt” (mulk) betyr.<ref name="ftn9">Eldre oversettelser har “kongelig autoritet” (og Al-Araki, s. 38, følger her Rosenthal), men konteksten viser (her som mange andre steder, og i følge Cheddadi) at begrepet mulk brukes av Ibn Khaldūn i mer generell betydning “makt”, “autoritet”.</ref>

Det skulle gå tydelig frem av det som er sagt at “makt” er et naturlig karaktertrekk (ḫāṣṣa ṭabī‘iyya) ved mennesket som det ikke kan klare seg uten. Etter det filosofene sier, finner man også dette trekket hos flere språkløse dyr, som bier og gresshopper, ettersom det er blitt observert at disse utøver autoritet (ḥukm) og lar seg styre *(inqiyād), og at de følger en leder som utmerker seg blant dem ved sitt vesen (ḫulq) og sin fysikk *(djuṯmān). Forskjellen er at for andre enn mennesker er disse egenskapene helt avhengige av naturlig disposisjon (fiṭra) og guddommelig rettledning (hidāya), og behøver ikke evne til tenkning *(fikr) og organisering (siyāsa). Han ga hver enkelt ting en skapning og så viste Han vei (Koranen 20:50).

Filosofene<ref name="ftn10">Merk her en overgang fra termen ḥukamā’ (“vise menn, filosofer”) om de greske filosofer og medisinere til termen falāsifa (“filosofer”, sg. faylasūf), som på den ene side helt tydelig alltid brukes av Ibn Khaldun om filosofene når han ønsker å kritisere dem, og på den andre side kanskje først og fremst refererer til de arabiske filosofene.</ref> gir i tillegg til denne bevisførsel (burhān) enda et argument, i det de forsøker å stadfeste ved hjelp av rasjonelle bevis (dalīl ‘aqlī) at profetiske evner (nubuwwa) eksisterer og at de er en naturlig menneskelig egenskap (ḫāṣṣa ṭabī‘iyya), og denne argumentasjonen fører de til det ytterste: Menneskene er avhengig av en autoritet som utøver kontroll (wāzi‘), og denne autoriteten kommer i stand gjennom en gudommelig innsatt *(mafrūḍ) lov, brakt til dem gjennom et menneske som utmerker seg ved egenskaper som stammer fra guddommelig rettledning, for at andre skal underkaste seg ham og godta hans ord, uten at denne autoriteten som etableres iblant dem for å kontrollere dem blir møtt med motstand og kritikk.

Denne påstanden (qaḍiyya) fra filosofene stemmer ikke med virkeligheten, som man kan se. For tilværelsen og menneskelivet kan fullbyrdes uten noe av dette, når en hersker innfører lover på egen hånd eller utnytter gruppesolidariteten (‘aṣabiyya) til å tvinge andre til å følge hans vilje. Bokens folk<ref name="ftn11">Dvs. kristne og jøder, som etter islamsk oppfatning hadde fått guddommelige åpenbaringer før Islam, i form av bøker, av den samme Gud som åpenbarte Koranen. “Profetene” betegner her alle profetene i den monoteistiske tradisjon.</ref> og de som følger profetene er jo få i sammenligning med hedningene,<ref name="ftn12">“Hedningene” (al-madjūs, “magerne”) betegner her først og fremst polyteister, brukt som en generell term for å referere til alle som ikke er monoteister (kristne, jøder, muslimer). </ref> som ikke har noen Bok, og som dessuten utgjør de fleste av verdens folk. Men disse har jo også hatt statsdannelser og monumenter, for ikke å nevne livet selv, og de har det fremdeles i dag i de utempererte *(munḥarifa) soner i nord og i sør. Noe annet, nemlig menneskelig liv i totalt anarki uten noen kontrollerende autoritet, ville være umulig.

Slik kan man se tydelig at de tar feil når de antar at profeter er en nødvendighet. De kan heller ikke påvise dette rasjonelt. Det eneste som kan vise dette er den gudegitte loven, slik de tidlige muslimene lærte. Kun Gud gir fremgang og rettledning.

Andre prinsipielle betraktning: Om de områder av jorden hvor sivilisasjonen finnes. Inkluderer også informasjon om hav, elver og geografiske soner.<ref name="ftn13">“Geografisk sone” er en oversettelse av iqlīm, låneord fra gresk klima (jordens hellning fra Ekvator mot polene, henviser til geografiske områder definert ut fra dagens lengde målt ved solverv).</ref>

Det går tydelig frem av bøkene til filosofer som har undersøkt verdens tilstand, at jorden har form av en kule (kurī) og at den er omgitt av elementet vann, som om den var en drue flytende på vannet. Vannet har trukket seg tilbake fra noen av dens deler ettersom Gud ønsket å skape levende vesener på den og sivilisere<ref name="ftn14">Verbalsubstantivet ‘umrān, det samme ordet som ellers oversettes med “sivilisasjon”, brukes her. Man kunne også oversette det med “bosette”.</ref> den med menneskeslekten *(al-naw‘ al-bašarī) som hersker over alt annet på jorden som Guds stedfortredere.<ref name="ftn15">Teksten har khilāfa, som her kombinerer betydningen “herske over” (være kalif, khalīfa) og “være Guds stedfortredere”. Men merk at det er hele menneskeheten som “hersker over” alt annet på jorden. </ref> Fra dette kunne man få det inntrykk at vannet ligger under jorden, men det er ikke riktig. Det som i virkeligheten ligger under jorden, er dens kjerne (qalb), kulens midtpunkt, som er jordens sentrum. Alle ting søker inn mot dette sentrum gjennom tyngdekraften (al-ṯiqal). De øvrige delene av jorden og det vannet som omgir den ligger over. Når det sies om en del av jorden at den ligger under, så er det i forhold til en annen del av den.

Den delen av jorden som vannet har trukket seg tilbake fra, utgjør halve overflaten av jordkloden. Den har form av en sirkel som omgis på alle sider av elementet vann, som utgjør et hav som kalles “Det omsluttende hav”. Dette havet kalles også al-Blāya,<ref name="ftn16">Slik leses ordet i Cheddadis utg., I: 72. Andre gjengivelser er al-Ablāya og Lablāya. Opprinnelsen til dette ordet er ukjent. Lat. pelagus?</ref> med emfatisk uttale av l'en, og Uqyānūs,<ref name="ftn17">Dvs. gresk Okeanos.</ref> begge ikke-arabiske ord. Det kalles også “Det grønne hav” og “Det sorte hav”.

Denne delen av jorden som er avdekket og ligger åpen for sivilisasjonen, har flere øde og ubebodde områder enn befolkede områder (‘umrān), og de tomme områdene er større i de sørlige enn i de nordlige delene. Den befolkede delen utgjør et landområde som har større utstrekning i nord, en kuleformet overflate som går sørover helt til Ekvator og nordover helt til en buet linje , og bak denne linjen ligger fjellene som skiller dette området fra elementet vann, nemlig de fjellene hvor Skansen mot Gog og Magog ligger.<ref name="ftn18">Ar. Yādjūdj og Mādjūdj, navn på folkeslag som vil vise seg ved Dommedag, nevnt både i Bibelen (Genesis 10:2; Esekiel 38,39) og i Koranen (18:93-8; 21:96). “Skansen” eller “bolverket” (sadd) ble ifølge islamsk tradisjon bygd av Aleksander den store (Dhū l-Qarnayn) for å holde Gog og Magog unna, og når demningen brytes og de slippes fri, er dette ett av tegnene på at tiden (sā‘a - evt. “timen”) for dommedag er kommet. En rekke ulike detaljerte beskrivelser av denne forestillingen finnes i islamsk litteratur (hvor demningen er, om det dreier seg om menneskelignende vesener eller ikke, osv.), men de symboliserer nesten alltid “verdens ende” (evt. også “stort antall”, “horder”).</ref> Fjellene strekker seg mot øst, og når vannets element ved to punkter, i øst og i vest, på sirkelen som omslutter [den beboelige delen av jorden].

Den delen av jorden som er avdekket, sies å være en halvdel av jordkloden eller mindre, og den beboelige delen en fjerdedel. Den er inndelt i syv soner (iqlīm). Ekvator deler jorden inn i to halvdeler fra vest til øst, den er like lang som jorden selv og den lengste linjen på jordkloden, akkurat som Ekliptikken (Minṭaqat falak al-burūdj) og Himmelekvatoren (Dā’irat mu‘addil al-nahār) er de lengste linjene på himmelhvelvingen. Ekliptikken er inndelt i tre hundre og seksti grader. En geografisk grad *(al-daradja min masāfat al-’arḍ) er femtifem parasanger (farsakh). En parasang er tolv tusen alen eller tre mil,<ref name="ftn19">En arabisk mīl tilsvarer omtrent to kilometer.</ref> ettersom en mil er fire tusen alen, en alen er tjuefire tommer (“fingre”), og en tomme er seks byggkorn lagt etter hverandre, med langsidene mot hverandre. Fra Himmelekvatoren, som deler himmelhvelvingen i to halvdeler, parallelt med jordens Ekvator, til hver enkelt pol er det nitti grader. Den bebodde delen nord for Ekvator er imidlertid [kun] sekstifire grader, og resten er tom og ubebodd på grunn av sterk kulde og frost. På samme måte er hele den sørlige delen ubebodd på grunn av den sterke varmen. Vi skal forklare dette nærmere, hvis Gud vil.

De som har beskrevet dette beboelige området (ma‘mūr) og dets grenser, inkludert byer og landsbyer, fjell og elver, øde områder og ørkener - som for eksempel Ptolemaios i Geografien<ref name="ftn20">Ptolemaios' (Baṭlamyūs) verk Geografien (ar. Kitāb al-djughrāfiyā; gr. Geographikēs Hyphēgēsis; lat. Geographia) ble oversatt flere ganger til arabisk, men kun et kortere sammendrag av al-Khwārizmī er overlevert. To andre store verker av samme forfatter ble oversatt til arabisk: det astronomiske verket Almagest (ar. al-Midjisṭī; gr. Hē Megalē Syntaksis) og det astrologiske verket Tetrabiblos (ar. al-Maqālāt al-Arba‘a).</ref> og etter ham forfatteren av Rogers bok<ref name="ftn21">al-Idrīsī (d. ca. 1165) skrev boken Nuzhat al-mushtāq på oppdrag fra kongen på Sicilia, Roger II. Boken ble derfor også kalt Kitāb Rūdjār (“Rogers bok”).</ref> - har delt det inn i syv deler som de kaller “de syv soner”. Sonene inndeles fra øst mot vest, men grensene er omtrentlige. Alle sonene har samme bredde men ulik lengde: den første sonen er lengre enn den følgende, og det samme gjelder for den andre, og så videre. Dermed blir den syvende den korteste, en nødvendig følge av sirkelformen som oppstod etter vannets tilbaketrekning fra jordkloden.

Ifølge disse forfattere er hver enkelt sone inndelt i ti sektorer (djuz’) som ligger etter hverandre fra vest til øst. Vi vil her gi informasjon om de generelle forhold og om sivilisasjonens betingelser for hver sektor.

De skriver at Det bysantinske hav (al-Baḥr al-rūmī, dvs. Middelhavet), som alle kjenner, utgår fra Det omsluttende hav (Atlanterhavet) i den vestlige delen av den fjerde sonen. Havet begynner ved et smalt sund som er omtrent tolv mil bredt mellom Tangier (Ṭandja) og Tarifa (Ṭarīf), og som kalles “Stredet” (al-Khalīdj, dvs. Gibraltarstredet). Derfra går det østover og utvider seg til en bredde på seks hundre mil, og ender i slutten av den fjerde sektor av den fjerde sonen, en avstand på ett tusen ett hundre og seksti parasanger fra utgangspunktet. Der grenser havet til Syrias (al-Shām) kystområder. På den sørlige siden grenser det til kysten av Maghrib,<ref name="ftn22">Maghrib betegner et område som inkluderer dagens Marokko og deler av Algerie. </ref> fra Tangier ved Stredet, passerer deretter Ifrīqiya<ref name="ftn23">Ifrīqiyā (“Afrika”) er omtrent identisk med den gamle romerske provinsen Africa, og inkluderer dagens Libya og Tunisia, og det meste av Algerie.</ref> og går via Barqa til Aleksandria (al-Iskandariyya). På den nordlige siden grenser det til Konstantinopels kystområder, Venezia (al-Banādiqa), Roma, Frankrike (al-Ifrandja) og Andalusia - til Tarifa ved Stredet, rett overfor Tangier. Dette havet kalles både “det bysantinske” og “det syriske”. Det har mange bebodde øyer, og blant de største er Kreta (Iqrīṭish), Kypros (Qubruṣ), Sicilia (Ṣiqilliyya), Mallorca (Mayūrqa) og Sardinia (Sardāniya).<ref name="ftn24">Om Dāniya (Denia, på østkysten av Spania, sør for Valencia), som i de fleste håndskriftene nevnes etter Sardinia, se Rosenthal, I: 98, n. 23.</ref>

De sier at to andre hav utgår fra Det bysantinske hav gjennom to streder. Det ene stredet ligger overfor Konstantinopel. Det begynner ved det nevnte havet gjennom et trangt sund ikke bredere enn et pileskudd, løper tre dagers sjøfart før det når Konstantinopel. Deretter utvider det seg til en bredde på fire mil. Hele dette løpet er seksti mil langt og kalles Konstantinopelstredet. Derfra går det videre gjennom en seks mil bred munning som fører til Nīṭush-havet (dvs. Svartehavet).<ref name="ftn25">Nīṭush er en utbredt feillesning av “Pontos” (Bunṭus), dvs. det greske Pontos Euxeinos. Andre former er Nīṭash og Nīṭas. Feilen skyldes varianter av de arabiske konsonantformene.</ref> Fra dette punkt går Nīṭush-havet østover, passerer provinsen Herakleia og ender ved Khazarenes land, ett tusen tre hundre mil fra munningen. På begge sider grenser det mot ulike folkeslag: grekere (eller “bysantinere”, al-rūm), tyrkere, bulgarer (burdjān) og russere (al-rūs).

Det andre havet som utgår fra Det bysantinske hav er Det venetianske hav (Baḥr al-banādiqa, “venetianernes hav”, dvs. Adriaterhavet), som begynner i bysantinernes land i nord, og strekker seg fra Sant'Angelo (Shant Andjal),<ref name="ftn26">Det er ikke helt klart hvilket sted Ibn Khaldūn refererer til. Rosenthal forslår Sant'Angelo de Lombardi, men det virker usannsynlig ettersom den ligger på vestkysten av Italia. </ref> langs den vestlige grensen til venetianernes land og ender ved Aquileia-området (Ankilāya), ett tusen ett hundre mil fra havets utgangspunkt. Langs kystlinjen på begge sider bor venetianere, grekere (al-rūm) og andre folkeslag. Havet kalles også Den venetianske bukt (Khalīdj al-banādiqa).

Geografene sier at et annet hav utbrer seg fra Det omsluttende hav i øst, tretten grader nord for Ekvator. Dette er et stort og utstrakt hav, som strekker seg et stykke mot sør, inn i den første sonen, deretter vestover til det ender i den femte sektoren av den første sonen ved etiopernes (al-ḥabasha)<ref name="ftn27">For det arabiske al-ḥabash jf. den eldre betegnelsen “abyssinere” (egtl. et låneord fra et sørsemittisk språk via latin, osv.).</ref> og negrenes (al-zandj) land og Bāb al-Mandib, fire tusen fem hundre parasanger fra havets utgangspunkt. Dette havet kalles både Det kinesiske hav, Det indiske hav, og Det etiopiske hav. I sør grenser det mot negrenes land, barbarenes land (barbar) - nemlig de som Imru’ al-Qays<ref name="ftn28">En av de mest kjente før-islamske diktere, som sannsynligvis levde i første halvdel av 500-tallet e. Kr. Han beskriver i et dikt “barbars hester” (khayl barbar), men det er ikke klart hvilket folkeslag han refererer til eller hvorfor det skulle være det samme folket som Ibn Khaldūn nevner her (diktet finnes i utgaver av hans diwān (diktsamling), under “dikt som rimer på r”).</ref> beskrev i sin diktning, og må ikke forveksles med de stammene i Maghrib som kalles “berbere” (barbar). Videre grenser havet mot områdene rundt Mogadishu (Maqdishū), Sofala (Sufāla) og landet Waqwāq,<ref name="ftn29">Dette er et meget mystisk navn som i arabisk geografisk litteratur oftest refererer til en øy eller en øygruppe. Utallige spekulasjoner om “Waqwāqs” beliggenhet (Madagaskar, Seychellene, Sumatra, Japan) og grundige studier av kildetekster har så langt bare vist at ingen, hverken eldre arabiske forfattere eller moderne forskere, vet hvor det er (eller hva det er). Navnet har forøvrig stor utbredelse i arabisk litteratur som et slags “Eventyrland”, og man kan kanskje se på det som et motstykke til Skansen mot Gog og Magog, altså som et fjernt land ved verdens ende i sør eller sørøst.</ref> og mot ulike folkeslag i områder hvor alt bortenfor er øde og ubebodd. Ved havets begynnelse i nord, grenser det mot Kina (al-Ṣīn), India (al-Hind) og Sind (al-Sind),<ref name="ftn30">Det sørvestlige India, i dag en del av Pakistan.</ref> deretter mot kysten av Jemen - altså al-Aḥqāf, Zabīd og andre byer. Der hvor havet ender grenser det mot negrenes land (al-zandj), og bortenfor dem bor bejaene (al-budja).

To andre hav utgår fra Det etiopiske hav (dvs. Det indiske hav). Det ene har sitt utgangspunkt der hvor Det etiopiske hav slutter, ved Bāb al-Mandib. Det begynner som et trangt sund, så utvider det seg et stykke mot nord og vest, før det ender ved byen Qulzum i den femte sektoren av den andre sonen, ett tusen fire hundre mil fra utgangspunktet. Dette havet kalles Qulzum-havet eller Suez-havet (al-Suways, dvs. Rødehavet). Avstanden fra kysten til Fusṭāṭ i Egypt er tre dagsreiser.<ref name="ftn31">Fusṭāṭ var det gamle navnet på hovedstaden i Egypt, før Cairo (al-Qāhira) ble grunnlagt i 970 e. Kr. Dette antyder at de geografiske avsnittene delvis er uredigerte sitater fra eldre kilder.</ref> Havet grenser i øst mot kysten av Jemen, deretter Ḥidjāz og Djidda, og ender ved Madyan, Ayla og Fārān. I vest grenser det mot Øvre Egypts (al-Ṣa‘īd) kyst, ‘Aydhāb, Sawākin og Zāla‘ og ved havets begynnelse mot bejaenes land. Enden av havet, ved Qulzum, ligger rett overfor Al-‘Arīsh ved Det bysantinske hav, og avstanden mellom dem er omtrent seks dagsreiser. Både muslimske og før-islamske herskere har lenge ønsket å bryte gjennom landet som ligger mellom de to havene, men ingen har klart det.

Det andre havet som utgår fra Det etiopiske hav kalles Den grønne bukt (dvs. Persiabukten). Det begynner i området mellom Sind og Aḥqāf i Jemen, går nordover og i noen grad mot vest, før det ender ved Ubulla på kysten utenfor Baṣra i den sjette sektoren av den andre sonen, fire hundre og førti parasanger fra utgangspunktet. Dette havet kalles også Det persiske hav (Baḥr Fāris). Det grenser i øst mot kysten av Sind, Mukrān, Kirmān, Fārs, og ender ved Ubulla. På vestsiden grenser det mot kysten av Baḥrayn, Yamāma, Oman, Shiḥr, og mot Aḥqāf ved havets utgangspunkt. Mellom Det persiske hav og Qulzum ligger Den arabiske halvøy (Djazīrat al-‘arab), et stykke fastland som stikker ut i havet. Halvøyen omgis av Det etiopiske hav i sør, Qulzum-havet i vest og Det persiske hav i øst, og knytter seg til området mellom Syria (al-Shām) og Baṣra, som er ett tusen fem hundre mil bredt. Der ligger også Kūfa, Qādisiyya, Bagdad (Baghdād), Khosroës' søylehall (’Īwān Kisrā)<ref name="ftn32">Man kunne kanskje oversette ’īwān her med “palass”. Det som menes er det gamle sasānidiske palasset i Ktesiphon (ar. al-Madā’in). </ref> og Ḥīra. Bortenfor disse områdene holder flere ikke-arabiske folkeslag til, som tyrkere, khazarer og andre. På Den arabiske halvøy ligger Ḥidjāz i vest, Yamāma, Baḥrayn og Oman i øst, og Jemen i sør, langs Det etiopiske havs kyst.

Geografene sier videre at på den beboelige delen av jorden finnes et annet hav, som ligger i nord og er uten forbindelse med de øvrige havområdene. Det ligger i Daylams land og kalles Djurdjān-havet og Ṭabaristān-havet (dvs. Det kaspiske hav). Det er ett tusen mil langt og seks hundre mil bredt. På den vestlige siden av havet ligger Aserbajdsjan (Adharbaydjān) og Daylam, på den østlige tyrkernes land og Khwārizm, på den sørlige Ṭabaristān, og på den nordlige khazarenes og alanenes (al-lān) land.

Vi har nå nevnt alle de velkjente havområdene som geografene beskriver. De sier videre at den beboelige delen av jorden har mange elver, hvorav de fire største er: Nilen (al-Nīl), Eufrat (al-Furāt), Tigris (Didjla) og elven ved Balkh, som kalles Djayḥūn (dvs. Oxus).<ref name="ftn33">Dagens Amu-Darja (i Tadsjikistan og Usbekistan).</ref>

Nilens utgangspunkt er et stort fjell som ligger seksten grader bortenfor Ekvator, ved grensen til den fjerde sektoren av den første sonen. Fjellet kalles Qumr-fjellet,<ref name="ftn34">Ibn Khaldūn diskuterer dette navnet i sin “detaljerte beskrivelse av [verdens-]kartet” (tafṣīl al-kalām ‘alā hādhihi l-djughrāfiyā), Cheddadis utg., I: 92. Den andre varianten er Qamar-fjellet (“månefjellet”), som er den opprinnelige formen i oversettelser fra greske kilder (Ptolemaios).</ref> og man kjenner ikke til noe fjell i verden som er så høyt som det. Fra dette fjellet strømmer flere kilder, som renner ut i to ulike innsjøer. Fra begge disse innsjøene går flere elver, som alle renner ut i én innsjø like ved Ekvator, ti dagsreiser fra fjellet. Fra denne innsjøen igjen går to elver. En av disse elvene går nordover, gjennom nubernes land (al-nūba) og deretter gjennom Egypt. Når den har gått gjennom Egypt deler den seg opp i mange grener som ligger tett inntil hverandre, og som kalles kanaler (khalīdj). Alle renner ut i Det bysantinske hav ved Aleksandria. Denne elven kalles Den egyptiske Nil. Den grenser mot Øvre Egypt i øst og mot oasene i vest. Den andre elven, nemlig Den sudanesiske Nil, bøyer av mot vest og flyter i vestlig retning helt til den renner ut i Det omsluttende hav. Alle folkeslag i dette området bor ved dens to bredder.

Eufrats utgangspunkt ligger i Armenia, i den sjette sektoren av den femte sonen. Den går sørover gjennom det bysantinske området (dvs. Anatolia) og Malaṭya til Manbidj, deretter går den forbi Ṣiffīn, al-Raqqa, og Kūfa, før den når Sumpmarken (al-Baṭḥā’) som ligger mellom Baṣra og Wāsiṭ. Derfra renner elven ut i Det etiopiske hav. Gjennom sitt løp får elven tilførsel fra flere mindre elver, og andre elver skiller seg fra den og renner ut i Tigris.

Tigris' utgangspunkt er et antall kilder i Khilāṭ-området, som også ligger i Armenia. Den går sørover og passerer Mosul (Mawṣil), Aserbajdsjan og Bagdad før den når Wāsiṭ. Der deler den seg i flere kanaler (khalīdj) som alle renner ut i Baṣra-innsjøen og knytter seg til Det persiske hav (dvs. Persiabukten). Tigris ligger øst for Eufrat. Den får tilførsel fra mange store elver fra alle sider. Området mellom Eufrat og Tigris' utgangspunkt kalles Mosuls øy (Djazīrat Mawṣil), som grenser mot Syria (al-Shām) ved Eufrats elvebredder og mot Aserbajdsjan ved Tigris' elvebredder.

Djayḥūn-elvens utgangspunkt er et stort antall kilder ved Balkh i den andre sektoren av den tredje sonen. Den får tilførsel fra store elver og renner fra sør mot nord og går gjennom Khurāsān og videre til Khwārizm i den åttende sektoren av den femte sonen. Den renner ut i Djurdjāniyya-sjøen (dvs. Aralsjøen), som ligger nedenfor byen,<ref name="ftn35">Med “byen” menes Gurgandj (Djurdjāniyya), som Mongolene ødela i 1221 (noen ruiner finnes fortsatt, i utkanten av byen Ürgenc i Uzbekistan), noe som igjen viser at Ibn Khaldūn kopierer fra eldre kilder.</ref> og har en utstrekning som tilsvarer en måneds reise. Den andre elven som renner ut i sjøen er den som renner ved Farghāna og Shāsh (dvs. Tashkent),<ref name="ftn36">Elven som nevnes her er den gamle Jaxartes, dagens Syr Darya. Ibn Khaldūn nevner ikke navnet Sayḥūn, kjent fra andre kilder. Rydberg (s. 64) forstår dette som to elver, noe som sannsynligvis skyldes en feillesning av Rosenthals oversettelse (Rosenthal s. 103).</ref> og som kommer fra tyrkernes land. Vest for Djayḥūn-elven ligger Khurāsān og Khwārizm, i øst ligger Bukhārā, Tirmidh og Samarqand. Bortenfor disse områdene ligger tyrkernes land, Farghāna og Kharlukh<ref name="ftn37">Sannsynligvis er det Kharlukh (også Qarluq, kinesisk Géluólù) han mener, men i teksten står al-Khazalkhiyya. Karlukkene var en tyrkisk folkegruppe som holdt til vest for Altaj-fjellene.</ref> og andre folkegrupper.

Alt dette er beskrevet av Ptolemaios i hans bok, og av al-Sharīf [al-Idrīsī] i Rogers bok. Disse har også tegnet kart over alle fjell, hav og daler som finnes på det beboelige området av jorden og gitt en utførlig beskrivelse av alt. Dette behøver vi ikke å gjengi her, fordi det er alt for omfattende og fordi vi først og fremst er interessert i det som angår Maghrib, Berbernes hjemland (waṭan), og det som angår arabernes hjemland i østen.

Gud er den som står oss bi.


Tillegg<ref name="ftn38">Ordet takmila (“fullstendiggjøring”, “utvidelse”) betegner ofte, som her, også “revisjon”. Dette lange avsnittet (i Cheddadis utg., I: 79-129, inkludert verdenskart m. beskrivelse) ble tilføyd av Ibn Khaldūn i slutten av 1380-årene da han hadde flyttet til Kairo og hadde bedre tilgang til bøker med detaljerte geografiske beskrivelser. Hans formål er åpenbart å gi en grundigere, mer vitenskapelig redegjørelse for sivilisasjonens geografiske betingelser. Her kan vi bare gjengi et kort utdrag fra begynnelsen av “revisjonen” (Cheddadis utg., I: 79-80).</ref> til andre prinsipielle betraktning: Den nordlige fjerdedel av jorden er mer beboelig enn den sørlige fjerdedel. Om grunnen til dette.

Vi kan selv observere det som er kjent fra en lang historiografisk tradisjon, at sivilisasjonen i den første og andre sonen av det beboelige området på jorden er mindre utbredt enn i de øvrige soner. Det som finnes av sivilisasjon i disse områdene er oppstykket og ligger mellom øde og ubebodde områder og ørkener og begrenses av Det indiske hav (al-Baḥr al-hindī)<ref name="ftn39">Nå bruker Ibn Khaldūn altså ikke lenger betegnelsen “Det etiopiske hav”, slik han gjorde i de tidligste tekstene.</ref> i øst. Folkeslagene (’anāsī) i disse to sonene er ikke spesielt tallrike, og det er i det hele tatt få mennesker der. Det samme gjelder byene og landsbyene.

I den tredje, den fjerde, og de øvrige sonene er situasjonen en helt annen. Det er få ubebodde områder, få eller ingen ørkenområder, utallige folkeslag og et enormt hav av mennesker, flere byer og landsbyer enn det egentlig er behov for. All sivilisasjon er konsentrert i området mellom den tredje og den sjette sonen. Sør for dette er alt helt øde. Mange filosofer har beskrevet denne tilstanden som et resultat av den usedvanlige heten og at solen beveger seg så lite bort fra senit (samt al-ru’ūs). La oss forklare dette og presentere den argumentasjonen som gis for å bevise det. Det vil gå klart frem hva som er årsaken til at sivilisasjonen er så utbredt i den tredje og fjerde sonen på den nordlige siden, og videre i den femte sonen og [til og med] den syvende.

Altså: Når den sørlige og nordige himmelpol (quṭb al-falak) ligger på horisonten, går en enorm sirkel over himmelen og deler den i to. Dette er den største sirkelen på himmelen, og går fra vest til øst. Den kalles Himmelekvatoren (Dā’irat mu‘addil al-nahār). Astronomiske verker som behandler dette har beskrevet at den sfæren som ligger høyest på himmelen (al-falak al-’a‘lā) beveger seg fra øst mot vest i daglige baner og tvinger alle andre sfærer som den omslutter til å bevege seg i samme bane. Denne bevegelsen kan man oppfatte med sansene. Astronomene har også beskrevet at planetene innen disse sfærene følger en motsatt bane, fra vest mot øst. Disse banenes omløpstid varierer i henhold til planetbanenes hastighet.

Parallelt med alle disse planetenes baner innen sfærene går en [annen] enorm sirkel gjennom den sfæren som ligger høyest på himmelen og deler den i to. Denne kalles Ekliptikken (Dā’irat falak al-burūdj) og er inndelt i tolv posisjoner (burdj). I følge astronomenes beskrivelser krysser Ekliptikken Himmelekvatoren ved to punkter som ligger overfor hverandre: Ved begynnelsen av [stjernebildet] Væren (al-Ḥaml, lat. Aries), og ved begynnelsen av Vekten (al-Mīzān, lat. Libra). Himmelekvatoren deler Ekliptikken i to: Den ene halvdelen går fra Himmelekvatoren mot nord, og strekker seg fra begynnelsen av Væren til slutten av Jomfruen (al-Sunbula, lat. Virgo). Den andre halvdelen går fra Himmelekvatoren mot sør, og strekker seg fra begynnelsen av Vekten til slutten av Fiskene (al-Ḥūt, lat. Pisces).

Når de to himmelpolene ligger på horisonten i ett gitt område på jorden, går det en linje på jordens overflate, parallelt med Himmelekvatoren, fra vest mot øst. Denne linjen kalles “Ekvator” (Khaṭṭ al-istiwā’). Med utgangspunkt i astronomisk observasjon mener man at denne linjen korresponderer med begynnelsen av den første av de syv sonene. All sivilisasjon ligger nord for denne linjen.

Den nordlige himmelpolen stiger gradvis opp fra horisonten på de beboelige delene av jorden, helt til den når en høyde på sekstifire grader. Der opphører all sivilisasjon [...].<ref name="ftn40">Dvs. der hvor den syvende “sone” (ar. iqlīm, gr. klima) ender.</ref>


II.7 Kun stammer som har gruppelojalitet kan bo i ørkenen.<ref name="ftn41">Cheddadis utg. I: 205-6; Rosenthal I: 261-3; Cheddadi 380-1.</ref>

Du bør vite at Gud har kombinert både det gode (khayr) og det onde (sharr) i menneskenaturen. Som Han har sagt [i Koranen]: Har vi ikke vist ham begge veiene? (Kor. 90: 10), og: Han ga [sjelen] dens ondsinnethet og dens gudsfrykt (Kor. 91: 8).<ref name="ftn42">Et kjent, men vanskelig, koranvers. Oversettelsen forsøker å gjengi Ibn Khaldūns forståelse av teksten (som var og fortsatt er den mest utbredte). Problemer: (1) "Sjel" er en oversettelse av nafs, et ord som på arabisk snarere betegner "selvet", ofte med bibetydning av "begjær" (dermed i kristen terminologi heller "kjødet" enn "sjelen"); (2) En annen tolkning som gis av Koran-kommentatorer er "Han ga til kjenne for sjelen" (’alhama-hā), dvs. forklarte for den hva det onde er og hva det gode er, hvor det onde altså ikke er forstått som en del av menneskenaturen. Men denne tolkningen er noe problematisk fra et språklig synspunkt (både ondsinnethet og gudsfrykt er "dens", osv.). </ref>

Ondskap er den tilbøyelighet som særlig viser seg når mennesket forsømmer sin gode oppførsel *(mar‘ā ‘awā’idi-hi) og når det ikke følger religionens (dīn) veiledning. Det store flertallet av menneskene befinner seg i denne tilstanden, med unntak av dem som hjelpes frem av Gud. De onde egenskapene disse har er å undertrykke (ẓulm) og å utøve vold mot andre mennesker. Den som fester blikket på sin brors eiendom vil strekke sin hånd ut for å ta den, hvis han ikke blir hindret av noen som kan holde ham i tømme (wāzi‘). Poeten sa:

Urett er et av menneskenes særtrekk. Hvis du møter

en sindig mann, er det en som er drevet til å avstå fra urett<ref name="ftn43">Dikteren er den berømte al-Mutanabbī (d. 965 e. Kr.). Verselinjen her er fra et spottedikt han skrev i Tripoli i 947 (Li-hawā l-nufūs, se Barqūqī, Sharḥ Dīwān al-Mutanabbī, Beirut: Dār al-kitāb al-‘arabī, 1986, IV: 247-61).</ref>

I byer og landsbyer blir innbyggerne forhindret i å utøve vold mot hverandre av herskerne og myndighetene, som legger bånd på folkemengden slik at de ikke forgriper seg eller utøver vold mot andre. Folket blir dermed viselig holdt igjen av overmakt (qahr) og herredømme (sulṭān) fra å begå urett mot hverandre, dog er de ikke beskyttet fra urett begått av herskeren selv. Angrep mot byen utenfra avverges av bymurer, enten om natten når byen ikke er beredt og ikke forventer et angrep, eller om dagen hvis den ikke er sterk nok til å forsvare seg. Hvis byen er beredt og innbyggerne selv evner å yte motstand, kan de få assistanse av soldater fra myndighetenes beskyttelsesstyrker til å forsvare byen.

I beduinenes områder er det stammens eldre (sg. shaykh) og dens ledere som holder folket i tømme, i kraft av den allmenne respekt (waqār) og aktelse (tadjilla) de har blant stammens medlemmer. Beduinenes leirer har beskyttelse mot angrep utenfra gjennom en styrke som består av stammens djerve unge menn, som er kjent for sitt kampmot. Disse kan umulig forsvare og beskytte stammen om de ikke holdes sammen av gruppelojalitet (‘aṣabiyya)<ref name="ftn44">Rosenthal foreslår en tekstendring til ‘uṣba og oversetter det med "a closely-knit group". Men siden dette synes å være et passende sted for Ibn Khaldūn å introdusere avsnittets nøkkelbegrep: "gruppelojalitet" (‘aṣabiyya), burde man heller anta et syntaktisk brudd i teksten her, enten som en overseelse fra forfatterens side, eller fordi noe er falt bort i overleveringen.</ref> og er av samme avstamning, siden det er disse forhold som styrker deres motstandskraft og gjør at man frykter å bli konfrontert med dem. Alle setter jo sine slektninger og den gruppen de tilhører over alt annet. Sympati (shafaqa) med og hengivenhet (nu‘ra) til ens eget kjøtt og blod og til de nærmeste slektninger er en del av menneskenaturen, som noe Gud har lagt i menneskenes hjerter. Derfor støtter de hverandre og bistår hverandre, og derfor frykter fienden dem så intenst.

Et eksempel på dette finner man i historien som Koranen forteller om Josefs brødre, hvor de sier til sin far: Hvis en ulv spiser ham når vi er en hel gruppe, da er vi sannelig tapere (Kor. 12: 14).<ref name="ftn45">Se Koranen 12: 4-18. Josefs 11 brødre er misunnelige på farens yndlingssønn og ønsker å drepe ham. De ber faren, Jakob, om lov til å ta med Josef ut på jakt, men faren frykter at Josef kan bli spist av en ulv. Verset sitert her er brødrenes svar til faren. Ordet som vi har oversatt med "en hel gruppe" er ‘uṣba, som i den opprinnelige konteksten sannsynligvis konnoterer antallet brødre, at de er så mange at de vil kunne forsvare Josef. Men for Ibn Khaldūn er ‘uṣba her nært beslektet med ‘aṣabiyya og har dermed en bibetydning av "gruppelojalitet". </ref> Betydningen er at man vanligvis antar at en person som beskyttes av gruppelojaliteten, ikke vil utsettes for voldelige angrep.

De som er helt alene og uten slektninger føler sjelden hengivenhet for andre mennesker. Når de befinner seg midt oppe i krigens grusomheter, vil de alltid snike seg unna fordi de bare tenker på å redde seg selv, og fordi de frykter å bli latt i stikken. Et slikt samfunn er ikke i stand til å bo i ørkenen, fordi det da ville være et lett bytte for andre folkegrupper. Når man innser hvor viktig disse forhold er for å forsvare og beskytte menneskenes bosteder, vil man også kunne se at de er like viktige for alt annet menneskene foretar seg. Å utføre profetgjerningen, å etablere en maktposisjon eller å agitere for en sak, krever alle for å nå sine mål at man kjemper en kamp, siden det ligger i menneskets natur å opponere (isti‘ṣā’). Og kampen kan kun kjempes ved hjelp av gruppelojaliteten, som vi sa tidligere. [...]<ref name="ftn46">Den siste setningen i dette avsnittet er en overgang til de neste kapitlene: "Anse dette som et underliggende prinsipp for det vi skal behande i det følgende".</ref>

Gud er den som gir oss fremgang.


II.14 En slekts anseelse holder seg i høyst fire generasjoner<ref name="ftn47">Cheddadis utg. I: 221-223; Rosenthal I: 278-82; Cheddadi 392-5.</ref>

Alt som finnes i elementenes verden blir til (kā’in) og forgår (fāsid), både tingenes essenser (dhawāt) og deres tilstander (aḥwāl). Vi ser med egne øyne at alle ting som er skapt (al-mukawwanāt),<ref name="ftn48">Dvs. alle ting som er et resultat av takwīn, "å få [noe] til å bli til, eksistere", også "fremstille" (særlig i alkemi). Et teologisk ladet ord, men her brukes det vel kun som en mer vitenskapelig (eller filosofisk) ekvivalent til "å skape" (om Gud).</ref> enten det er mineraler, planter eller dyr - inkludert mennesket, blir til og forgår. Det samme gjelder de tilstandene disse tingene fremtrer i, særlig de tilstandene som gjelder for mennesket.<ref name="ftn49">"Essens" (dhāt, djawhar) og "tilstand" eller "aksidens" (ḥāl, ‘āriḍ) stammer i siste innstans fra Aristoteles' teori om essenser og attributter. En "aksidens" er altså en egenskap eller kvalitet som kun har eksistens gjennom en "essens".</ref> Også vitenskapene oppstår og forsvinner, det samme gjelder håndverk, og så videre.

Anseelse (ḥasab) er en av de egenskaper (‘awāriḍ) som tilfaller menneskene.<ref name="ftn50">Ibn Khaldūn bruker i dette avsnittet to ord som betyr omtrent "høy anseelse". På den ene siden sharaf, som betegner heder og ære, eller aktelse som resultat av en fornem avstamming (evt. "høybårenhet"); på den andre siden ḥasab, som betegner "tilegnet" anseelse og prestisje, eller aktelse som resultat av en persons individuelle meritter, uavhengig av avstamming. Siden Ibn Khaldūn bruker begge ordene i omtrent samme betydning, er det vanskelig å betone disse konnotasjonene i oversettelsen. </ref> Den blir til og forgår, og dette er uunngåelig. Ikke et eneste menneske nyter en høy aktelse (sharaf) som kan føres tilbake til Adam i en uavbrutt linje. Man har gjort et unntak for den aktelse som tilhører Profeten, som et uttrykk for ærbødighet (karāma) og for å bevare respekten for hans opphøydhet (sharafiyya).<ref name="ftn51">Ibn Khaldūn refererer her etter alt å dømme til den sharaf (heder, ære, omdømme, prestisje, osv.) som ble forunt de som kunne føre sin avstamming tilbake til Profeten (Muḥammad). Hedersbetegnelsen for disse var sharīf (også sayyid - "herre"), og familier som hadde (eller påberopte seg) en slik avstamming hadde ofte en særlig stilling i samfunnet og nøt spesielle privilegier, m.m. De viktigste dynastiene som ble etablert på dette grunnlag er hashemittene (i øst) og idrisidene (i vest, særlig Marokko). </ref>

En persons høye aktelse har alltid som utgangspunkt en tilstand hvor han er uten befatning med noen (khāridjiyya), som man har sagt.<ref name="ftn52">Sitatet stammer fra Ibn Qutaybas (d. 889 e. Kr.) bok al-Shi‘r wa-l-shu‘arā’ (utg. Shakir, Cairo 1945-10, I: 63), men finnes også hos senere forfattere. Ibn Khaldūn forstår tydeligvis ordet khāridjiyya som et abstrakt subst., bokstavelig: "utenfor-het", men i følge eldre arabiske ordbøker er det snakk om en term fra hesteoppdrett som betegner en viss type hester som "utmerker seg" på tross av sin avstamming eller rase.</ref> Det vil si at han ikke har noen rolle i lederskapet og at han er uten aktelse. Han er underdanig, middelmådig og nyter ingen anseelse. Dette innebærer at anseelse og aktelse alltid kommer etter en forhenværende tilstand hvor disse ikke eksisterte, noe som er tilfellet med alt som dannes i tiden (muḥdath).

En slekts anseelse opphører så etter fire generasjoner. Årsakene til dette er som følger: Den som selv har bygd opp sin ære (madjd), kjenner de anstrengelser som må til for å bygge den opp, og han beholder de personlige egenskaper (khilāl) som har skapt denne æren og holder den vedlike. Etter ham kommer sønnen, som har personlig kontakt med sin far og vil tilegne seg de kvalitetene han lærer fra faren. Han vil allikevel aldri nå opp til farens nivå, slik en som blir fortalt noe aldri oppnår samme kunnskap som den som har opplevd det selv. Den tredje generasjonen er henvist til å imitere og kopiere tradisjonen som er overlevert [fra tidligere generasjoner]. Han vil derfor ikke nå opp til den andre generasjonens nivå, akkurat slik en som kopierer fra autoriteter (muqallid) ikke kan måle seg med en som foretar selvstendige vurderinger [av kildetekster] (mudjtahid).<ref name="ftn53">Tekniske termer fra islamsk rettsteori (fiqh, "Islamic Law"). Å følge tidligere rettslærdes utlegninger og fortolkninger av Loven (sharī‘a) kalles taqlīd; Å foreta selvstendige vurderinger av lovtekstene kalles idjtihād. I hvilken grad den ene eller den andre metoden ble fulgt, avhenger både av den rettslærdes personlige egenskaper, hvilken teoretisk retning eller "lovskole" han tilhørte, og hvilken tidsepoke det gjelder. Her er poenget at en "selvstendig vurdering" innebærer direkte kontakt med lovtekstene.</ref>

Den fjerde generasjonen er forhindret på alle måter fra å nå opp til de foregående generasjoners nivå. Han har mistet de personlige egenskaper som opprettholdte familiens ære, og opplever dem som uvesentlige.<ref name="ftn54">Verbet som brukes her (iḥtaqara) oversettes ofte med "å forakte" (Rosenthal I: 279 har "despises"), men det er klart at Ibn Khaldūn her bruker det i betydningen "å synes at [noe] har liten eller ingen verdi" (jf. "ringeakte").</ref> Han innser ikke at familiens ære ble bygd opp gjennom anstrengelser (takalluf) og hardt arbeid (mu‘ānāh), men innbiller seg i stedet at den er noe som har tilhørt familien helt fra begynnelsen og ikke skyldes noe annet enn deres avstamming, hverken [familiens innsats] som gruppe (‘iṣāba) eller deres personlige egenskaper. Dette er fordi han ser den respekten han nyter blant folk uten å vite hvordan den ble til eller hvorfor den finnes, og han innbiller seg derfor at årsaken må være rett og slett familiens avstamming (nasab). Han holder seg unna andre som har samme gruppetilhørighet (ahl al-‘aṣabiyya), fordi han anser seg som bedre enn dem og er sikker på at de vil adlyde ham, slik han er oppdratt til å tro. Han vet ikke at å få folket til å adlyde krever at lederen har personlige egenskaper som ydmykhet og respekt for de andre gruppemedlemmenes følelser, og han behandler dem derfor med forakt. Dette fører til at de gjør opprør mot ham og utsetter ham for [den samme] forakt. De bytter ham ut med en annen person fra en annen gren av samme slekt, i overensstemmelse med gruppelojaliteten, slik vi har nevnt, etter å ha forsikret seg om at hans personlige egenskaper er akseptable for dem. Deretter vokser denne [nye lederens] slekt, mens den tidligere [lederens] slekt forsvinner helt, og den herskende familien (bayt)<ref name="ftn55">Siden oversettelsen "dynasti" burde reserveres for dawla, som er et meget sentralt begrep i Ibn Khaldūns verk, har vi her valgt å gjengi bayt ("hus") med "herskerfamilie", o.l. Ordet betegner tydeligvis en gren av en større slekt som har oppnådd en særlig anseelse eller prestisje, og som på samme måte som et "dynasti" vil miste sin makt og innflytelse før eller siden. </ref> han ledet går til grunne.

Dette gjelder altså kongefamiler. Men situasjonen er den samme for de herskerfamiliene som finnes hos beduinstammer (qaba’il), emirer (umarā’) og andre med [tilsvarende] gruppetilhørighet. Videre også de herskerfamiliene som finnes i storbyer (ahl al-amṣār). Når en herskerfamilie går i oppløsning, oppstår en annen - fra samme slekt. Hvis Han ønsker det kan Han fjerne dere og erstatte dere med et nytt skaperverk. Dette er ikke vanskelig for Gud (Kor. 14: 19-20).<ref name="ftn56">Jf. også Kor. 4: 133; 6: 133 og 35: 16. I den opprinnelige konteksten er det naturligvis hele menneskeheten det er snakk om, ikke et dynasti eller en kongefamilies regjeringstid. </ref>

Regelen om fire generasjoner når det gjelder anseelse stemmer i de fleste tilfeller. Men det hender at en herskende familie forsvinner helt før den når fire generasjoner, at den blir tilintetgjort og utslettet. Den kan også vare til femte eller sjette generasjon, men da i en tilstand av oppløsning og forfall. Som en hovedregel er det allikevel følgende fire generasjoner (adjyāl): Den som bygger opp, den som har personlig kontakt med ham, den som imiterer tradisjonen, og den som ødelegger. Disse fire generasjoner er et [naturlig] minimum.<ref name="ftn57">Dvs. en herskerfamilie eller et dynasti vil alltid gjennomgå disse stadiene med mindre den blir påvirket av ytre årsaker og "utslettet" før den når sin naturlige utvikling.</ref>

Det at anseelse opphører etter fire generasjoner behandles [i ḥadīth-samlinger] under temaet "ros og lovprisning" (al-madḥ wa-l-thanā’).<ref name="ftn58">Dvs. at i bøker som inneholder Profeten Muḥammads ord og gjerninger (ḥadīth), finner man dette sitatet i de kapitlene som grupperes under temaet (og tittelen) "ros og lovprisning". Men siden de mest kjente samlingene klassifiserer denne teksten under andre tema, er det ikke klart hva som er Ibn Khaldūns kilde.</ref> Profeten sa: "Den edle (karīm) sønn av den edle [far], av den edle [bestefar], av den edle [oldefar]: Josef, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham". Denne ḥadīthen viser til at Josef hadde oppnådd den høyeste grad av ære (madjd).<ref name="ftn59">Denne ḥadīth-teksten (som ofte knyttes til Koranen 12: 6) synes å betegne omtrent det motsatte av Ibn Khaldūns poeng, siden Josefs "ære" beskrives som et resultat av akkumulasjon fra tidligere generasjoner, ikke en gradvis avtagende anseelse for hvert slektsledd. Men han har jo rett i at det er noe med fire generasjoner her også... </ref>

I Toraen (al-tawrāh) finner man en tekst som betyr omtrent det følgende: "Jeg er Gud, din Herre, mektig og misunnelig. Jeg krever oppgjør for fedrenes synder fra sønnene inntil de tredje og fjerde generasjoner" (jf. 2. Mosebok, 20: 5).<ref name="ftn60">Som De Slane bemerket i sin oversettelse, viser "mektig og misunnelig" at teksten som Ibn Khaldūn bruker på en eller annen måte kan føres tilbake til Hieronymus' latinske bibeloversettelse ("Vulgata", fra slutten av 300-tallet e. Kr.), siden det var Hieronymus som la til "mektig" (lat. fortis, ar. ṭā’iq). Den hebraiske teksten og Septuaginta har kun "misunnelig" (hebr. qana, gr. zēlōtēs). Rydberg (139) dekker over dette ved å bruke en utbredt men meget uheldig teknikk: han erstatter Ibn Khaldūns tekst med en svensk bibeloversettelse, noe som er både anakronistisk og villedende.</ref> Dette viser [også] at fire generasjoner er grensen for en slekts anseelse.

Det fortelles i boken Kitāb al-Aghānī,<ref name="ftn61">"Sangenes bok", et berømt og meget omfattende verk av Abū l-Faradj ‘Alī al-Isfahānī (d. ca. 973 e. Kr.). Boken er først og fremst en samling av forfatterbiografier og dikt, men inneholder utallige historier og anekdoter fra en mengde ulike kilder.</ref> i avsnittet om Uwayf al-Qawāfī,<ref name="ftn62">al-Isfāhānī, Kitāb al-’Aghānī, utg. ved ‘Abd al-Karīm Ibrāhīm al-‘Azbāwī, Damaskus 1982, opptrykk Cairo 1993, XIX: 184-210. Ibn Khaldūn kopierer her hele avsnittet ordrett fra kilden.</ref> at Khosroës spurte al-Nu‘mān: "Finnes det blant araberne en stamme som er mer ærerik enn andre stammer?" Denne svarte: "Ja". Khosroës spurte videre: "På hvilken måte?" al-Nu‘mān svarte: "Den hvis forfedre har vært ledere i tre etterfølgende generasjoner, og som selv viderefører og fullbyrder lederskapet i fjerde generasjon. Den herskende familien (al-bayt, "huset") utgår således fra hans stamme."<ref name="ftn63">Teksten avviker noe fra kilden (Aghānī, XIX: 184), som har: "Dermed leder han den herskende familien, som utgår fra hans stamme."</ref> Khosroës forsøkte å finne ut om det var noen familer som oppfylte disse kravene, og de eneste han fant var klanen (āl) til Ḥudhayfa ibn Badr al-Fazārī fra ætten (bayt) Qays, klanen til Ḥādjib ibn Zurāra fra ætten Tamīm, klanen til Dhū l-Djiddayn fra ætten Shaybān, og klanen til al-Ash‘ath ibn Qays fra ætten Kinda. Han samlet disse klangruppene (rahṭ) og de tilhørende stammer (‘ashīra) og utnevnte upartiske dommere for dem. De reiste seg alle sammen og holdt lange taler,<ref name="ftn64">Ibn Khaldūn gjentar alle navnene her.</ref> hvorpå Khosroës sa: "Hver enkelt av disse er en leder (sayyid) som bør ha en egen stilling."

Disse herskerfamiliene (buyūtāt) var de høyest aktede blant araberne etter hashemittene. En annen familie kan også regnes blant dem, nemlig Banū al-Dayyān som tilhørte Banū l-Ḥārith ibn Ka‘b fra ætten Jemen (al-Yaman).

Alt dette viser altså at anseelse holder seg i høyst fire generasjoner.

Gud er den som kjenner sannheten.


III.10 Det ligger i maktens natur å kreve all heder og ære for seg selv, søke et liv i overdådig luksus og foretrekke stillhet og ro.<ref name="ftn65">Cheddadis utg. I: 281-3; Rosenthal I: 336-9; Cheddadi 434-6.</ref>

Den som har makt krever all heder og ære for seg selv (al-infirād bi-l-madjd), og årsakene til dette er som følger: Makt (mulk),<ref name="ftn66">Cheddadi's utg. (I: 281) har madjd ("ære"), men Cheddadi (434) oversetter med "pouvoir" og Rosenthal (I: 336) har "royal authority". Selv om Cheddadi ikke nevner det i sin utg., er det sannsynlig at dette stammer fra ulike håndskrifter.</ref> som vi har beskrevet tidligere, er avhengig av gruppelojaliteten. Gruppelojalitet dannes ved en sammenslutning av flere grupper, hvorav én alltid er mektigere enn alle de andre.<ref name="ftn67">I dette avsnittet brukes ‘aṣabiyya også i utvidet betydning om en "gruppe som har et sterkt samhold". Ibn Khaldūn beskriver her sin teori om gruppelojaliteten som en av de viktigste sosiale krefter i samfunnsutviklingen, særlig som en drivkraft for utviklingen av "makt". </ref> Denne gruppen overvinner alle andre grupper og erobrer dem fullstendig, med det resultat at de alle blir absorbert av den. Slik oppstår samfunnsstrukturen (idjtimā‘), slik etableres overherredømme over mennesker og slik vokser dynastier frem. Hemmeligheten bak dette er at stammens felles gruppelojalitet tilsvarer organismenes<ref name="ftn68">"Organisme" eller "forgjengelig legeme" (mutakawwin) er en teknisk term fra arabisk filosofi, som synes å være misforstått i andre oversettelser. Rosenthal (I: 336) har for eksempel "things that come into being" og Cheddadi (434) "les choses créées", som ikke er direkte feil, men noe misvisende (se Muñoz 1992: 283).</ref> temperament.<ref name="ftn69">"Temperament" (mizādj) er en sentral term i eldre naturvitenskap (og "filosofi" generelt), som betegner sammensetningen eller "blandingen" (mizādj, sml. gr. krāsis) av kroppsvæsker (humoralpatologi), eller mer generelt sammensetningen av de fire grunnelementene jord, vann, luft og ild (med tilhørende primærkvaliteter: kulde, fuktighet, tørrhet og varme) i alle legemer.</ref> Et temperament er det som dannes ved sammensetning av elementene (‘anāṣir). [Naturvitenskapelige] verk som behandler dette har beskrevet at når elementene forenes i like størrelsesforhold, vil det ikke oppstå noen blanding (mizādj), fordi det er en forutsetning at ett element er større enn de andre, slik at det får overtaket over de andre og dermed kan forårsake en blanding. På samme måte er det en forutsetning at én bestemt gruppe har overtaket over alle andre grupper for at den skal kunne samle disse gruppene og forene dem, slik at de alle kan utvikle én felles gruppelojalitet som omfatter og absorberer alle grupper.

Denne overordnede gruppelojaliteten (al-‘aṣabiyya al-kubrā) kan bare gå til medemmer av herskende familer (ahl bayt) og til ledere (ahl ri’āsa). Det er alltid én av disse som er leder (ra’īs) og hersker over de andre. Han blir utvalgt som felles leder for alle gruppene fordi han har den beste herkomst (manbat) av dem alle. Når han blir leder, vil han være alt for ærekjær til å la andre dele makten og la dem underkue folket sammen med ham, siden det ligger i alle levende veseners natur å være hovmodig (al-kibr) og ærgjerrig (al-anafa). Han utvikler så en forestilling om at han er guddommelig,<ref name="ftn70">Ordet som brukes her er ta’alluh, som har en rekke bruksområder og betydningsnyanser. På den ene siden kan det bety "forsøke å være som en gud (’ilāh)" eller "tro at man er Gud (Allāh)", og på den andre siden "hengi seg til Gud" (ofte i mystisk forstand) eller "tilbe Gud". Det er mye som tyder på at det opprinnelig var dannet for å oversette det greske apotheōsis (se f. eks. H. Landolt, "Ghazali und Religionswissenschaft", Asiatische Studien 45 (1991): 19-72, særlig s. 33, n. 59). Rydberg (166) har "självförhävelse", Rosenthal (337) "egotism" og Cheddadi (434) "l'amour-propre".</ref> noe som er en naturlig menneskelig tendens. Det å styre et folk (siyāsa) krever videre at det bare er én hersker (infirād al-ḥākim), siden stridigheter mellom ulike herskere bare fører til undergang for alt og alle. Om det fantes [i himmelen og på jorden] andre guder enn Gud, ville både [himmel og jord] gå under (Kor. 21: 22).

På denne måten setter lederen en stopper for de andre gruppenes maktbegjær og hindrer dem i å følge sine ambisjoner om å dele makten med ham. Han samler så mye av makten han kan på egne hender og overlater ikke en eneste avgjørelse til andre. Slik krever han all heder og ære for seg selv, og lar ingen andre få bidra med noe. Denne utviklingen kan komme [allerede] med den første herskeren i et dynasti, men den kan også komme [først] med den andre eller tredje herskeren, avhengig av de ulike gruppenes motstandskraft. Men alle dynastier gjennomgår denne utviklingen. Slik er Guds vei med menneskene.

Den som har makt søker et liv i overdådig luksus (taraf), og årsakene til dette er som følger: Når en nasjon (umma) etablerer sitt herredømme og bemektiger seg alt de tidligere herskerne var i besittelse av, øker menneskenes velstand (riyāsh) og lykke (ni‘ma). De tilegner seg mange nye vaner (sg. ‘āda), og fra å leve et vanskelig liv og måtte streve for dekke de grunnleggende behov, får de nå tilgang til livets goder (nawāfil) og lever et behagelig liv (riqqa) omgitt av vakre ting (zīna). De bestreber seg på å følge de tidligere herskernes skikker og tradisjoner, og venner seg til at de må tilegne seg luksusgoder for å dekke sine grunnleggende behov. På denne måten vil de alltid søke et behagelig liv med god mat, fine klær, luksuriøse tepper og vakker keramikk. De smykker seg med disse godene og de kappes med andre nasjoner i å omgi seg med delikatesser, praktfulle klær og raske hester. Hver etterfølgende generasjon (khalaf) vil forsøke å overgå sine forfedre (salaf), helt til dynastiet opphører. Jo større makt de har, jo flere er de goder og luksusgjenstander de omgir seg med. Hvor langt dynastiet kommer er avhengig av dets styrke og hvor langt de tidligere lederne har kommet i utviklingen. Dette er Guds vei med skaperverket.

Den som har makt foretrekker stillhet og ro (al-da‘a wa-l-sukūt), og årsakene til dette er som følger: En nasjon kan bare få makt gjennom å kjempe for sin rett (muṭālaba),<ref name="ftn71">I følge Cheddadi (1327, X, n. 2) står dette begrepet ofte i sammenheng med mudāfa‘a, "forsvar", o.l. En gruppe eller klan vil på den ene siden kjempe mot andre for å skaffe seg eiendom og goder og etablere sin posisjon (muṭālaba), og på den andre siden vil de forsvare seg mot andre for å bevare det de har ervervet seg (mudāfa‘a). </ref> og formålet med denne kampen er å vinne over andre og oppnå makt. Når dette mål er nådd, har nasjonen lagt kampen og besværet bak seg.

Det forundret meg at Tiden var så besværlig mellom våre møter

Når vi hadde lagt alt bak oss, sto Tiden stille.<ref name="ftn72">Versene stammer fra et dikt av Abū Ṣakhr ‘Abd Allāh al-Hudhalī (600-tallet e. Kr.). Diktet (Li-Laylā...) finnes gjengitt i flere større samlinger, se særlig ‘Abd al-Qādir al-Baghdādī, Khizānat al-’adab, utg. A. Hārūn, Maktabat al-Khāndjī: Kairo 1997, III: 258-9. Når Ibn Khaldūn siterer disse versene, spiller han på to betydninger av ordet som vi har gjengitt med "besvær" (sa‘y).</ref>

De som oppnår makt, bryr seg ikke lenger med å slite og streve slik de gjorde da de prøvde å tilegne seg makten, men foretrekker hvile, ro og stillhet. De trekker seg tilbake og høster fruktene av makten, slik som praktfulle bygninger, hus og klær. De bygger slott, legger inn rennende vann og planter hager. De nyter denne verdens gleder, foretrekker hvile fremfor slit og strev, gleder seg så mye de kan over sine klær, sin gode mat, sin fine keramikk og sine tepper. De gjør dette livet til en vane og overlater det i arv til de etterfølgende generasjoner. Velstanden fortsetter å øke, inntil Gud gir sin befaling til kjenne.


III.11 Når maktens naturlige utvikling har nådd et nivå hvor all heder og ære er befestet, et liv i luksus er oppnådd og fred og ro er fast forankret, er dynastiet på vei mot forfall.<ref name="ftn73">Cheddadis utg. I: 284-6; Rosenthal I: 339-43; Cheddadi 436-9.</ref>

Det finnes flere måter å forklare dette på. Den første forklaringen er som følger: Makten er avhengig av å kreve all heder og ære for seg selv, som vi har sagt. Så lenge æren er felles for alle medlemmer av gruppen (‘iṣāba) og alle kjemper sammen for det samme mål, vil anstrengelsene for å oppnå herredømme over andre og forsvare sin eiendom være preget av høye ambisjoner (ṭumūḥ) og urokkelig pågangsmot (quwwat al-shakā’im). Alle medlemmene av gruppen deler ønsket om å nå storhet (‘izz). De verdsetter døden i kampen for ære og foretrekker å dø fremfor å la æren gå tapt. Men når en av dem tar makten og krever all ære selv, slår han hardt ned på dem som ikke adlyder ham. Han styrer dem med hard hånd, tar alle eiendommer og verdier i sin egen besittelse, og lar ingen andre eie noe. Dette fører til apati og likegyldighet, og de andre bryr seg ikke lenger om å nå storhet. De mister sin entusiasme (rīḥ) og begynner i stedet å sette pris på lydighet (madhalla) og underkastelse (isti‘bād).

Dynastiets neste generasjon vokser opp i dette miljøet. De betrakter bevilgningene fra herskeren som betaling for deres støtte (ma‘ūna) og innsats i militæret (ḥimāya), noe annet faller dem ikke inn. Og en person som tar betaling for sin innsats, er sjelden villig til å ofre livet. Alt dette svekker dynastiet og bryter ned dets motstandskraft. Når medlemmenes pågangsmot (ba’s) forsvinner, oppløses gruppelojaliteten og dynastiet blir kraftløst (ḍu‘f) og går mot forfall (haram).

Den andre forklaringen er som følger: Det ligger i maktens natur å kreve et liv i luksus, som vi har nevnt tidligere. De som får makt tilegner seg mange nye vaner, forbruket (nafaqāt) overstiger bevilgningene (a‘ṭiyāt) og deres inntekter (dakhl) dekker ikke alle utgifter (khardj). De fattige bukker under og de rike bruker opp alle bevilgningene på å opprettholde sin luksus. Denne situasjonen blir verre for de etterfølgende generasjonene, og når et punkt hvor de ikke lenger har nok midler til å betale for sin luksus og sine dyre vaner. Da blir de rammet av nød (ḥādja). Når lederne krever at de bidrar til å finansiere kriger og militære ekspedisjoner er de ikke i stand til å gjøre det,<ref name="ftn74">Denne setningen er noe uklar. Vi har gjengitt Cheddadis tolkning (437).</ref> og blir derfor straffet. Mange får eiendeler konfiskert og overlevert enten til lederne selv, eller til ledernes sønner og støttespillere (sg. ṣanī‘a). Dermed blir de svekket og ute av stand til å utføre sine oppgaver og deres svakhet bidrar til å svekke dynastiets leder.

Videre, når dynastiets luksus øker og bevilgningene ikke strekker til for å dekke medlemmenes utgifter og behov, blir dynastiets leder, det vil si den høyeste makt (sulṭān), nødt til å øke bevilgningene for å gjøre opp for underskuddet (yasudd khalala-hum) og hjelpe dem ut av vanskelighetene (yuzīḥ ‘ilala-hum). Men skatteinntektene (djibāya) utgjør et fast beløp som hverken øker eller reduseres. Og selv når inntektene blir høyere som et resultat av handelsskatter (mukūs), er summen etter denne økningen fortsatt et fastsatt beløp. Når skatteinntektene brukes til å betale bevilgninger som har økt på grunn av høyt forbruk og luksus, må beskyttelsesstyrken reduseres siden det er mindre midler til den enn det var før bevilgningene økte. Luksusforbruket fortsetter deretter å stige, og dermed må også størrelsen på bevilgningene øke, og beskyttelsesstyrken svekkes ytterligere. Når hæren (‘askar) blir redusert også en tredje og en fjerde gang, blir den til slutt svært liten. Dermed blir beskyttelsesstyrken kraftløs, og dynastiets makt (quwwa) faller. Det blir utsatt for angrep fra tilgrensende dynastier eller fra grupper og stammer som tidligere var under dets kontroll. Deretter kunngjør Gud sin befaling om tilintetgjørelse, og dynastiet møter den skjebne som er nedtegnet for hele skaperverket.

I tilleg til dette er luksus skadelig for moralen (khulq) gjennom de laster og dårlige vaner sjelen (nafs) pådrar seg, som vi skal se i avsnittet om bysivilisasjon (ḥaḍāra). Dynastiets medlemmer mister de gode egenskaper som tidligere kjennetegnet dem og viste at de var egnet til å utøve makt. De tilegner seg i stedet laster og dårlige egenskaper, som er kjennetegn på tilbakegang (idbār) og forfall (inqirāḍ). Slik har Gud innrettet sitt skaperverk. Dynastiet begynner å vise tegn til oppløsning (‘aṭab) og sammenbrudd. Det blir rammet av kroniske sykdommer (amrāḍ muzmina) og forfall (haram), inntil det til slutt bukker under.

Den tredje forklaringen er som følger: Det ligger i maktens natur å foretrekke stillhet og ro, som vi har sagt. Når de som har makt venner seg til ro og hvile, blir det som et naturlig anlegg for dem. Slik er det med alle ting man venner seg til. De neste generasjonene vokser opp i velstand (ghaḍārat al-‘aysh), luksus og ro. Deres beduinlegning (khulq al-tawaḥḥush) gjennomgår en forvandling, de glemmer de kvalitetene fra beduinkulturen (‘awā’id al-badāwa) som var grunnlaget for makten: Pågangsmot (ba’s), blodtørstighet (ta‘awwud al-iftirās), evnen til å reise gjennom ørkenen (rukūb al-baydā’) og orientere seg i øde og ubebodde områder (hidāyat al-qafr). Det eneste som nå skiller dem fra vanlige mennesker i byene er deres spesielle ferdigheter (thiqāfa) og ytre fremtoning (shāra).<ref name="ftn75">Det er ikke klart hva Ibn Khaldūn mener helt konkret her. Rosenthal (I: 342) foreslår "their (fighting) skill and emblems"; Cheddadi (438) har "leur ingéniosité et leurs emblèmes".</ref> Forsvarsevnen svekkes, pågangsmotet forsvinner og motstandskraften brytes ned. Den negative innvirkningen (wabāl) dette har på dynastiet kommer til uttrykk i den generelle tilstanden av svekkelse og forfall.

Dynastiets medlemmer tilegner seg stadig nye luksuriøse vaner og skikker fra bysivilisasjonen (ḥaḍāra), og fortsetter å nyte sitt behagelige liv (riqqat al-ḥāshiya) i en tilstand av stillhet og ro, i stadig økende isolasjon. De løsriver seg gradvis fra det harde livet i beduinsivilisasjonen, som blir mer og mer fremmed for dem, og de glemmer sitt anlegg for fryktløshet (basāla), som var grunnlaget for deres forsvarsevne og militære styrke. Til slutt blir de avhengig av hjelp fra andre beskyttelsesstyrker, om slike finnes.

Det finnes flere eksempler på dette i de kjente historieverkene om tidligere dynastier. Du vil der kunne se at det jeg har sagt stemmer, det kan det ikke være noen tvil om.

Noen ganger kan det hende at lederen av et dynasti som er rammet av forfall på grunn av luksus og hvile, finner hjelpere (anṣār) og tilhengere (shiya‘) utenfor sin egen klan, av den sorten som er vant til et hardt liv, for å danne en hær som kan holde ut i krigen og være sterke nok til å tåle sult og andre harde påkjenninger (shaẓaf). Dette kan være et botemiddel (dawā’) mot forfallet, inntil Gud gir sin dom over dynastiet til kjenne.

Dette gjelder tyrkernes dynasti i østen,<ref name="ftn76">Dvs. mamelukkene, som hadde makten i Egypt og tilgrensende områder fra midt på 1200-tallet til 1517.</ref> for de fleste av soldatene i hæren kommer fra tyrkiske frigitte slaver (mawālī). Lederne velger kavaleri og fotsoldater fra importerte slaver, siden disse er modigere i krigen og mer utholdende under harde påkjenninger, enn etterkommerne av de slavene (al-mamālīk) som kom før dem. Disse etterkommerne har vokst opp i behagelige omgivelser som en del av den herskende eliten (sulṭān).

Det samme gjelder almohadedynastiet (al-muwaḥḥidūn) i Ifrīqiyya. Deres ledere henter ofte sine soldater fra berberne (zanāta) og de arabiske beduinene (al-‘arab), og rekrutterer svært mange av disse i stedet for dynastiets egne folk som har vent seg til et liv i luksus.

På denne måten kan et dynasti få et nytt liv, uten å bli rammet av forfall. Gud arver jorden og alt som er på den.


III.12 Dynastier har naturlige livsløp, akkurat som personer<ref name="ftn77">Cheddadis utg. I: 287-9; Rosenthal I: 343-6; Cheddadi 439-41.</ref>

Du bør vite at et menneskes naturlige livsløp (‘umr), i følge medisinere og astrologer (munadjdjim), er ett hundre og tjue år. Denne tidsperioden tilsvarer det astrologene kaller det store måneåret (sinū al-qamar al-kubrā). For hver generasjon varierer livsløpet i overensstemmelse med stjernenes konjunksjoner (qirānāt), og det kan være både lenger og kortere enn hundre og tjue år. Mennesker som påvirkes av enkelte konjunksjoner kan ha et livsløp på akkurat hundre år, og de som påvirkes av andre kan ha et livsløp på femti, åtti, sytti år, avhengig av de tegn som astrologene observerer under konjunksjonene. Mennesker i vår muslimske nasjon (ahl hādhihi l-milla) har et livsløp på mellom seksti og sytti år, som det står i [den kjente] tradisjonen fra Profeten.<ref name="ftn78">"Et [menneskes] livsløp i min nasjon (‘umr ummatī) er fra seksti til sytti år" (Tirmidhī, Sunan, under: Kitāb al-Zuhd, kapittel 23, ḥadīth nr. 2331. Diverse utgaver: B. Ma‘rūf, Beirut: Dār al-Gharb al-islāmī 1996, IV: 157-8; A. M. Shākir, Kairo: Muṣṭafā al-Bābī al-Ḥalabī 1977, IV: 566; Albānīs kommentar utg. av A. Āl Salmān, Riyāḍ: Maktabat al-Ma‘ārif, uten årstall, s. 526-7).</ref> Kun i meget sjeldne tilfeller, når himmelegemene opptrer i uvante posisjoner (awḍā‘) finner man livsløp som er lengre enn det naturlige på ett hundre og tjue år. Dette var for eksempel tilfellet med Noa (Nūḥ) og enkelte personer blant ‘Ād og Thamūd.<ref name="ftn79">‘Ād og Thamūd er førislamske, arabiske folkeslag som nevnes i Koranen.</ref>

Også dynastiers livsløp varierer i overenstemmelse med stjernenes konjunksjoner, selv om et dynasti sjelden har et livsløp på mer enn tre generasjoner. En generasjon (djīl) er identisk med alderen til en middelaldret person,<ref name="ftn80">Andre oversettere (Rosenthal I: 343; Cheddadi 439) forstår uttrykket al-‘umr al-wasaṭ som "gjennomsnittsalder", men det stemmer ikke med konteksten (som Rosenthal nevner) og er heller ikke den mest naturlige syntaktiske gjengivelsen av den arabiske teksten. </ref> nemlig omtrent førti år, det vil si når den naturlige vekst og utvikling har nådd sin grense. Gud har sagt [i Koranen]: Når [mennesket] når sin modenhet, når det når førti års alder... (Kor. 46: 15). Derfor kan vi si at en generasjons alder er identisk med alderen til en person.

Dette bekreftes også av historien om israelittenes [førtiårige] ørkenvandring (al-tīh), som vi har nevnt tidligere.<ref name="ftn81">Se Cheddadis utg. I: 230-1; Rosenthal I: 288; Cheddadi 399 ("II.18").</ref> I denne historien betegner førti år tiden det tar for en generasjon å forsvinne og for en ny generasjon å vokse frem, en generasjon som ikke har opplevd fornedrelse (dhall). Denne historien viser også at man antar førti år, nemlig alderen til en person, som en generasjons alder.

Vi sa tidligere at et dynasti sjelden har et livsløp på mer enn tre generasjoner. Dette er fordi den første generasjonen ennå ikke har mistet sin beduinlegning og glemt det harde livet i den øde og ubebodde ørkenen. Denne generasjonen er fortsatt vant til harde påkjenninger og er fortsatt fryktløse og blodtørstige, og de deler fortsatt æren mellom seg. De bevarer derfor en sterk gruppelojalitet, er fortsatt nådeløse og alle frykter å møte dem i kamp. De er fullstendig overlegne.

Påvirket av makt og et behagelig liv (rifh), gjennomgår den andre generasjonen en utvikling fra beduinsivilisasjon til bysivilisasjon, fra harde påkjenninger til et liv i luksus (min al-shaẓaf ilā l-taraf) og velstand (khiṣb), fra en felles kamp om gruppens ære til én manns ønske om å kreve all ære for seg selv mens de andre er alt for apatiske til å bry seg, fra verdig overlegenhet til servil underkastelse. Gruppelojalitetens kraft (sawrat al-‘aṣabiyya) brytes delvis ned, de venner seg til fornedrelse (mahāna) og lydighet (khuḍū‘). Men de bevarer allikevel mange av sine gamle egenskaper, fordi de hadde personlig kontakt med den første generasjonen. De opplevde den første generasjonens tapperhet (i‘tizāz), deres anstrengelser for å oppnå ære, og deres felles innsats for å forsvare og beskytte seg og sine. Derfor vil ikke alle disse egenskapene gå tapt, selv om de mister mange av dem. De lever i håpet om at tilstanden vil bli som den var under den forrige generasjonen, hvis de ikke innbiller seg at alt fortsatt er som før.

Den tredje generasjonen har glemt tiden i ørkenen og det harde livet fullstendig, som om det aldri hadde eksistert. De har mistet følelsen for heder og ære og for gruppelojalitet, fordi de kjenner bare maktens språk (malakat al-qahr). Luksusen når sitt høydepunkt hos dem, fordi de hengir seg til nytelse og velstand. De blir helt avhengige av dynastiet og kan sammenlignes med kvinner og barn som er avhengige av at noen beskytter dem. Gruppelojaliteten forsvinner helt og de er ikke lenger i stand til å forsvare seg og yte motstand eller kjempe for sin rett. Men med sin ytre fremtoning og klesdrakt, med sine hester og spesielle ferdigheter, bedrar de folk og gir dem et falskt inntrykk. I virkeligheten er de feigere en kvinner som ligger på ryggen. Når noen kommer og krever noe fra dem, er de ikke i stand til å forsvare seg. I denne situasjonen er dynastiets leder nødt til å vende seg til andre for å finne hjelp. Han skaffer seg mange flere undersåtter (mawālī) og tilhengere som kan yte en viss støtte til dynastiet, inntil Gud kunngjør dynastiets utslettelse (inqirāḍ). Da forsvinner det helt, med alt som var en del av det.

Som du ser, har vi her tre generasjoner som gradvis forfaller og brytes ned. Derfor er det i den fjerde generasjonen at anseelse blir borte, som vi har beskrevet i avsnittet om at ære og anseelse holder seg i høyst fire generasjoner. Der anførte vi klare og tydelige bevis for dette, basert på de premisser (muqaddimāt) vi la til grunn tidligere. Det er opp til leseren å vurdere dette (fa-ta’ammal). Den som er fordomsfri vil ikke la seg lede vekk fra sannheten.

Det følger av det vi har sagt at disse tre generasjonene tilsammen har et livsløp på ett hundre og tjue år. Og et dynasti får sjelden et livsløp som er lenger enn dette, med mindre unntak, unntatt når det utsettes for påvirkning fra ytre omstendigheter som for eksempel fravær av angrep. Selv om forfallet har kommet og er tydelig til stede, har ingen ennå gjort krav på makten. Men om noen angriper ville de ikke møte den minste motstand. Når deres tid er kommet, kan de hverken utsette den eller fremskynde den en eneste time (Kor. 16: 61).

Dynastiets alder tilsvarer en menneskealder. Det vokser inntil det når et punkt hvor utviklingen stanser, deretter opplever det en tilbakegang. Det er derfor man ofte hører folk si at et dynastis alder er hundre år, og det er innholdet i dette vi har beskrevet her. [...]

Det er Gud som fastsetter dag og natt (Kor. 73: 20).


4. Dante Alighieri. Fra Monarchia, bok en

i

Det synes å være tilfellet for de menneskene Den høyere natur har utrustet med kjærlighet til sannhet, at på samme måte som de har blitt beriket av forfedrenes bestrebelser, slik fortsetter de å arbeide for de kommende generasjoner. På denne måten kan framtiden igjen berikes av deres bestrebelser. La det derimot ikke være noen tvil om at han gjør sin plikt, han som på tross av at han er gjennomsyret av den allmenne lærdom ikke er interessert i å bidra med noe til samfunnet. Han er på denne måten ikke ”lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann” (Sal 1,3), men heller som et fordervende sluk, som alltid tar til seg og aldri gir noe tilbake. Derfor, da jeg ofte tenker på disse tingene, og med mindre jeg en dag skal beskyldes for å skjule talentet mitt, ønsker jeg ikke bare å spire fram selv, men også å bringe fram ny frukt til allmenn nytte og bringe fram sannheter som ikke er forsøkt frambrakt av andre. For hvilken frukt bar egentlig den som atter demonstrerte Euclids teorem, eller som på nytt forsøkte å avdekke lykkens natur, som allerede er avdekket av Aristoteles? Eller den som fortsatte å forsvare alderdommen da den allerede er forsvart av Cicero? Ingen, naturligvis, da denne kjedsommelige overflødigheten heller forårsaker avsky. Og da kunnskapen om det temporale monarki er både svært nyttig og også den mest utilgjengelig blant de skjulte og nyttige sannheter, og siden ingen har forsøkt å belyse dette temaet da det ikke leder til profitt, er det min intensjon å bringe denne kunnskapen fram fra sitt skjulested, slik at mine våkenetter er til nytte for verden. På denne måten vil jeg være den første som vinner et så stort klenodium til min ære. Jeg tilnærmer meg en vanskelig oppgave, en oppgave som er større enn kreftene mine, for jeg stoler ikke så mye på mine egne krefter som på lyset fra den Giveren ”som villig og uten å bebreide gir til alle” (Jak 1,5).

ii

Vi må aller først se på hva det egentlig er, dette som blir kalt et ”temporalt monarki”, og jeg skal tale om dets karakter og dets hensikt. Et temporalt monarki, som noen kaller imperium, er én eneste overmakt overlegen alle andre i tid, til og med overlegen autoritetene i de tingene og over de tingene som måles i tid. Men det oppstår usikkerhet omkring det temporale monarki på grunn av tre anfektelser. For det første tviles det på om det er nødvendig for verdens velvære, for det andre om det romerske folk påtok seg monarkembetet med rette, og for det tredje om monarkautoriteten mottas direkte fra Gud eller fra noen andre, som for eksempel Guds tjener eller stedfortreder.

Visselig, siden enhver sannhet som ikke selv er den første, må fastsettes på grunnlag av et eller annet første prinsipps sannhet, er det nødvendig i hvilken som helst undersøkelse å kjenne til dette prinsippet som det refereres tilbake til, for å sikre sannheten i alle forslag som oppnås videre. Og siden denne behandlingen nettopp er en slags undersøkelse, synes det framfor alt viktig å være grundig med det prinsippet, for seinere forslag faller tilbake på sannheten til dette prinsippet. Man må nemlig forstå at det er visse ting som ikke er underkastet vår evne, og som vi bare kan spekulere i og ikke påvirke med handling, for eksempel matematikk, fysikk og guddommelighet. Men det finnes også andre ting som er underkastet vår makt, og som vi ikke bare kan spekulere i, men også påvirke med handling. Når det gjelder ting, utføres ikke handlingen for spekulasjonens skyld, men spekulasjonen utføres for handlingens skyld da handling er målet for slike ting. Da det aktuelle temaet her er politisk, ja, rettere sagt kilden og utspringet til de riktige statsformer, og da alt innen politikken ligger under vår kontroll, er det klart at det ikke først og fremst er rettet mot spekulasjon, men mot handling. Igjen, da det endelige målet for handlinger er beveger og årsak til alt, følger det at all betydning som ligger i å oppnå målet sitt, blir gitt av målet selv. Målet er første beveger for den som handler. Derfor vil det være én metode for å hogge tømmer til husbygging og en annen metode for å hogge tømmer til skipskonstruksjon. Følgelig vil det som er det universelle målet for menneskeslekten, om det finnes et slikt mål, her være det prinsippet som alle de påfølgende utsagnene som skal bevises, skal demonstreres igjennom. Det er nemlig tåpelig, må vite, å tro at det er ett mål for dette samfunnet og et annet mål for et annet, istedenfor å tro at det er ett felles mål for dem alle.

iii

Videre bør vi derfor nå se på hva som er målet for hele menneskesamfunnet. Når vi har sett det, vil mer enn halve arbeidet være gjort, ifølge Aristoteles’ etikk. Og for å klargjøre det vi søker, skal vi tenke på det at akkurat som det er én bestemt årsak til at naturen produserte tommelen, og en annen til at den produserte hele hånden, og atter en annen grunn forskjellig fra disse til at den produserte armen, og igjen én årsak forskjellig fra alle disse til at den produserte hele mennesket, på samme måte er det én årsak til at den produserte det individuelle mennesket, en annen til at den konstruerte husholdet, en annen til at den konstruerte nærområdet, og igjen en annen til at den konstruerte byen, og til slutt den mest framstående årsaken, som er grunnen til at Gud den evige produserte den universelle menneskeslekten til væren med sin evne*, som er naturen. Det er denne årsaken som søkes her, som er det veiledende prinsippet for undersøkelsen. Som følge av dette bør vi først og fremst vite at Gud og naturen ikke gjør noe forgjeves, men at alt de frambringer til væren, har en oppgave. For i henhold til Skaperens intensjon qua skaper er ingen skapning i sin essensielle natur et endelig mål i seg selv. Det endelige målet er heller den passende aktiviteten for denne essensielle naturen. Som følge av dette er ikke den passende aktiviteten til på grunn av den essensielle naturen, men den essensielle naturen er heller til på grunn av denne aktiviteten. Det er derfor én passende aktivitet for menneskene som helhet, som alle menneskene i sin veldige mengde skapes til. Et enkeltstående menneske eller en enkeltstående husholdning, en landsby eller en by eller et enkelt kongedømme kan ikke oppnå denne aktiviteten på egen hånd. Hva denne aktiviteten faktisk er, vil bli klart om vi avdekker hva som er hele menneskeslektens høyeste potensial. Jeg sier derfor at ingen evne som er delt av flere forskjellige arter, kan være det høyeste potensial for noen av dem. For siden det potensialet som er det høyeste, er nettopp det som definerer arten, ville det, om dette var tilfellet, følge at en og samme essens definerte flere forskjellige arter, og det er umulig. Derfor er ikke det høyeste potensialet for mennesket ganske enkelt det å være til, for dette potensialet deles også av elementene. Det kan heller ikke være substansiell væren, dette finnes også i mineralene. Det kan heller ikke være levende væren, for dette er også i plantene, det er heller ikke sansende væren, dette blir også delt av dyrene. Men den høyeste egenskapen for mennesket er heller den sansende væren i kraft av det potensielle intellektet, denne typen væren er nemlig ikke mulig for noen andre vesener enn menneskene, verken for de som stå lavere, eller de som står høyere. For selv om andre typer væren også har intellekt, er likevel ikke deres intellekt potensielt slik som menneskets, siden slike typer væren eksisterer som intelligens og ikke annet og deres væren ikke er annet enn forståelsen av at de er til, og at de er til uten forandring. Dersom noe annet var tilfellet, ville de ikke vært evige. Det er derfor klart at menneskehetens høyeste potensial er dets intellektuelle potensial eller fakultet. Og siden denne potensialiteten ikke kan aktualiseres hele på en gang i kraft av ett menneske, eller i kraft av noen av de partikulære grupperingene som er utpekt ovenfor, er det nødvendig at menneskeslekten er av en viss størrelse, som hele denne potensialiteten kan aktualiseres igjennom. På samme måte må det være en viss mengde av ting som kan produseres, slik at hele den første materiens potensialitet kan aktualiseres kontinuerlig. Dersom det ikke var på denne måten, ville man at det fantes en potensialitet separat fra aktualisering, hvilket er umulig. Også Averroes sier seg enig i dette i sin kommentar til De Anima. Nå er ikke det potensielle intellektet som jeg prater om, bare rettet mot universelle former eller arter, men gjennom en viss utvidelse også mot det partikulære. Følgelig er det vanlig å si at det teoretiske intellektet blir praktisk gjennom utvidelsen, dets mål er da å handle og produsere. Jeg sier dette i tilknytning til handlinger som reguleres av politisk dømmekraft, og i tilknytning til produkter som formes av evne. Alle disse er laverestående i forhold til tankeevnen, som er den fremste aktiviteten Den høyeste godhet skapte menneskeslekten til. Det redegjøres for dette i Politikken: de av skarpt intellekt hersker naturlig over andre.


iv

Det er nå tilstrekkelig forklart at den passende aktiviteten for menneskeslekten som helhet er kontinuerlig å aktualisere hele intellektets mulige potensial, primært gjennom tanke, sekundært gjennom handling gjennom dets utvidelse. Og siden det er likt for delen som for helheten, og det enkelte mennesket oppnår denne dømmekraften og visdommen mens han sitter og hviler, er det åpenlyst at menneskeslekten nærmer seg sin passende aktivitet, som er nesten guddommelig, ifølge salmen: ”du gjorde han lite ringere enn Gud” (Sal 8,6), mest fritt og enkelt i ro eller i fredelig stillhet. Følgelig kan det fastslås at universell fred er det beste av alt som er foreskrevet menneskenes lykke. Derfor var budskapet som lød fra det høye til gjeterne, verken rikdom, nytelse, ære, et langt liv, helse, styrke eller skjønnhet, men fred. Den himmelske hærskare sa nemlig: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i” (Luk 2,14). Og dette er grunnen til at Frelseren hilste menneskene ”Fred være med dere” (Luk 24,36, Joh 20,21), det var nemlig rimelig at Den høyeste frelseren uttrykte den høyeste hilsenen. Denne skikken ønsket disiplene hans og Paulus å bevare i hilsenene sine, noe alle kan bekrefte. Fra dette kan man klart se hva som er den bedre, ja, faktisk også hva som er den beste, måten menneskeslekten kan nå sin passende aktivitet på. Og som en konsekvens av dette synliggjøres det mest direkte middelet man bør benytte seg av for å oppnå det som alle våre bestrebelser retter seg mot, slik som mot det høyeste mål, som er den universale fred. Og freden bør anses som prinsipp for den videre argumentasjonen. Som allerede nevnt er det nødvendig å ha fastsatt et slikt prinsipp som alt som skal bevises, faller tilbake på, som en selvsagt sannhet.


v

Så idet vi igjen retter oss mot det som ble sagt i starten, er det tre anfektelser som sår tvil omkring det temporale monarki, eller det som vanligvis kalles ”imperium”, og som gir opphav til usikkerhet. Og som tidligere nevnt er det vår intensjon å gjøre en undersøkelse av disse i den rekkefølgen de kommer, med det fastsatte prinsippet som utgangspunkt. Det første spørsmålet er om det temporale monarki er nødvendig for verdens velbefinnende. At dette er sant, kan bevises med meget overbevisende og klare argumenter, og ingen fornuft eller autoritet kan tale dette imot. Det første av disse argumentene utgår fra Aristoteles’ autoritet i hans Politikken. Hans verdige autoritet fastsetter nemlig der at når en rekke ting retter seg inn mot ett felles mål, er det nødvendig at én av dem leder eller styrer, mens de andre ledes eller styres. Og det er ikke bare forfatterens ærefulle navn som gjør at vi bør vedkjenne dette, men også den induktive argumentasjonen. Om vi tar i betraktning et individuelt menneske, vil vi se at dette også gjelder ham, for da alle hans krefter retter seg mot lykken, er det den intellektuelle kraften som er veiviser og leder for alle de andre. Om ikke dette var tilfellet, kunne han ikke oppnå lykken. Om vi tenker på en husholdning, som har til hensikt å sørge for et godt liv for medlemmene, er det nødvendig at det er én person der som veileder og styrer. Denne personen kaller vi familieoverhode, eller hans representant, i overensstemmelse med Aristoteles utsagn om at ”enhver husholdning styres av den eldste”, og hans oppgave er å veilede og gi lover til de øvrige. Således besvergelsen: ”Måtte du ha en likemann i ditt hus.” Om vi så tenker på en landsby, som skal være støttende hjelp til så vel personer som til saker, er det nødvendig at én eneste person er leder for de øvrige, en som enten utnevnes av noen utenfra eller reiser seg opp blant dem selv som leder med de andres samtykke. Om landsbyen ikke velger seg ut en leder, feiler innbyggerne ikke bare i å oppnå det tilfredsstillende fellesskapet, men noen ganger ødelegges også hele landsbyen dersom mange ønsker å styre. Hvis vi ser for oss en by, som har til hensikt å være tilstrekkelig for at man skal leve godt, er det nødvendig at den har ett styringsorgan. Det gjelder ikke bare for de riktige styresettene, men også for de gale. For om noe annet var tilfellet, ville ikke bare hensikten med det sosiale livet være tilsmusset, men også byen i seg selv ville opphøre å være hva den var. Tenker vi til slutt på ett bestemt kongedømme, som har den samme hensikten som en by, bare med mer tillit til at freden opprettholdes, er det nødvendig at det er én eneste konge som hersker og styrer. Om det var på noen annen måte, ville ikke bare de som bor i kongedømmet, feile i å oppnå målet sitt, men også kongedømmet i seg selv ville falle i ruiner, i overensstemmelse med hva Den ufeilbarlige sannhet har uttrykt: ”Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde” (Matt 12,25, Luk 11,17). Derfor kan argumentet som er framstilt ovenfor, anses som riktig – om dette stemmer i disse tilfellene og i de tilfellene hvor individer er rettet mot et felles mål. Det er nå konstatert at hele menneskeslekter er rettet mot ett felles mål, slik jeg allerede har demonstrert. Som en følge av dette er det nødvendig at det er én person som viser vei og styrer, og han skal kalles enten ”monark” eller ”keiser”. Gjennom dette åpenbarer det seg at verdens velvære avhenger av monarkiet, eller imperiet.

vi

På samme måte som delen står i forhold til helheten, står ordenen i delene i forhold til ordenen i helheten. En del står i relasjon til helheten slik som den står i relasjon til målet sitt og til perfeksjonen sin, og følgelig står ordenen i en del i relasjon til ordenen i helheten slik som den står i relasjon til sitt mål og til sin perfeksjon. Fra dette følger det at den gode ordenen i en del ikke overgår den gode ordenen i helheten, det er heller motsatt. Nå, siden det er to typer orden synlig i ting, altså ordenen delene seg imellom og ordenen mellom delene i relasjon til en annen enhet som ikke er en del – slik som delene av en hær står i relasjon til hverandre og til sin hærfører – er delenes relasjon til den enhetlige enheten bedre fordi den er det endelige målet for relasjonen. Det skyldes at relasjonen delene seg imellom eksisterer på grunn av relasjonen til den enhetlige enheten, og ikke motsatt. Derfor, om en relasjon delene seg imellom kommer til syne mellom de delene som utgjør menneskeslekten, burde den komme enda mer til syne i menneskeslekten gitt som en mengde eller en totalitet på grunnlag av den nevnte syllogismes kraft, da dette er en bedre orden eller type orden. Men denne ordenen blir funnet i alle delene av menneskeslekten, noe som er tilstrekkelig poengtert gjennom det som ble sagt i det forrige kapittelet, og derfor må denne være synlig i helheten. Følgelig må alle de tidligere nevnte delene som er lavere enn et kongedømme, og kongedømmene selv, være rettet mot en leder eller et lederskap, det vil si mot en monark eller mot et monarki.


vii

For øvrig utgjør hele menneskeheten en helhet i forhold til delene den er sammensatt av, og den er videre selv en del i forhold til en helhet. Den er nemlig en helhet i forhold til ett enkelt kongedømme eller folkeslag, slik det ble vist ovenfor, men den er en del i forhold til hele universet. Dette er selvforklarende. Og slik som de mindre delene av menneskeheten er godt tilpasset den som helhet, slik kan også menneskeheten sies å være godt tilpasset sin helhet. Dens deler er nemlig godt tilpasset helheten gjennom ett eneste prinsipp, noe som enkelt kan forstås ut ifra det som er nevnt tidligere. Videre er da også menneskeheten veltilpasset universet eller dets hersker, som er Gud og monark, i henhold til ett eneste prinsipp, det vil si én eneste leder. Og fra dette følger det at monarkiet er nødvendig for verdens velvære.


viii

Alt som er i overensstemmelse med sin første beveger, Gud, er i en god eller i den beste tilstand. Det er selvsagt, bortsett fra for dem som benekter at guddommelig godhet når perfeksjonens topp. Det er Guds intensjon at alt som er skapt, skal representere den guddommelige likhet, i den grad deres egen natur kan motta den. På grunn av dette blir det sagt: ”La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!" (1 Mos 1,26.) For selv om ”i vårt bilde” ikke kan sies om ting som er lavere enn mennesket, kan likevel ”som et avbilde av oss” sies om hva som helst, siden hele universet ikke er annet enn et avtrykk av den guddommelige godhet. Derfor er mennesket i en god, ja, til og med i den beste tilstand da det etterlikner Gud, i henhold til sin natur. Men menneskeslekten er mest lik Gud når den i størst mulig grad er som en enhet, siden enhetens sanne mål bare finnes i denne. Derfor står det skrevet: ”Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én” (5 Mos 6,4, Mark 12,29). Menneskeheten er mest enhetlig når hele forenes til en enhet, og dette kan ikke være tilfellet med mindre alle er underkastet en leder, det sier seg selv. Ut fra dette likner menneskeheten Gud mest når den er underkastet en leder, og følgelig er mest mulig i overensstemmelse med den guddommelige intensjon. Og dette er det som menes med en god eller den beste tilstand, noe som ble bevist i begynnelsen av dette kapittelet.


5. Christine de Pisan

Fra Damenes By (Le Livre de la Cite des Dames [The Book of the City of Ladies, 1405

One day as I was sitting alone in my study surrounded by books on all kinds of subjects, devoting myself to literary studies, my usual habit, my mind dwelt at length on the weighty opinions of various authors whom I had studied for a long time. I looked up from my book, having decided to leave such subtle questions in peace and to relax by reading some small book. By chance a strange volume came into my hands, not one of my own, but one which had been given to me along with some others. When I held it open and saw its title page that it was by Matheolus, I smiled, for though I had never seen it before, I had often heard that like books it discussed respect for women. I thought I would browse through it to amuse myself. I had not been reading for very long when my good mother called me to refresh myself with some supper, for it was evening. Intending to look at it the next day, I put it down. The next morning, again seated in my study as was my habit, I remembered wanting to examine this book by Matheolus. I started to read it and went on for a little while. Because the subject seemed to me not very pleasant for people who do not enjoy lies, and of no use in developing virtue or manners, given its lack of integrity in diction and theme, and after browsing here and there and reading the end, I put it down in order to turn my attention to more elevated and useful study. But just the sight of this book, even though it was of no authority, made me wonder how it happened that so many different men - and learned men among them - have been and are so inclined to express both in speaking and in their treatises and writings so many wicked insults about women and their behavior. Not only one or two and not even just this Matheolus (for this book had a bad name anyways and was intended as a satire) but, more generally, from the treatises of all philosophers and poets and from all the orators - it would take too long to mention their names - it seems that they all speak from one and the same mouth. Thinking deeply about these matters, I began to examine my character and conduct as a natural woman and, similarly, I considered other women whose company I frequently kept, princesses, great ladies, women of the middle and lower classes, who had graciously told me of their most private and intimate thoughts, hoping that I could judge impartially and in good conscience whether the testimony of so many notable men could be true. To the best of my knowledge, no matter how long I confronted or dissected the problem, I could not see or realize how their claims could be true when compared to the natural behavior and character of women. Yet I still argued vehemently against women, saying that it would be impossible that so many famous men - such solemn scholars, possessed of such deep and great understanding, so clear-sighted in all things, as it seemed - could have spoken falsely on so many occasions that I could hardly find a book on morals where, even before I had read it in its entirety, I did not find several chapters or certain sections attacking women, no matter who the author was. This reason alone, in short, made me conclude that, although my intellect did not perceive my own great faults and, likewise, those of other women because of its simpleness and ignorance, it was however truly fitting that such was the case. And so I relied more on the judgment of others than on what I myself felt and knew. I was so transfixed in this line of thinking for such a long time that it seemed as if I were in a stupor. Like a gushing fountain, a series of authorities, whom I recalled one after another, came to mind, along with their opinions on this topic. And I finally decided that God formed a vile creature when He made woman, and I wondered how such a worthy artisan could have designed to make such an abominable work which, from what they say, is the vessel as well as the refuge and abode of every evil and vice. As I was thinking this, a great unhappiness and sadness welled up in my heart, for I detested myself and the entire feminine sex, as though we were monstrosities in nature and in my lament I spoke these words:       "Oh, God, how can this be? For unless I stray from my faith, I must never doubt that your infinite wisdom and most perfect goodness ever created anything which was not good. Did You yourself not create woman in a very special way and since that time did You not give her all those inclinations which it please You for her to have? And how could it be that You could go wrong in anything? Yet look at all these accusations which have been judged, decided, and concluded against women. I do not know how to understand this repugnance. If it is so, fair Lord God, that in fact so many abominations abound in the female sex, for You Yourself say that the testimony of two or three witnesses lends credence, why shall I not doubt that this is true? Alas, God, why did You not let me be born in the world as a man, so that all my inclinations would be to serve You better, and so that I would not stray in anything and would be as perfect as a man is said to be? But since Your kindness has not been extended to me, then forgive my negligence in Your service, most fair Lord God, and may it not displease You, for the servant who receives fewer gifts from his lord is less obliged in his service.' I spoke these words to God in my lament and a great deal more for a very long time in sad reflections, and in my folly considered myself most unfortunate because God had made me inhabit a female body in this world." pp 3 - 5

     

In Section I.2.1, three women appear in a shaft of blinding light. "Fearing that some phantom had come to tempt me and filled with great fright, I made the Sign of the Cross on my forehead.48" The ladies explain who they are and why they came: Lady Reason would help Christine build a strong foundation for a city to be populated by virtuous women, Lady Rectitude would build the city walls and buildings in the city (houses, palaces, temples city square), finally, Lady Justice would complete the city by adding roofs and architectural details (towers) and by populating the city.

      In Section I.3.3, Lady Reason addresses Christine's doubts:

      "There is another greater and even more special reason for our coming which you will learn from our speeches: in fact we have come to vanquish from the world the same error into which you had fallen, so that from now on, ladies and all valiant women may have a refuge and defense against the various assailants, those ladies who have been abandoned for so long, exposed like a field without a surrounding hedge, without finding a champion to afford them an adequate defense, notwithstanding those noble men who are required by order of law to protect them, who by negligence and apathy have allowed them to be mistreated. It is no wonder then that their jealous enemies, those outrageous villains who have assailed them with various weapons, have been victorious in a war in which women have had no defense. Where is there a city so strong which could not be taken immediately if no resistance were forthcoming, or the law case, no matter how unjust, which was not won through the obstinance of someone pleading without opposition? And the simple, noble ladies, following the example of suffering god commands, have cheerfully suffered the great attacks which, both in the spoken and the written word, have been wrongfully and sinfully perpetrated against women by men who all the while appealed to God for the right to do so. Now it is time for their just cause to be taken from Pharaoh's hands, and for this reason, we three ladies who you see here, moved by pity, have come to you to announce a particular edifice built like a city wall, strongly constructed and well founded, which has been predestined and established by our aid and counsel for you to build, where no one will reside except all ladies of fame and women worthy of praise, for the walls of the city will be closed to those women who lack virtue." pp. 10-11

CHRISTINE SPEAKS OF THE GREAT BENEFIT ACCRUED AND ACCRUING EVERY DAY TO THE WORLD BECAUSE OF WOMEN.

II. 30. 1 "My lady, I see the endless benefits which have accrued to the world through women and nevertheless these mer, claim that there is no evil which has not come into the world because of them." "Fair friend," she answered, "you can see from what I have already said to you that the contrary of what they say is true. For there is no man who could sum up the enormous benefits which have come about through women and which come about every day, and I proved this for you with the examples of the noble ladies who gave the sciences and arts to the world. But, if what I have sal 'd about the earthly benefits accruing thanks to women is not enough for you, I will tell you about the spiritual ones. Oh, how could any man be so heartless to forget that the door of Paradise was opened to him by a woman? As I told you before, it was opened by the Virgin Mary, and is there anything greater one could ask for than that God was made man? And who can forget the great benefits which mothers bring to their sons and which wives bring to their husbands? I implore them at the very least not to forget the advantages which touch upon spiritual good. Let us consider the Law of the Jews. If you recall the story of Moses, to whom God gave the written Law of the Jews, you will find that this holy prophet, through whom so much good has come about, was saved from death by a woman, just as I will tell you.

2.30.2 "In the time when the Jews were in servitude to the kings of Egypt, it was foretold that a man would be born among the Hebrews who would lead the people of Israel out of servitude to these kings. When Moses, that noble leader, was born, his mother, not daring to nurse him, was forced to place him in a small basket and send him downstream. So it happened-according to the will of God who saves whatsoever pleases Him- that Thermutis, the daughter of Pharaoh, was playing on the riverbank at the very moment when the little basket floated by on the water, and she immediately had the basket brought to her in order to find out what was inside. When she saw that it was such a lovely child that a more beautiful child could not be imagined, she was terribly glad. She had him nursed and claimed him as her own, and, because through a oracle he would not take the breast of a woman of a foreign religion, she had him nursed by a Hebrew woman. When Moses, elected by God, was grown, it was he to whom our Lord gave the Law and who delivered the Jews from the hands of the Egyptians, and he passed through the Red Sea and was the leader and guide of the children of Israel. And this great benefit came to the Jews thanks to the woman who saved him. "

36. AGAINST THOSE MEN WHO CLAIM IT IS NOT GOOD FOR WOMEN TO BE EDUCATED.

2.36.1 Following these remarks, 1, Christine, spoke, "My lady, I realize that women have accomplished many good things and that even if evil women have done evil, it seems to me, nevertheless, that the benefits accrued and still accruing because of good women-particularly the wise and literary ones and those educated in the natural sciences whom I mentioned above-outweigh the evil. Therefore, I am amazed by the opinion of some men who claim that they do not want their daughters, wives, or kinswomen to be educated because their mores would be ruined as a result." She responded , Here you can clearly see that not all opinions of men are based on reason and that these men are wrong. For it must not be presumed that mores necessarily grow worse from knowing the moral sciences, which teach the virtues, indeed, there is not the slightest doubt that moral education amends and ennobles them. How could anyone think or believe that whoever follows good teaching or doctrine is the worse for it? Such an opinion cannot be expressed or maintained. I do not mean that it would be good for a man or a woman to study the art of divination or those fields of learning which are forbidden-for the holy Church did not remove them from common use without good reason-but it should not be believed that women are the worse for knowing what is good. "Quintus Hortensius, a great rhetorician and consummately skilled orator in Rome, did not share this opinion. He had a daughter, named Hortensia, whom he greatly loved for the subtlety of her wit. He had her learn letters and study the science of rhetoric, which she mastered so thoroughly that she resembled her father Hortensius not only in wit and lively memory but also in her excellent delivery and order of speech-in fact, he surpassed her in nothing. As for the subject discussed above, concerning the good which comes about through women, the benefits realized by this woman and her teaming were, among others, exceptionally remarkable. That is, during the time when Rome was governed by three men, this Hortensia began to support the cause of women and to undertake what no man dared to under- take. There was a question whether certain taxes should be levied on women and on their jewelry during a needy period in Rome. This woman's eloquence was so compelling that she was listened to, no less readily than her father would have been, and she won her case.

2.36.3 "Similarly, to speak of more recent times, without searching for examples in ancient history, Giovanni Andrea, a solenm law professor in Bologna not quite sixty years ago, was not of the opinion that it was bad for women to be educated. He had a fair and good daughter, named Novella, who was educated in the law to such an advanced degree that when he was occupied by some task and not at leisure to present his lectures to his students, he would send Novella, his daughter, in his place to lecture to the students from his chair. And to prevent her beauty from distracting the concentration of her audience, she had a little curtain drawn in front of her. In this manner she could on occasion supplement and lighten her father's occupation. He loved her so much that, to commemorate her name, he wrote a book of remarkable lectures on the law which he entitled Novella super Decretalium, after his daughter's name.

2.36.4 "Thus, not all men (and especially the wisest) share the opinion that it is bad for women to be educated. But it is very true that many foolish men have claimed this because it displeased them that women knew more than they did. Your father, who was a great scientist and philosopher, did not believe that women were worth less by knowing science; rather, as you know, he took great pleasure from seeing your inclination to learning. The feminine opinion of your mother, however, who wished to keep you busy with spinning and silly girlishness, following the common custom of women, was the major obstacle to your being more involved in the sciences. But just as the proverb already mentioned above says, No one can take away what Nature has given,'your mother could not hinder in you the feeling for the sciences which you, through natural inclination, had nevertheless gathered together in little droplets. I am sure that, on account of these things, you do not think you are worth less but rather that you consider it a great treasure for yourself; and you doubtless have reason to. " And 1, Christine, replied to all of this, "Indeed, my lady, what you say is as true as the Lord's Prayer."

THE ROLE OF WOMEN AND MAGDALEN

1. 10. 3 "My lady, men have burdened me with a heavy charge taken from a Latin proverb, which runs, 'God made women to speak, weep, and sew, which they use to attack women. "Indeed, sweet friend , she replied, "this proverb is so true that it cannot be held against whoever believes or says it. Early on, God placed these qualities in those women who have saved themselves by speaking, weeping, and sewing. And in answer to those who attack women for their habit of weeping, I tell you that if our Lord Jesus Christ-from whom no thought is hidden and who sees and knows every heart-had believed that women's tears come only from weakness and simple-mindedness, the dignity of His most great Highness would never have been so inclined through compassion to shed tears Himself from the eyes of His worthy and glorious body when He saw Mary Magdalene and her sister Martha weep for their dead brother Lazarus the leper and then to resurrect him. What special favors has God bestowed on women because of their tears! He did not despise the tears of Mary Magdalene, but accepted them and forgave her sins, and through the merits of those tears she is in glory in Heaven. Similarly, He did not reject the tears of the widow who wept as she followed the corpse of her only son as it was being carried away for burial. And our Lord, the fountain of all pity, moved to compassion by her tears as He saw her weep, asked her, 'Woman, why do you weep?' and then brought her child back to life. God has performed other miracles, which are found in the Holy Scriptures and would take too long to relate, on behalf of many women because of their tears, and continues to do so, for I believe that many women, as well as others for whom they pray, are saved by the tears of their devotion. Was not Saint Augustine, the glorious Doctor of the Church, converted to the Faith by his mother's tears? For the good woman wept continuously, praying to God that it would please Him to illuminate the heart of her pagan, unbelieving son with the light of faith. Saint Ambrose, to whom the holy lady often went to ask that he pray to God on behalf of her son, told her for this reason, 'Woman, I believe it is impossible that so many tears could be shed in vain.' O blessed Ambrose who did not think that women's tears were frivolous! And this might answer those men who attack women so much, because thanks to a woman's tears does this holy luminary, Saint Augustine, stand at the fore of the Holy Church which he completely brightens and illuminates. Therefore, let men stop talking about this question.

1. 10. 5 Similarly, God endowed women with the faculty of speech-may He be praised for it-for had He not done so, they would be speechless. But in refutation of what this proverb says, (which someone, I don't know whom, invented deliberately to attack them), if women's language had been so blameworthy and of such small authority, as some men argue, our Lord Jesus Christ would never have deigned to wish that so worthy a mystery as His most gracious resurrection be first announced by a woman, just as He commanded the blessed Magdalene, to whom He first appeared on Easter, to report and announce it to His apostles and to Peter. Blessed God, may you be praised, who, among the other infinite boons and favors which You have bestowed upon the feminine sex, desired that woman carry such lofty and worthy news." "All those who are jealous of me would do best to be silent if they had any real my lady," I said, "but I smile at the folly which some men have expressed and I even remember that I heard some foolish preachers teach that God first appeared to a woman because He knew well that she did not know how to keep quiet so that this way the news of His resurrection would be spread more rapidly." She answered, "My daughter, you have spoken well when you call them fools who said this. It is not enough for them to attack women. They impute even to Jesus Christ such blasphemy, as if to say that He wished to reveal this great perfection and dignity through a vice. I do not know how a man could dare to say this, even in jest, as God should not be brought in on such joking matters. But as for the first question, regarding talking -in fact it was fortunate for the woman from Canaan who was so great a talker ' and who would not stop yelling and howling after Jesus Christ as she followed Him through the streets of Jerusalem, crying, 'Have mercy on me, Lord, for my daughter is sick.' And what did the good Lord do? He in whom all mercy abounded and abounds and from whom a single word from the heart sufficed for Him to show mercy! He seemed to take pleasure in the many words pouring from the mouth of this woman ever perseverant in her prayer. But why did He act like this? In order to test her constancy, for when He compared her to the dogs-which seemed a little harsh because she followed a foreign cult and not that of God-she was not ashamed to speak both well and wisely when she replied, 'Sire, that is most true, but the little dogs live from the crumbs from their master's table.' 'O most wise woman, who taught you to speak this way? You have won your cause through your prudent language which stems from your good will.' And one could clearly see this, for our Lord, turning to His Apostles, testified from His mouth that He had never found such faith in all of Israel and granted her request. Who could sufficiently sum up this honor paid to the feminine sex which the jealous despise, considering that in the heart of this little bit of a pagan woman God found more faith than in all the bishops, princes, priests, and all the people of the Jews, who called themselves the worthy people of God? In this manner, at equal length and with great eloquence, the Samaritan woman spoke well on her own behalf when she went to the well to draw water and met Jesus Christ sitting there completely exhausted. 0 blessed Godhead conjoined to this worthy body! How could You allow Your holy mouth to speak at such length for the sake of this little bit of a woman and a sinner who did not even live under Your Law? You truly demonstrated that You did not in the least disdain the pious sex of women. God, how often would our con- temporary pontiffs deign to discuss anything with some simple little woman, let alone her own salvation?"

1.10. 6 "Nor did the woman who sat through Christ's sermon speak less wisely. For she was so fired up by His holy words that-as they say, women can never keep quiet- she then fortunately spoke the words which are solemnly recorded in the Gospel, which she loudly pronounced after having stood up through great force of will, 'Blessed is the womb which bore You and the breasts which You sucked.'

1. 10. 7 "Thus you can understand, fair sweet friend, God has demonstrated that He has truly placed language in women's mouths so that He might be thereby served. They should not be blamed for that from which issues so much good and so little evil, for one rarely observes that great harm comes from their language.

1.10. 8 "As for sewing, truly has God desired that this be natural for women, for it is an occupation necessary for divine service and for the benefit of every reasonable creature. Without this work, the world's estates would be maintained in great chaos. Therefore it is a great wickedness to reproach women for what should redound to their great credit, honor, and praise."

CONCERNING THE SISTERS OF OUR LADY AND MARY MAGDALENE.

3. 2. 1 "Now the incomparable Empress resides with us, regardless of whether it pleases the malicious slanderers. Her blessed sisters and Mary Magdalene also dwell with her, for they stayed steadfastly with her, next to the Cross, during the entire Passion of her Son. What strong faith and deep love those women possess who did not forsake the Son of God who had been abandoned and deserted by all His Apostles. God has never reproached the love of women as weakness, as some men contend, for He placed the spark of fervent love in the hearts of the blessed Magdalene and of other ladies, indeed His approval of this love is clearly to be seen. "

"I know another small book in Latin, my lady, called the Secreta mulierum, The Secrets of Women, which discusses the constitution of their natural bodies and especially their great defects." She replied, "You can see for yourself without further proof, this book was written carelessly and colored by hypocrisy, for if you, have looked at it, you know that it is obviously a treatise composed of lies. Although some say that it was written by Aristotle, it is not believable that such a philosopher could be charged with such contrived lies. For since women can clearly know with proof that certain things which he treats are not at all true, but pure fabrications, they can also conclude that the other details which he handles are outright lies. But don't you remember that he says in the beginning that some pope- I don't know which one- excommunicated every man who read the work to a woman or gave it to a woman to read?" "My lady, I remember it well." "Do you know the malicious reason why this lie was presented as credible to bestial and ignorant men at the beginning of the book?" "No, my lady, not unless you tell me." "It was done so that women would not know about the book and its contents, because the man who wrote it knew that if women read it or heard it read aloud, they would know it was lies, would contradict it, and make fun of it. With this pretense the author wanted to trick and deceive the men who read it. " "My lady, I recall that among other things, after he has discussed the impotence and weakness which cause the formation of a feminine body in the womb of the mother, he says that Nature is completely ashamed when she sees that she has formed such a body, as though it were something imperfect." "But, sweet friend, don't you see the overweening madness, the irrational blindness which prompt such observations? Is Nature, the chambermaid of God, a greater mistress than her master, almighty God- from whom comes such authority, who, when He willed, took the form of man and women from His thought when it came to His holy will to form Adam from the mud of the ground in the field of Damascus and, once created, brought him into the Terrestrial Paradise which was and is the most worthy place in this world here below? There Adam slept, and God formed the body of woman from one of his ribs, signifying that she should stand at his side as a companion and never lie at his feet like a slave, and also that he should love her as his own flesh. If the Supreme Craftsman was not ashamed to create and form the feminine body, would Nature then have been ashamed? It is the height of folly to say this! Indeed, how was she formed? I don't know if you have already noted this: she was created in the image of God. How can any mouth dare to slander the vessel which bears such a noble imprint? But some men are foolish enough to think, when they hear that God made man in His image, that this refers to the material body. This was not the case, for God had not yet taken a human body. The soul is meant, the intellectual spirit which lasts eternally Just like the Deity. God created the soul and placed wholly similar souls, equally good and noble in the feminine and in the masculine bodies. Now, to turn to the question' of the creation of the body, woman was made by the Supreme

Craftsman. in what place was she created? In the Terrestrial Paradise. From what substance? Was it vile matter? No, it was the noblest substance which had ever been created: it was from the body of man from which God made woman. " "My lady, according to what I understand from you, woman is a most noble creature. But even so, Cicero says that a man should never serve any woman and that he who does so debases himself, for no man should ever serve anyone lower than him." She replied , The man or the woman in whom resides greater virtue is the higher; neither the loftiness nor the lowliness of a person lies in the body according to the sex, but in the perfection of conduct and virtues. And surely he is happy who serves the Virgin, who is above all the angels." "My lady, one of the Catos- who was such a great orator-said, nevertheless, that if this world were with- out women, we would converse with the gods." She replied, "You can now see the foolishness of the man who is considered wise, because, thanks to a woman, man reigns with God. And if anyone would say that man was banished because of Lady Eve, I tell you that he gained more through Mary than he lost through Eve when humanity was conjoined to the Godhead, which would never have taken place if Eve's misdeed had not occurred. Thus man and woman should be glad for this sin, through which such an honor has come about. For as low as human nature fell through this creature woman, was human nature lifted higher by this same creature. And as for conversing with the gods, as this Cato has said, if there had been no woman, he spoke truer than he knew, for he was a pagan, and among those of this belief, gods were thought to reside in Hell as well as in Heaven, that is, the devils whom they called the gods of Hell-so that it is no lie that these gods would have conversed with men, if Mary had not lived."

CONCERNING SEVERAL WOMEN PROPHETS.

2. 4. 1 "But these ten ladies were not the only ladies in the world prophesying thanks to a remarkable gift from God, rather there were a great many others indeed, in all the religions that have been followed. For if you seek in the Jewish religion, you will find many of them, like Deborah, who was a woman prophet during the time when judges ruled over Israel. The people of God were delivered from servitude to the king of Canaan, who had held them as slaves for twenty years, by this Deborah and by her intelligence. Likewise, was not the blessed Elizabeth, cousin of our Lady, a prophet when she declared to the glorious Virgin who had come to see her, 'How does it happen that the Mother of God has come to me?' Yet without the spirit of prophecy Elizabeth would not have known that Mary had conceived of the Holy Spirit, just like Simeon the prophet, to whom our Lady presented Jesus Christ at the altar of the temple during the Feast of Lights. And the holy prophet knew that this was the Savior of the World and he took the child in his arms when he said, 'Nunc dimittis.' And as soon as the good lady Anna, who was walking through the temple as she performed her duties, saw the Virgin holding her child enter the temple, she knew in her spirit that this was the Savior, and so she knelt and adored Him and said in a loud voice that this was He who had come to save the world. You will find many other women prophets in the Jewish religion, if you pay attention, and in the Christian religion you will find almost an endless number, along with numerous holy women. But let us proceed beyond these ladies-because one could say that God favored them with a special boon-and let us speak more about pagan women again. "Holy Scripture mentions that when the queen of Sheba, who was endowed with superior understanding, heard about Solomon, whose fame had spread throughout the world, she desired to see him. For this reason she travelled from the regions of the Orient, from the farthest corner of the world, leaving her country and riding through the lands of Ethiopia and Egypt, accompanied by a distinguished entourage of princes, lords, knights, and noble ladies of high estate and carrying many precious treasures, she arrived in the city of Jerusalem in order to see and visit wise King Solomon and to test and verify what was said about him throughout the world. Solomon received her with great honor, as was fitting, and she spent a long time with him, testing his wisdom in many fields. She put many problems and questions to him, as well as several obscure and cryptic riddles, all of which he solved so well as soon as she would propose them that she declared that he possessed such extraordinary wisdom not because of human wit but thanks to a special gift from God. This lady gave him many precious presents, including the saplings of small trees which product sap and yield balm and which the king had planted near a lake called Allefabter, ordering that they be carefully cultivated and tended there. And the king likewise gave her many precious jewels. "Several writings mention this woman's wisdom and prophecies. They relate that while she was in Jerusalem and Solomon was leading her to see the noble temple which he had had built, she saw a long board lying over a mud puddle which served as a plank to cross this mire. Thereupon, seeing this board, the lady stopped and worshipped it, saying, 'This board, now held in such great contempt and set under foot, will, when the time comes, be honored above all other pieces of wood in the world and adorned with precious gems from the treasuries of princes. And He who will destroy the law of the Jews will die on the wood of this plank.' The Jews did not take this pronouncement as a joke but removed the board and buried it in a place where they thought it would never be found. But what God wishes to save is well protected, for the Jews did not know how to hide it so well that it was not rediscovered during the time of the Passion of our Lord Jesus Christ. And it is said that from this plank the Cross was fashioned upon which our Savior suffered His death and passion, and thus this lady's prophecy was fulfilled."


2. Amerigo Vespucci. Fra Mundus Novus. Amerigo Vespuccis brev til Medici

Amerigo de Vespucci til Lorenzo Pietro de Medici, vær hilset.


I løpet av de siste dagene har jeg skrevet nokså detaljert til deg om tilbakekomsten min fra de nye områdene som vi lette nøye etter og oppdaget fra flåten vår –flåten ble både finansiert og kommandert av Hans Kongelige Høyhet av Portugal. Disse områdene må vi få lov til å kalle Den nye verden (Mundus novus), ettersom ingen av våre eldre visste om dem, og ettersom dette er noe helt nytt for alle som hører om dem. For dette strekker seg utover den oppfatningen som var utbredt i antikken, da de fleste hevdet at det ikke fantes fastland sør for ekvator, foruten et hav som de kalte Atlanterhavet. Og de få som hevdet at det fantes fastland der borte, forklarte det ved å ta i bruk en rekke begrunnelser om at jorda ikke var beboelig. Men den siste sjøreisen min bekreftet at forestillingen deres var usann, og heller motsatt av sannheten på alle måter, ettersom jeg oppdaget fastland i de sørlige delene som var tettere bebodd av folk og dyr enn Europa, Asia eller Afrika, med et klima som er mer temperert og behageligere enn klimaet i områdene vi kjenner til. Dette vil du få lese mer om nedenfor. Der skal jeg oppsummere hovedpunktene i hendelsene og de hendelsene som jeg så eller hørte i Den nye verden som er verdt å kommentere eller huske. Men det gjenstår til seinere.

Vi reiste av gårde med tre skip fra Lisboa 14. mai 1501, på den ovennevnte kongens befaling, mot sør for å undersøke de nye områdene, og vi seilte sørover i 20 måneder uten stans. Forløpet til denne sjøreisen var følgende: Reisen vår gikk gjennom De salige øyer (det ble de engang kalt, men nå kalles de Kanariøyene), som ligger i tredje klimasone og grenser til den bebodde østen. Derfra for vi gjennom Atlanterhavet til den mauriske kysten og helt fram til Kapp Svart, som Ptolemaios kalte det. Våre menn kaller området Kapp Verde, mens maurerne kaller det Beseghice (og området jeg nevnte først, kaller de Mandinga). Kappet ligger ni breddegrader mot nord innenfor den brennende sonen fra ekvator, og er befolket av svarte folkeslag og stammer. Etter å ha samlet krefter og nødvendige midler for reisen vår, lettet vi ankrene, heiste seilene i vinden og startet ferden over det enorme havet mot sør, men endret straks retning vestover takket være vind fra sørøst. Og fra vi reiste fra det nevnte kappet seilte vi i to måneder og tre dager før vi fikk øye på land. Når det gjelder hva vi led på det herjende hav, hvilke farer for skipbrudd og fysiske smerter vi måtte tåle, og hvilke redsler vi var plaget med, velger jeg å overlate det å vurdere ferden vår til dem som kjenner slike forhold. Og for å kunne gi en oppsummering av alt må du vite at det regnet sammenhengende 44 av de 67 dagene vi seilte, og himmelen var hele tiden mørklagt av lyn og torden, slik at vi aldri fikk se sola om dagen og den skyfrie himmel om natten. Det førte til at vi ble så redde at vi nesten hadde gitt opp håpet om å overleve. Men blant alle de grusomme stormene på hav og himmel ønsket Herren å vise oss fastlandet, de nye områdene og den ukjente verdenen. Da vi så det, ble vi så glade som enhver kan forestille seg at de som klarer å berge seg fra mange ulykker, blir. 7. august 1501 kastet vi ankrene ved kysten langs områdene vi kom til, og takket Gud gjennom bønn og unison sang – og de fleste var med. Der oppdaget vi at landet ikke var en øy, men et kontinent, både fordi kysten strakk seg på langs – og ikke omsluttet seg selv – og fordi området var tett bebodd. På land fant vi nemlig utallige stammer, folkeslag og alle slags ville dyr som vi kjenner til fra før, og dessuten mange som vi ikke kjenner til, som det ville ha tatt altfor lang tid å fortelle om hver for seg. Gud viste oss stor nåde da vi gikk i land fordi vi gikk tom for ved og vann og bare kunne overleve noen få dager til på havet. Ære og takksigelse til Vårherre.

Vi fattet en plan for sjøreisen, og vi skulle følge kysten østover, uten å slippe kysten av syne.

Snart hadde vi seilt så lenge at vi nådde dit kysten dreier sørover. Avstanden fra det stedet hvor vi først gikk i land, til det stedet vi kom til, var 300 nautiske mil. Vi gikk omkring langs kystlinjen og hadde samkvem med de innfødte. Det skal du snart få høre mer om. Jeg har helt glemt å nevne for deg at avstanden mellom Kapp Verde og de ytterste delene av fastlandet var 700 nautiske mil, selv om vi muligens seilte mer enn 1800 nautiske mil, dels fordi vi ikke kjente til områdene og mannskapet ikke kunne veien, dels fordi det dårlige været og de kraftige vindene stadig sendte oss ut av kurs. Men hvis ikke følgesvennene mine hadde satt sin lit til meg, som kjente til kosmografien, ville ingen om bord, selv ikke kapteinen, visst at vi var etter 500 nautiske mil.

For vi forvillet oss bort og tok en del feilslutninger, og det var bare instrumentene (som alle vet var kvadrant og astrolabium) som viser høydene på himmellegemene, som viste posisjonen vår. Deretter fulgte alle de andre meg med stor kyndighet. Jeg viste dem nemlig hvordan jeg kunne vite mye mer om seiling enn alle de andre kapteinene i verden, selv uten at jeg trengte å konsultere et sjøkart. Kapteinene kjenner nemlig bare til de stedene hvor de har seilt flere ganger. Der hvor det nevnte landemerket viste oss kystretningen sørover, ble vi enige om å seile for å fastslå hva som fantes i disse områdene. Vi seilte cirka 600 nautiske mil langs kysten, og vi gikk ofte i land for å ha samkvem med innbyggere i områdene, og vi ble varmt mottatt. Noen ganger var vi med i 15 eller 20 dager i strekk, og vi ble alltid tatt godt vare på, som du vil høre mer om seinere. En del av det nye området er innenfor den tropiske sonen, fra ekvator og sørover, for den begynner 8 breddegrader fra ekvator. Da seilte vi så lenge at vi passerte steinbukkens vendekrets og nådde fram til Sørpolen, på det punktet som er 50 breddegrader over sonen, og vi var ikke mer enn 17,5 breddegrader unna Antarktis. Heretter skal jeg fortelle om hva jeg har sett og blitt kjent med av naturen, om folkene og skikkene deres, om landets ressurser og fruktbarhet, om himmelens oppstilling, om himmellegemer og spesielt om stjernenes posisjoner, for jeg kartla mer enn en åttendedel av himmelsfæren som forfedrene våre aldri har sett.

For det første når det gjelder folkene, fant vi så mange forskjellige folkeslag i disse områdene at det var umulig å telle dem (slik det står i Åpenbaringen). Menneskene var fredelige og medgjørlige. Alle av begge kjønn gikk rundt nakne, slik de kommer ut av mors liv, og de dekket ikke til en eneste kroppsdel – og slik går de til de dør. De hadde nemlig store, velordnete kropper som var tette og velproporsjonerte. De hadde rødlig hud, og det tror jeg er fordi den har blitt farget av sola når de går rundt uten klær. De hadde rommelig og svart hår. De var raske på foten og hadde et fritt og tiltalende utseende, som de selv ødela ved å gjennombore kinnene, leppene, neseborene og ørene. Og du må heller ikke tro at hullene var små, eller at disse menneskene bare hadde ett hull. Jeg har nemlig sett noen ha sju hull bare i ansiktet, hvor hvert av dem har vært så store som plommer. De tettet igjen disse hullene med blå steiner, marmor, krystall, vakre steiner av alabast, kritthvite knokler og andre kunstferdige pyntgjenstander etter deres skikk. Hadde du sett dette, som virker så fremmed og avskyelig for oss – nemlig et menneske som bare hadde steiner i kinnene og leppene, som hver og en var en håndsbredd lange – ville du nok ha blitt forbauset. Enn videre anslo jeg vekten av disse sju steinene til rundt seksten unser. De hadde dessuten tre hull i hvert øre der de hadde hengt steiner i ringer. Denne skikken er bare for menn – kvinnene gjennomboret ikke ansiktet sitt, bare ørene. En annen av skikkene deres er svært skammelig og under enhver menneskelig verdighet. For når kvinnene blir vellystige, får de penisen til mennene deres til å svulme opp, slik at den kan virke deformert. Det gjør de ved hjelp av et slags kunstgrep og bitt som minner om giftige dyr. Og det er mange som mister kjønnsorganet som følge av dette og blir evnukker. De har ingen klær og ingen ull, lin eller bomull (det trenger de heller ikke), og de har ingen privat eiendom – alt er felles. De lever sammen uten konge eller annet overhode, men hver og en er sin egen konge og kan ha så mange koner han lyster. Sønnen har seg gjerne med moren og med datteren, og alle har seg med den første og beste de møter. De står fritt til å skille seg så mange ganger de ønsker, og de har ingen regler for dette. De har ingen form for avgudsdyrkelse eller lov. Hva mer skal jeg si? De lever i ett med naturen, og kan heller sies å være epikureere enn stoikere. De omgås ikke med markedsmenn og markeder, og de går til krig uten stridskunst og orden. De eldre får de unge til å gjøre hva de ønsker, og de får dem til å slåss slik at de dreper hverandre. Krigsfangene sørger de for å drepe for å kunne livnære seg av dem, ettersom de spiser hverandre, og det er vanlig at de seirende spiser de beseirede. Menneskekjøtt sto ofte på menyen deres. Du må tro meg på mitt ord. Jeg har nemlig sett at en far spiste barna sine og kona si, og jeg kjenner en mann (som jeg også har snakket med) som sies å ha spist mer enn tre hundre menneskekropper. Jeg var dessuten i en by i 27 dager, og der var jeg vitne til at menneskekjøtt var blitt saltet og hengt opp fra bjelkelagene til husene, slik som vi har for vane å henge opp griseflesk. Jeg skal si mer. Selv undret de seg over hvorfor ikke vi spiser fiendene våre, og hvorfor ikke vi bruker fiendenes kjøtt, som visst nok skal smake kjempegodt, til mat. Våpenet deres er pil og bue, og når de haster av gårde til kamp, dekker de ingen av kroppsdelene sine for å beskytte seg selv. På dette området er de virkelig som dyr. Vi forsøkte så mye vi kunne å få dem til å avstå fra denne vanen og ta avstand fra disse dårlige skikkene. De lovet oss at de skulle gjøre det. Kvinnene (som nevnt) var rene, hadde fine former og var slettes ikke så stygge som man gjerne kunne tro (ettersom de var laget av kjøtt), selv om de gikk rundt nakne og var vellystige. Styggheten deres syntes ikke så godt fordi de hadde en solid beinbygning. Vi undret oss over at ingen av dem hadde hengepupper. Og man kunne ikke se forskjell på de som alt hadde født barn, og jomfruer ved innsyn av formen og åpningen på livmoren, og kroppene deres liknet på hverandre, men jeg lot være å studere dette av moralske grunner. Når de hadde anledning til å omgås kristne, ble de drevet av en lidenskapelig sexlyst og besudlet kyskheten sin ved å prostituere seg. De lever i 150 år. De blir sjelden syke, og hvis de blir angrepet av en eller annen form for sykdom, helbreder de seg ved hjelp av røttene til noen urter. Dette er det jeg kjenner til som det mest bemerkelsesverdige ved dem.


3. Juan Ginés de Sepúlveda. En ny Demokrátes eller Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne

Til den ærede herr Luis de Mendoza,

greve av Tendilla og marki av Mondéjar


FORORD

Om det er ved rettferdig krig at Spanias herskere og våre landsmenn har undertvunget og er i ferd med å undertvinge de barbariske folkene som på spansk vanligvis kalles indere, og som lever i landene i vest og sør, eller om det er med urette de gjør dette, og hva som er den rettmessige grunnen til å herske over disse folkene, det er, som du vet, edle herre, et viktig spørsmål. Og hvordan vi ser på dette, vil føre til avgjørelser av svært stor betydning. Det dreier seg jo om den hederen og rettferdigheten som er knyttet til de høye og hellige grunnbegrepene, og det dreier seg om herredømmet over utallige folkeslag. Derfor er det rimelig at det har vært heftige diskusjoner om disse spørsmålene, ikke bare privat blant lærde menn, det har også vært en offisiell drøfting i kongens høye råd, som er opprettet for å styre disse folkene og landområdene. Dette rådet besluttet keiser Karl, vår konge, som også er romernes keiser, at du ut fra ditt edle sinn og din visdom skulle lede og styre. Nå var det altså stor uenighet om disse viktige spørsmålene blant de høylærde og framstående mennene, og da jeg reflekterte over dem, kom jeg til å tenke på momenter som jeg mente kunne bilegge striden. Jeg fant at jeg ikke burde være tilbakeholdende i et offentlig anliggende som angikk så mange, eller tie når de talte. Dette så meget mer som jeg av høytstående menn med stor autoritet hadde blitt oppfordret til skriftlig å legge fram min oppfatning og slik gjøre min vurdering kjent. Den hadde jeg i få ord allerede lagt fram, og det lot til at de sluttet seg til den. Jeg har gjort dette med glede, og jeg har brukt Sokrates’ metode – slik Hieronymus og Augustin ofte gjorde – og har drøftet spørsmålet i form av en dialog. Jeg har tatt for meg de rettferdige grunnene til å føre krig rent generelt og reglene for riktig krigføring. Dessuten har jeg samtidig behandlet noen mindre spørsmål som er relevante for saken og velegnet til å gi innsikt i den.

Denne lille boka sender jeg til deg som en pant på og et vitnesbyrd om min dype hengivenhet og ærbødighet overfor deg, deg som jeg alt lenge har respektert dypt og høyaktet på grunn av alle de storartede egenskapene dine og din enestående dannelse. Ta altså imot denne lille gaven, den er i sannhet ubetydelig, men den er båret fram med dyp iver og inderlig velvilje. Og noe som er viktigere: Den er spesielt egnet for dine interesser i den oppgaven og de pliktene du har. For i betydelige offentlige verv har du alt lenge etter keiser Karls vilje og på hans bud både i fredstid og i krig fylt dine oppgaver med den største heder. Din lojalitet og dine store evner i fred så vel som i krig har vært åpenbare for keiseren. Alle er enige om at når det gjelder disse oppgavene, har ingenting ligget deg mer på hjertet enn rettferdighet og kristentro. I disse to sammenfattes alle dyder, og ingen som hersker urettmessig over et folk eller er befalingsmann eller minister hos en som hersker slik, kan holde disse dydene hellig. Derfor er jeg sikker på at denne lille boka vil være kjærkommen: at den myndigheten og det herredømmet som er blitt deg betrodd, er rettmessig og rettferdig — noe som til nå har vært uklart og omstridt — blir nemlig her klargjort og fastslått med sikre og åpenbare begrunnelser. Dessuten legger jeg fram mange ting som store filosofer og teologer har anført om rettmessig og høvelig maktutøvelse. Dels er dette ut fra naturretten som er felles for alle, dels er det ut fra de kristne dogmene.

I en tidligere dialog som heter Den første Demokrátes, gjendriver jeg de kjetterne som fordømmer all krig fordi krig etter Guds lov skulle være forbudt. Der har jeg latt samtalepartene diskutere i Roma, og der framfører de argumenter som angår spørsmålet vårt. Derfor syntes jeg det var formålstjenlig å la de samme personene diskutere dette i hagen min ved bredden av Pisuerga for at de der, idet de nødvendigvis måtte gjenta en del av ytringene sine, skulle bringe denne diskusjonen om rettferdig krig til avslutning. Den ene av dem, tyskeren Leopold, som i noen grad er smittet av de lutherske villfarelsene som rir fedrelandet hans som en farsott, begynner denne samtalen.

Demokrátes: … Dette er altså de tre grunnene som rettferdiggjør krig. Isidor har sammenfattet dem i noen få ord, som jeg har nevnt, og de er nedfelt i Kirkens dekreter. Isidor omtaler her gjengjeldelse for forbrytelser begått under plyndring, noen ganger innskrenker dette seg til straff for forbrytelsen, men som regel omfatter det i tillegg inndragelse av tyvegodset. Det er også andre forhold som rettferdiggjør krig. De er riktignok mindre åpenbare og foreligger ikke så ofte, men de anses ikke desto mindre for høyst berettigede og har støtte både i naturretten og i Guds lov. Av dem er det én som i særlig grad er relevant når det gjelder disse barbarfolkene, de som vanligvis kalles indere, og som du later til å ha gjort deg til forsvarer for: Hvis folk som fra naturens side er bestemt til å adlyde andre, nekter å undergi seg, må de tvinges til undergivelse med våpen hvis ingen annen vei står åpen. De fremste blant filosofene slår fast at ut fra naturretten er dette rettferdig krig.


Kapitel 5

Leopold: Du kommer med merkelige påstander, Demokrátes, og de strider mot det som er den vanlige oppfatningen blant opplyste mennesker.


Dem.: De virker kanskje merkelige, men bare for dem som ikke har trengt inn i filosofien. Og desto mer forundrer det meg at du, som er en lærd mann, holder filosofenes gamle lære, som er helt i overensstemmelse med naturen, for noe nytt og ukjent.


Leo.: Men hvem i all verden er skapt så ulykksalig at han av naturen er dømt til slaveri? For hvis noen av naturen er underlagt en annens herredømme, så er det da det samme som å være gjort til slave av naturen. Eller mener du at juristene, som jo ofte legger vekt på naturretten, ikke mener det alvorlig når de fastslår at alle mennesker i utgangspunktet er født frie, og at slaveri er innført i strid med naturretten?


Dem.: Jeg tror at juristene mener det alvorlig, og at det er meget veloverveid. Men de rettslærde bruker begrepet slaveri på en helt annen måte enn filosofene. For juristene er slaveri noe som har kommet utenfra, en tilstand som er skapt av menneskelig maktbruk og statens lover og av og til av samfunnets normer. Filosofene bruker imidlertid begrepet i forbindelse med medfødt treghet og umenneskelige og barbariske seder. Dessuten må du huske at det ikke finnes bare én type råderett, men mange. Det er på forskjellig måte og ut fra forskjellig rett at en far rår over sin sønn, en ektemann over sin kone, en herre over sin tjener, en embetsmann over borgerne og en konge over sitt folk og dem som er underlagt hans rådevelde. Og selv om myndigheten er av forskjellig art, er det berettiget at den utøves, og i alle sine former bygger den på naturretten, på forskjellig måte, men, slik filosofene lærer oss, ut fra ett naturlig og grunnleggende prinsipp: at det fullkomne hersker og rår over det ufullkomne, det sterke over det som er svakere, og de som utmerker seg ved sine gode egenskaper, over dem som er mindreverdige.

Det er i høy grad i overensstemmelse med naturen at i enhver enhet som består av flere deler, enten de er sammenhengende eller atskilt, ser vi at det er noe, selvfølgelig det som er høyerestående, som hersker, mens noe annet er underordnet. Dette sier filosofene. Når det gjelder livløse ting som består av materie og form, er det derfor slik at formen, som er mer fullkommen, rår, mens materien er en underordnet slave. For selv om alt som blir født og dør, består av samme materie, ser vi allikevel at alt beveger seg slik at materien følger formen dit hvor formen enn måtte føre den, slik en tjenestepike følger sin herskerinne. For hvis nå ilden er blitt skapt av jord, slik det som kalles elementer pleier å oppstå, ett element av et annet, streber materien, som før ble trukket nedover, oppover fordi den nå er styrt av formen. Og filosofene sier at dette er enda tydeligere når det gjelder levende vesener, for sjelen leder an og er liksom hersker, mens kroppen er underlagt den og liksom er slave. Og på samme måte er det i sjelen selv, sier de: Den delen som har fornuft, hersker og har makten, en slik makt som er regulert av samfunnets normer, og den andre delen, som ikke har fornuft, er underordnet og adlyder. Og alt dette skjer ut fra denne bestemmelsen, Guds lov og naturens lover, slik at det som er mer fullkomment og høytstående, hersker over det som er mindreverdig og står lavere. Dette må vi iaktta i de tingene som har bevart sin natur ufordervet, og hos de menneskene som har de beste legemlige og sjelelige egenskapene. Hos disse ser vi det nemlig helt klart og tydelig, fordi deres natur er sunn. Men hos de lastefulle og fordervete styrer ofte kroppen sjelen og begjæret fornuften, og dette er ondt og i strid med naturen. Og slik kan vi i ett og samme menneske se husherrens absolutte myndighet, den som sjelen utøver over kroppen, og statens eller kongens myndighet, den som sinnet eller fornuften utøver overfor begjæret.

I alt dette ser vi klart at det er naturlig og passende at sjelen styrer legemet, og at fornuften er overordnet begjæret; likestilling i makt eller motstridende befalinger er skadelig for alle. Og, sier filosofene, dette gjelder menneskene så vel som alle andre levende vesener. Selv om det blant dyrene er slik at de tamme dyrene står over villdyrene, er det likevel bedre og mer passende at tamdyrene er underlagt menneskets myndighet, for bare slik kan de bli beskyttet. På samme måte rår mannen over kvinnen og den voksne mannen over gutten slik en far rår over sønnene sine – de høyerestående og mer fullkomne rår over de lavere og ufullkomne. Slik er det også ellers, sier de, blant menneskene i deres forhold til hverandre: Også der er det slik at noen av natur er herrer og andre slaver. De som overgår de andre i dømmekraft og forstand, om enn ikke i fysiske krefter, de er etter naturen herskere. Men de som er trege og tilbakestående, men er fysisk sterke slik at de kan oppfylle pliktene sine, de er etter naturen slaver. Og filosofene sier at dette ikke bare er rettferdig overfor dem, men også gagnlig, for slik er det etter sin natur de kan tjene herrene sine. Vi ser at dette også er en hellig bestemmelse, for i Ordspråkene leser vi: ”Dåren må trelle for den som er vis.” Og slik er det, forklarer filosofene, med de barbariske og primitive folkeslagene som er fremmede for det sivilisert liv og milde seder og dyder; for dem er det gagnlig og i overensstemmelse med naturen at de underkaster seg og adlyder fyrster eller folk som er mer siviliserte og utmerker seg ved sine gode egenskaper. For slik kan de gjennom de gode egenskapene disse har, og gjennom deres lover og klokskap legge av seg villskapen sin og bli ledet til et mer sivilisert liv, mildere seder og bli opplært i god moral. Og hvis de motsetter seg et slikt regime, kan de tvinges med våpenmakt, og en slik krig vil være rettferdig ut fra naturretten. Aristoteles sier: ”Og slik kommer også på sett og vis måten å skaffe seg ressurser på fra naturen, for jakt er jo en del av det, og jakt er ikke bare beregnet på dyr, men også på mennesker som nekter å undergi seg, selv om de er født til å adlyde. Og slik krig er rettferdig ut fra naturen.”

Dette sier Aristoteles, og Augustin slutter seg til ham når han i brevet til Vincentius sier: ”Eller mener du at ingen skulle tvinges til å handle rettferdig enda du leser at husherren sa til tjenerne sine: ’Nød alle dere finner til å komme inn!’” Og et annet sted sier Augustin: ”Det er også mye vi må gjøre med en slags vennlig strenghet for å tukte menn, selv mot deres vilje. For vi må heller ta hensyn til det som er bra for dem, enn til det de selv vil. Og en fars kjærlighet blir sannelig ikke noe mindre når han tukter sin sønn, det være seg aldri så hardt. Det skjer jo at sønnen er uvillig og blir forbitret, men også om han er uvillig, må han bringes på bedre tanker.” La meg sammenfatte: Det at gode menn som utmerker seg ved sin høye moral, sin forstand og sin edle ferd, hersker over de andre, er til fordel for begge parter, sier filosofene, og er rettferdig ut fra naturen. Dette gis til kjenne gjennom folks allmenne oppfatning og nasjonenes alminnelige praksis, en oppfatning og en praksis som begge, erklærer filosofene, er i overensstemmelse med naturretten. For alle stater som har et rettmessig styre og rettskafne konger, pleier utelukkende eller i meget høy grad å ta hensyn til høy moral og klokskap når det gjelder å utnevne øvrighetspersoner som skal treffe beslutninger i saker av stor viktighet. De mener at da vil staten få framgang, og myndighetsutøvelsen vil bli rettferdig og veloverveid. For slike menn lar seg ikke lett lede til urettferdighet på grunn av begjær eller lastefullhet, og de pleier heller ikke å treffe feil beslutninger i tankeløshet, slik de som er mindreverdige, gjør. Hvis du analyserer den, er dette filosofenes politiske lære, det er slik de tenker om statsstyret.


Kapitel 6

Leo.: Hvis makten etter naturretten skal ligge hos dem som har størst innsikt og utmerker seg ved sine gode egenskaper, hva da hvis kongemakten i Tunisia – jeg vil heller finne et eksempel på ulykke hos hedningene enn blant våre egne – på grunn av arverett og alder gikk til en prins som hadde yngre brødre og andre adelige som var langt dyktigere og sto over ham i dyder? Burde ikke en av dem ut fra ditt resonnement forlange kongemakten fordi han var den beste, heller enn denne uegnede prinsen?


Dem.: Hvis vi søker sannheten, Leopold, og det fornuften og den naturlige ordningen krever, burde makten alltid ligge hos de beste og dem som har mest innsikt. For de eneste ekte statene er de som alltid blir styrt av de beste og klokeste som har det felles vel for øye. Og hvis det motsatte er tilfellet, kan det ikke kalles stat. Derfor er optimatenes stat den mest rettferdige og mest i overensstemmelse med naturen fordi det er de med den største innsikten og de beste optimatene som styrer – det er jo det som har gitt navn til staten deres. Men menneskenes lykke er ikke slik at de alltid kan gjøre eller skaffe til veie det som er best og mest tjenlig på forsvarlig måte og uten store ulemper. Legene mener at det er av største viktighet at de gode kroppsvæskene dominerer i menneskekroppen, slik at den kan opprettholde sin naturlige sunne tilstand. Hvis det motsatte er tilfellet, og dårlige og skadelige kroppsvæsker framkaller sykdom, og det da finnes en trygg framgangsmåte som gjør at legene kan kurere sykdommen ved å rense de usunne kroppsvæskene, da gjør de dette. Men hvis det er fare for at de skal svekke hele kroppen alvorlig mens de forsøker å redusere urenhetene i kroppsvæskene, unngår påpasselige leger slike farlige behandlingsmåter. Det er ikke fordi de ikke er klar over at abnormitet i kroppsvæskene er skadelig og i strid med naturen, men fordi de er overbevist om at det er bedre at et menneske har dårlig helse enn at det blir helt ødelagt. Forsiktige og kloke mennesker gjør slik som disse dyktige legene, og hvis det står dårlig til med staten og den liksom har smerter som kommer fra hodet, tåler de stundom – slik apostelen Peter har pålagt oss – urimelige herskere. Det er ikke fordi det ikke ville være langt mer rettferdig og mer i overensstemmelse med naturen å bli styrt av dem som var de beste, men det er for å unngå at det oppstår borgerkrig og opprør, noe som er et langt større onde og får staten slik den er, til å virke god. For et mindre onde er som et gode, det finner vi også hos filosofene. Derfor sier Augustin: ”En må tåle de onde for å bevare freden, og en må ikke trekke seg legemlig vekk fra dem, men i ånden. Hver og en må gjøre det han kan for å føre de onde på bedre veier, men uten å ødelegge freden.” Om dette har Thomas sagt: ”En må tåle fyrstens overtredelser hvis de ikke kan straffes uten at det fører til anstøt for folket. Men hvis fyrstens overtredelser er slik at de skader folket på legeme eller sjel mer enn den krenkelsen som ville oppstå, da må de straffes.” Ut fra alt dette forstår vi at en av hensyn til det felles beste må tåle de dårlige, hensynsløse og urettferdige herskerne så vel som et annet statsstyre.


Leo.: Hvis vi for å unngå elendighet bør være tilfredse med staten slik den er, selv om den er aldri så utilfredsstillende, hvorfor skal vi ikke da holde oss borte fra disse barbarrikene for å unngå kriger og store ulykker? Og hvis slik krig du snakker om, er syndig, hvorfor er ikke denne krigen skammelig?


Dem.: Dette er jo to helt forskjellige ting! En konge som har kommet til makten på lovlig vis og etter fedrenes skikk, må en avfinne seg med om han er aldri så fordervet og lite skikket. Det er ikke bare for å unngå elendighet hvis vi skulle forsøke å fordrive ham med våpenmakt eller sette en annen i hans sted, men også fordi vi ikke må krenke lovene som trygger statens velferd ved å gå til krig mot et lovlig regime. Slik krig er syndig og utillatelig. For det første fordi den blir ført uten fyrstens godkjenning, og uten hans godkjenning er ingen krig rettferdig, med mindre det skjer etter hele nasjonens felles vedtak og vilje. Dernest fordi den strider mot forfedrenes lover og sedvane. For å hindre ufred og strid mellom tronpretendenter, noe som ofte splittet folket og førte til borgerkrig og til og med tyrannstyre, fattet de med stor klokskap en beslutning som de fleste nasjonene under stor tilslutning vedtok som hellig og ukrenkelig: at tronfølgen skulle være innen én bestemt familie – en som de i særlig grad respekterte – og at den skulle være basert på arv og førstefødselsrett. Den som da arvet, skulle styre over folk og stater ut fra sine egne og sitt råds veloverveide vurderinger og etter forfedrenes skikk og rettferdige lover. Og dette gikk som oftest slik en ønsket: Kloke og rettferdige konger – eller i hvert fall akseptable – besteg tronen. Vi kan lese at dette skjedde i Sparta med konger fra én familie, nemlig Heraklidene, og i enda større grad i Spania med Pelagidene, hvis jeg i overensstemmelse med vanlig bruk i mitt fedreland får lov å til bruke det greske navnet på Pelayos etterkommere. Han ble gjort til konge av folket og var den første kongen etter det fryktelige nederlaget som sarasenerne og maurerne påførte oss. Fra da av til vår egen tid, som Carlos, konge av Spania og romersk keiser, kaster glans over, har denne familien uten avbrudd hatt kongemakten i mer enn 800 år, og vi kan knapt finne én eller to, i hvert fall ytterst få, som ikke med full rett kan regnes blant de gode kongene. Så hvis kongeriket en gang skulle bli utsatt for en slik prøvelse – for av og til straffer Gud et folk for dets synder – må vi med tålmodighet bære en udugelig konge og be til Gud om at Han gir ham et godt sinnelag og fjerner villskapen hans. Da kan han med råd fra de beste og klokeste mennene greie det som han ikke er i stand til ut fra sine egne vurderinger, og styre etter fedrenes seder og ordninger.

La meg sammenfatte: Filosofene sier at lover som ikke er helt gjennom primitive og barbariske, ikke bør endres hvis det ikke er til stor og åpenbar vinning for staten. Dette gjelder også om en skulle finne andre lover som er bedre. På samme måte skal en ikke gjøre eller beslutte noe som er i strid med lovene uten at det fører til en meget klar og betydelig forbedring, og det må ikke skje uten at kongen eller staten har bestemt det. Og av samme grunn er det bedre å tåle en byrde som ikke er helt uutholdelig. For hvis folk fikk for vane å endre eller avskaffe lover eller overse dem uten å ha en meget tungtveiende grunn, ville det svekke lovenes makt. Statens velferd beror på lovenes makt, og denne makten blir opprettholdt ved at lovene alltid blir respektert. Merk deg vel hvor stor forskjell det er på krigen mot barbarene og en krig når noen har sammensverget seg og frekt går til væpnet angrep på en fyrste som er lite skikket. En slik krig blir ført uten noe statlig vedtak og mot en legitim fyrste, mens den andre er på fyrstens befaling og etter hans vilje. Den ene strider mot eden de har avlagt, mot lovene, mot forordningene og fedrenes skikker, og den fører til stor uro og oppløsning i staten; den andre er etter naturens lover og er til stor fordel for dem som blir beseiret. For de kristne lærer dem milde seder og sømmelig ferd, de vender dem til anstendig og passende oppførsel, og gjennom den riktige læren og fromme formaninger forbereder de sjelene deres til villig å ta ved den kristne troen.


Kapitel 7

Leo.: Men i denne barbarkrigen blir det store blodbad og mannefall – slik er det jo alltid – og dette er en like god grunn til å avstå fra krig for deres skyld som faren for borgerkrig er for oss.


Dem.: Nei, tvert imot! Det har ingen betydning når vi tenker på forskjellen mellom en hellig og rettferdig krig og forbryterske indre stridigheter. For i en urettferdig krig blir uskyldige ofte rammet, men de som blir beseiret i denne krigen og må bite i gresset, rammes av fortjent straff. Og dette bør ikke være noen grunn til tilbakeholdenhet for herskere som er resolutte, tapre og rettferdige. Vi har Augustins ord for dette, når han – som jeg har sagt – sier dette til Faustus: ”Hva er det som er ondt med krig? Er det det at noen dør som før eller senere skulle dø, slik at de som skal leve kan råde i fred? Å misbillige dette er karakteristisk for de feige, ikke for de gudfryktige.” I tilfelle du ikke er klar over det: Forholdene hos disse barbarene er for øvrig slik at vi med ubetydelig tap på begge sider kan nedkjempe svært mange.


Leo.: For at en krig skal anses som rettferdig, Demokrátes, har du selv sagt at det ikke bare kreves en rettferdig grunn, men også en god hensikt, og krigen må føres på rettmessig vis. Men denne krigen mot barbarene fører de, etter det jeg hører, ikke engang med god hensikt. Det eneste de som deltar i den, tenker på er med rette eller urette å skaffe seg størst mulig krigsbytte av gull og sølv. Det strider mot dette stedet hos Augustin som du selv har nevnt: ”Å føre krig er ikke en synd, men å gjøre det for å skaffe seg krigsbytte, det er en synd.” Og Ambrosius sier noe liknende: ”De som ved en lønnlig tilskyndelse fra Gud blir oppflammet til krig for å forfølge de onde, går ikke fri for anklage når de i ond hensikt ikke søker å straffe overtredelsene, men vil rane til seg eiendommene deres eller legge dem under sitt herredømme.” Spaniernes krigføring er verken rettferdig eller har god hensikt, nei, krigen blir ført med stor grusomhet og store overgrep mot barbarene og er den rene røverferd. Så spanierne plikter i like stor grad å gi tilbake til barbarene det de har røvet fra dem, som landeveisrøvere det de har tatt fra veifarende.


Dem.: En må ikke gå ut fra, Leopold, at en som godtar en fyrstes eller stats herredømme over borgerne og undersåttene, også godtar de syndene befalingsmennene og ministrene begår. Så hvis urettferdige og usle mennesker gjør noe av griskhet eller begår forbryterske grusomheter – og jeg har hørt at mye av den slags forekommer – gjør ikke dette fyrstens og de gode mennenes sak dårligere. Det måtte da være hvis skjenselsgjerningene begås fordi de ikke har vært aktsomme eller hvis de har gitt sitt samtykke. I så fall er fyrster som har samtykket, like skyldige, og Guds dom vil straffe dem like hardt som ministrene. Innocens IIIs fromme utsagn er velkjent: ”Ikke å motsette seg en overtredelse er det samme som å godta den, og hvis en ikke forsvarer sannheten, går den til grunne.” Hvis du unnlater å gripe inn overfor de vanartede, enda du hadde muligheten, er det så visst akkurat det samme som å støtte dem, og en som lar være å forhindre en åpenbar ugjerning, kan ikke unngå mistanker om at han i hemmelighet er en av dem. Hvis krigen virkelig blir ført slik som du sier, Leopold, blir den ført på en gudløs og forbrytersk måte, og jeg er av den mening at en må gå fram mot dem som handler slik, nesten på samme måte som mot ransmenn og kidnappere. For det er lite eller intet verdt å ha en rettferdig sak hvis en ikke forfølger den på en rettferdig måte. ”Rettferdighet”, sier Herren, ”skal du søke på rettferdig vis.” Hvis de rapportene jeg nylig har lest om erobringen av Det nye Spania, er sanne, er det ikke alle som kjemper på en rettferdig måte. Nå er det ikke soldatenes og generalenes måtehold eller grusomhet vi diskuterer, vi drøfter denne krigens natur sett i forhold til Spanias rettferdige konge og hans rettferdige tjenere. Og jeg hevder at denne krigens natur er at den blir ført på en god, rettferdig og gudfryktig måte og slik at den synes å kunne føre til en viss vinning for det folket som seirer, men til en meget større vinning for barbarene som blir beseiret. For, som jeg allerede har sagt, disse folkenes natur er slik at vi lett og uten store tap kan beseire dem og tvinge dem til undergivelse. Hvis menn som ikke bare er tapre, men også rettferdige og i tillegg måteholdne og barmhjertige, får ledelsen av dette foretakendet, kan det bli fullført med letthet og uten noen grusomhet eller synd, og, som jeg har sagt: Ikke bare spanierne vil ha fordeler av den, men i langt større grad og av mange grunner også barbarene.


Kapitel 8

For at en krig kan kalles rettferdig, kreves følgende: Først må den erklæres. De må forklare barbarene at hvis de godtar den spanske kongens overherredømme, vil de vinne store fordeler, de vil få de beste lover og andre ordninger, og de vil bli innført i den sanne troen. Men hvis de ikke godtar dette og nekter å underkaste seg, vil kongens menn, som er blitt sendt av ham for å gjennomføre dette, med rette bruke makt mot dem. Hvis nå barbarene krever betenkningstid, må de få nok tid til å sammenkalle et folkemøte og drøfte saken. Å gi dem lengre frist har ingen hensikt. For hvis en skulle vente til de hadde drøftet spaniernes sinnelag, deres skikker og deres evner og sammenliknet dem med sine egne og vurdert hva som var forskjellig hos de to folkene, og videre: retten til å befale og til å adlyde, forskjeller i skikker og tro, hederlighet og sannhet, ville det ta uendelig lang tid og være helt forgjeves. For dette kan de ikke ha noen oppfatning av hvis de ikke godtar vårt overherredømme og over lang tid har fått innføring i våre skikker og blitt opplært i moral og tro.



Kapittel 15

Dem.: Men la oss vende tilbake til det vi holdt på med! Hvis det er slik at naturloven var gagnlig for dem som lever etter den og påkaller Herrens navn, mens avgudsdyrkelse alltid skal ha vært ødeleggende – for Paulus sier: ”Avgudsdyrkelse skal ikke arve Kristi og Guds rike.” – så er det klart at naturloven ikke overholdes av dem som dyrker avguder. Og det er jo ingen tvil om at det å krenke naturloven er en meget stor synd.


Leo.: Hvis det at naturloven har blitt krenket er berettiget grunn til å gå til krig, er jeg enten helt på villspor her, eller så finnes det ingen nasjon en ikke kan gå til krig mot fordi den har syndet og krenket naturloven. For hvor mange nasjoner kan en finne som overholder naturloven?


Dem.: En kan finne mange. Det er snarere slik at alle de nasjonene som i navn og gagn er siviliserte, overholder naturloven.


Leo.: Hva du mener med naturloven i denne sammenhengen, Demokrátes, forstår jeg ikke helt. Vil du si at de som avholder seg fra skjendig begjær og liknende overtredelser, overholder naturloven selv om de er innblandet i andre alvorlige forbrytelser? Og selv med en slik betraktningsmåte er det svært få stater som overholder naturloven. Jeg for min del mener nå at ran, utukt, drap og andre alvorlige forbrytelser – forbrytelser som vi ser at også kristne ofte skjemmer seg ut med – er brudd på naturloven. Og hvis du vil være konsekvent, kan du ikke si meg imot i dette, du som har fastslått at naturloven er en del av den evige loven i en skapning som har fått forstand. Og etter den evige loven fører alle store synder til dødsdom, for de leder jo til den evige død.


Dem.: Dette må ikke bekymre deg, Leopold, la det så visst være sagt at også slike alvorlige synder er mot naturloven. ”For de ville ikke være synder”, sier Augustin, ”hvis de ikke var mot naturen.” Og i den første boka av De Officiis, Om pliktene, forklarer Ambrosius at det å leve et sømmelig og anstendig liv er å leve etter naturen, og at det som er i strid med naturen, er skammelig. Men du må sannelig passe svært godt på at du ikke i vanvare kommer med generelle uttalelser om en hel nasjon. For selv om enkelte i en nasjon synder mot naturloven, eller enda om hver og en gjør det, kan en ikke derfor si at nasjonen som helhet unnlater å overholde naturloven, slik enkelte yngre teologer med urette har hevdet. Det som angår staten, bør nemlig ikke vurderes ut fra enkeltpersoner, men ut fra de sedene og samfunnsordningene som gjelder i staten. Og filosofen erklærer i tredje bok av Politikken, i det første kapittelet: ”Med dette forstås det som de med den øverste myndighet i staten gjør i statens navn.” Juristene er også enige om at det enkeltpersoner gjør, ikke kan gis generell gyldighet, selv om alle og enhver gjør det.

Man kan ikke hevde at nasjoner der det å stjele, bedrive utukt, ågre, ja, legg også til begjær og andre forbryterske gjerninger, regnes som avskyelig og straffes etter lovene og allmenne seder, bryter naturloven. Dette gjelder selv om noen av innbyggerne, ja, til og med de fleste, er delaktige i slike forbrytelser. Heller ikke kan en stat straffes for enkeltindividers forbrytelser hvis staten tar offentlig avstand fra dem og fordømmer dem. På samme måte er det når en person i en stat ubegrunnet og uten godkjennelse fra staten gjør fiendtlige innfall på en annens område, hvis staten straffer slike banditter etter loven, og byttet blir gitt tilbake.

Men hvis en stat var så barbarisk og usivilisert at alle disse ugjerningene som jeg har snakket om, eller bare noen av dem, ikke ble regnet som avskyelige og ikke ble straffet ut fra lovene og statens aksepterte seder, eller hvis bare de aller verste ugjerningene, blant dem den som naturen avskyr mest, ble gjenstand for en svært mild avstraffelse, og noen faktisk mente at de overhode ikke burde straffes – da kan en med full rett si at staten bryter naturloven. For dette er det høye ropet over Sodoma og Gomorra, slik Augustin vitner om når han sier: ”For hos dem ble disse forbrytelsene ikke bare straffet, de ble begått helt åpenlyst, som om de var beskyttet av loven.” Og et annet sted sier han om dem: ”Det er sømmelig og rett at de som i felles lyst krenker Gud, blir rammet av den samme straff og går til grunne.” Og litt senere sier han: ”De som ikke bare syndet ved sin overtredelse, men ved freidig å gi den åpent til kjenne.” Hvis et folk som er slik, nektet å underkaste seg, kunne de kristne med full rett nedkjempe dem på grunn av deres nedrige forgåelser, deres råskap og hensynsløshet, og det ville være til stor vinning for dette folket hvis usle, usiviliserte og gudløse menn måtte adlyde siviliserte og gode menn som tror på den sanne Gud. Takket være deres formaninger og gjennom deres lover og moral ville de bli ledet til åndelig sunnhet, sømmelig ferd og gudstro. Og dette ville være den fremste oppgave i kristen kjærlighet. Det tilligger ikke vår øverste prest å påtvinge hedningene de kristnes og evangeliets lover eller å straffe dem som bryter dem, på samme måte som han straffer dem som tror på Kristus, en tro som disse ikke har fått. Som jeg har anført tidligere, sier apostelen om dette: ”Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor.” Men hvis det er mulig å gjøre det uten altfor store vanskeligheter, er det pavens plikt å arbeide for at hedningene skal avholde seg fra forbrytelser og grusomme ugjerninger, fra avgudsdyrking og all gudløshet, hvis han da får anledning til det. I dette arbeidet støtter han seg på Guds bud: ”han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”.

Det Chremes hos Terents sier: ”Jeg er et menneske, og jeg regner intet menneskelig som fremmed for meg”, lar oss forstå at mennesket skal ha omsorg for sin neste og stå til tjeneste for ham så langt han kan, uten at det ødelegger for ham selv. Det gjelder hele menneskeheten, det er Guds og naturens lov fra Guds åsyns lys som er tegnet på oss, det er altså den evige loven som vi finner i Siraks bok: ”Og han gav bud om hva enhver skal gjøre mot sin neste.” I første bok av De doctrina christiana, Om kristen opplæring, sier Augustin at på grunn av det åpenbare fellesskapet som består mellom alle mennesker, er alle dødelige hverandres nærmeste og følgesvenner. Og hvis naturretten legger denne plikten på hver og en av oss i hverdagslivet, hvor mye mer gjelder det ikke den høyeste prest som er Kristi stedfortreder, og de kristne fyrstene som også, om enn på en annen måte, gjør Guds verk på jorden! For både han og de er i navn og gagn hyrder for den kristne hjord. Men en gjeters oppgave er ikke bare å vokte over den flokken han har fått seg betrodd, hvis han kommer over noen villfarne sauer fra en flokk eller innhegning som tilhører den samme herren, må han ta seg av dem også, og hvis han greier det, må han samle alle sauene i samme innhegning på et trygt sted. Og slik blir det etter hvert én innhegning og én gjeter.

Vi kan ikke straffe hedningene bare fordi de er vantro og heller ikke tvinge dem til å ta ved troen mot sin vilje. For ”å tro er en viljessak”, sier Augustin, ”og kan ikke tvinges fram”. Men vi kan hindre dem i å begå forbrytelser. ”Ingen kan tvinges til å tro”, sier han, ”men ved Guds nidkjærhet, eller snarere ved Hans barmhjertighet, blir vantro straffet med trengslenes svøpe.” Og igjen taler han til kjetterne: ”De blir ansett som høyst samvittighetsfulle ledere og fromme rådgivere, de mennene som beslutter at dere skal skremmes og holdes i tømme så lemfeldig, bare ved advarsel om bot eller tap av land, eiendom eller penger, slik at dere, når dere tenker på grunnen til at dere må tåle dette, vil innse deres helligbrøde og ta avstand fra den, og slik kan bli frelst fra evig fortapelse.” Det Augustin her sier om kjetterne, gjelder også overfor hedningene, for både kjetterne og hedningene er våre neste, og naturens lov og Guds lov byr oss å ha omsorg for dem, slik at vi avskrekker dem fra misgjerningene deres, og særlig fra slike som mest krenker og forarger naturen og naturens skaper, Gud, og framfor alt fra avgudsdyrking, som er den største av alle synder. Den innvendingen du la fram til å begynne med, Leopold, at det syntes urettferdig at spanierne fører krig mot barbarene som ikke hadde gjort seg fortjent til noe ondt, den har med dette å gjøre, tror jeg, og Augustin er vår hjemmelsmann når han klarlegger hva som er rettferdige kriger, slik: ”De som hevner urett”. Og med det skal vi forstå at ved hellig krig, som de gudfryktige påfører dem som driver avgudsdyrking, straffer vi urett som er begått mot Gud mer enn mot mennesker, og det er en mye grovere synd. Hva mer er: Den som plikter å adlyde en annen og ikke oppfyller et rettferdig krav, han gjør urett mot ham som framsetter det. Hvis han blir formant og allikevel nekter å underordne seg, handler han ulovlig. Slik ser vi at ved denne krigen straffes ikke bare urett mot Gud, men også mot mennesker. Men først og fremst er det urett mot Gud som blir hevnet, og slik urett er den verste forbrytelsen, en urett som vi etter Kristi eksempel ikke engang bør finne oss i å høre tale om, slik Khrysostomos sier: ”At en er tålmodig når det gjelder urett som blir begått mot en selv, er rosverdig, men å lukke øynene for urett mot Gud er en stor synd.”

For hvis det er tillatt og rosverdig at fyrster hevner urett som er begått mot deres nærmeste og deres venner, med krig også mot fremmede folk – og her har vi et eksempel i Abraham som straffet fire konger for den uretten som var gjort mot Lot og vennene hans – i hvor langt større grad er det ikke tillatt og rosverdig å straffe urett som noen har gjort mot Gud. Og særlig gjelder dette hvis det i seg selv foreligger en god nok grunn til rettferdig krig, og en samtidig kan beskytte mange uskyldige mennesker mot urett. Det er nettopp tilfellet når en undertvinger disse barbarene, for det er et faktum at de hvert år ofrer 20 000 uskyldige mennesker til avgudene i det området som kalles Det nye Spania. Og med ett unntak, der innbyggerne til slutt gjorde hardnakket motstand, er nå hele denne provinsen, som er mye større enn hele Spania, underlagt oss kristne, og det med mye mindre tap av mennesker enn det de selv hvert eneste år pleide å ofre. Teologene er samstemte om at på grunn av det åpenbare fellesskapet som knytter alle mennesker sammen – vi har alt tidligere snakket om dette – er alle mennesker alle andre menneskers neste. Her kan vi bruke samaritanen i evangeliet som eksempel, han som oppførte seg som israelittens neste da denne var blitt overfalt og såret av røvere, og hjalp ham på aller beste måte i hans nød og ulykke.

Guds lov, som jeg siterte fra Sirak: ”Og han gav bud om hva enhver skal gjøre mot sin neste”, byr alle mennesker å følge eksemplet til den rettskafne og barmhjertige samaritanen og hjelpe sin neste og medvandrer. Og dette gjelder desto mer hvis noen med urette blir hentet for å bli drept, noe som er et absolutt påbud i Ordspråkene: ”… redd dem som vakler til retterstedet”, nemlig når det er med urette og uten skyld, slik disse ulykkelige menneskene blir slaktet ved de hedenske altrene. I dette oppfyller spanierne i våre dager profetien: ”For han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har. Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv.” Vil vel noe fromt menneske benekte at det er den første plikten til en god kristen fyrste å forsvare alle disse uskyldige menneskene mot denne store uretten hvis han kan det? For Ambrosius sier: ”Tapperhetens lov byr ikke å påføre urett, men å drive den vekk. For han som ikke driver urett vekk fra sin neste hvis han kan, han er like mye å laste som han som tilføyer uretten.ˮ ”Slike forbrytelser”, sier Augustin, ”og andre gudløse skjenselsgjerninger bør heller bli straffet av denne verdens dommere enn av prestene og kirkens ledere.” ”For de er Guds tjenere til hevn over dem som gjør det onde”, sier Paulus. Derfor sier Hieronymus: ”Han som slår ned de onde fordi de er onde og har verktøy til å drepe for at han skal hugge ned de onde, han er Guds tjener.” Det er altså ikke bare barbarenes vantro som gjør krig mot dem til en ytterst rettferdig krig, men også deres gruoppvekkende ofringer av mennesker, deres grove overgrep mot uskyldige mennesker, deres avskyelige måltider der de spiser menneskekjøtt, og deres syndige avgudsdyrking. Men hedenskapen deres alene ville gi tilstrekkelig grunn til krig, ikke for å straffe dem, men for å føre dem på bedre veier og lede dem fra deres falske tro til den rette. Og det er målet med denne krigen.

Kapittel 18

Leo.: Du tror altså ikke at vi kan finne en annen trygg mulighet til å forkynne evangeliet enn å tvinge disse folkene til å godta vårt herredømme?


Dem.: Jeg vet at heller ikke det har gitt oss noen trygg anledning!


Leo.: Hva mener du? Tror du at noen har vært i fare blant barbarene fordi han har forkynt evangeliet?


Dem.: Det har altså ikke kommet deg for øre at mange steder har forkynnere som har forlatt den spanske befestningen, blitt kidnappet av barbarer som ikke var tilstrekkelig kuet? Du har ikke hørt at to munker i dominikanerordenen i Pirito ble brutalt slått i hjel av barbarer som vendte seg bort fra den kristne lære? Og jeg har fått vite at i Chiribiche og Cubagua i den samme provinsen ble et dominikanerkloster og et fransiskanerkloster etter noen få år ødelagt av barbarene. Der ble broder Dionysius drept på en barbarisk måte; de andre hadde berget seg om bord på et skip som lå i havn nær ved. I Cubagua ble alle munkene drept, de ble angrepet under offerhandlingen. Der vanhelliget også barbarene de hellige draktene for å håne seremonien og den offerhandlingen vi kaller messe. Når dette skjedde med våre forkynnere etter at barbarene hadde underkastet seg vårt herredømme, og denne uhyrlige forbrytelsen ble begått mens våre styrker holdt området okkupert, de var bare et lite stykke unna, hva skal vi da tro vil skje hvis vi sender forkynnere for å lære opp barbarene i områder der redselen for våre styrker ikke avskrekker dem fra overgrep og gudløshet? Var jeg bare en falsk profet! Ikke desto mindre føler jeg dyp frykt for skjebnen til dem som en nå, etter det jeg hører, planlegger å sende ut til provinsen Florida for å forkynne evangeliet uten væpnet beskyttelse. Bak dette står visse personer som når slike saker dukker opp i de offentlige rådslagningene, har for vane å treffe djerve beslutninger om andre menneskers farefulle arbeid. Men de verdige lederne er de som ikke bare vinner ære for en dristig beslutning, men også ved fromt å gjennomføre den. Allikevel hevder jeg at barbarene ikke bør legges under vårt herredømme bare for at de skal få høre våre forkynnere, men også for at vi skal føye trusler til den kristne opplæringen og formaningene og drive redsel inn i dem slik Augustin sier i sitt svar til donatisten Vincentius: ”For hvis de bare ble fylt med redsel og ikke fikk opplæring, ville dette synes å være et urettferdig herredømme. Men hvis de bare fikk opplæring og ikke også ble fylt av redsel, ville det være vanskeligere å lede dem på veien til frelse fordi de ville forherde seg i sine gamle vaner. Mange som vi kjenner godt, svarte oss, når de hadde gjort regnskap for sitt liv og kommet til sannhets erkjennelse gjennom vitnesbyrd fra Guds ord, at de ønsket å bli en del av den katolske kirkens fellesskap, men fryktet å bli utsatt for fiendskap og vold fra fordervete menn. (…) Men når gagnlig redsel og frelsende opplæring knyttes sammen, slik at sannhetens lys driver villfarelsens mørke vekk og redselens kraft samtidig bryter onde skikkers lenker, kan vi, som jeg har sagt, glede oss over at mange blir frelst.ˮ

Det samme som Augustin sier om kjetterne, har vi så sannelig også lov å si om barbarene. Takket være den redselen som de mottok sammen med opplæringen, har svært mange av dem tatt ved den kristne troen. Den hadde de ikke villet vite noe av hvis de bare hadde fått opplæring, for de følte dyp frykt for prestene og høvdingene sine. Det er god grunn til å anta at disse prestene og høvdingene ut fra sine egne interesser og fordi de ser med mistanke på det som er nytt, av alle krefter ville ha motsatt seg den nye religionen som ikke var gagnlig for deres planer. Følgelig måtte en rydde vekk denne redselen i folket og fylle dem med redsel for de kristne. Dette står jo i de hellige Ordspråkene: ”En trell lar seg ikke tukte med ord, han skjønner dem nok, men bryr seg ikke om dem.” Filosofen er av samme mening og sier: ”Med logiske argumenter er det vanskelig, for ikke å si umulig, å endre en livsførsel som alt for lenge siden ble en vane og grodde fast.” Og litt senere sier han: ”Folk flest bøyer seg for maktbruk snarere enn for logiske argumenter; det er lettere å kue dem med straffer enn å lede dem med forståelse av hva som er hederlig.” Slik bevitner Aristoteles at lover og maktbruk er nødvendig for holde ryggesløse menn i tømme ved å få dem til å frykte straff og gi dem forståelse av hva god moral er. ”For lovene”, sier han, ”som er ordninger som springer ut fra innsikt og forstand, har makt til å tvinge.” Som Augustin også sier, er det ikke fordi ”… noen kan være god mot sin vilje, men av frykt for å måtte utholde noe han ikke ønsker, vil han enten gi avkall på den uviljen som hindrer ham, eller han vil bli nødt til å erkjenne den sannheten han var uvitende om. Slik vil frykten hans enten få ham til å vende seg bort fra den villfarelsen han har forsvart, eller han vil søke sannheten som han var uvitende om, og nå vil han være rede til å gripe det han før ikke ville vite av”. Denne oppfatningen godtgjør Augustin ved eksempler hentet ikke bare fra enkeltmennesker, men også fra mange stater. Selv om disse hadde vært tilhengere av Donat, var de nå katolikker fordi de var rammet av denne frykten. ”Kirken leder dem den kan, inn på den rette vei, dem som det ikke er mulig å lede, finner den seg i.”


Leo.: Augustin snakket om kjettere, ikke om hedninger, og med dem forholder det seg annerledes. For selv om de var innviet ved de kristne sakramentene, angrep kjetterne de godkjente kristne læresetningene som de hadde forpliktet seg ved, og derfor var det med den største rett at en med våpenmakt, hvis det ikke var noen annen utvei, drev dem tilbake til lydighet og rettferdighet. Hedningene har derimot ingenting til felles med oss, og de styrte sin egen stat uten å skade de kristne. Hva er det da som er slik at en kan bebreide dem det, eller som kan berettige at en straffer dem med kristen våpenmakt?


Dem.: Når du drar fram dette med overtredelser og retten til å straffe, Leopold, så har jeg jo tidligere sagt at en kan straffe brudd på naturens lov blant hedningene like mye som krenkelse av evangeliets lov blant kjetterne. Som saken selv viser, snakket forøvrig Augustin på dette stedet ikke så mye om straff av overtredelser som om hvordan en ut fra kristen nestekjærlighet kunne dra omsorg for menneskenes frelse og det som var gagnlig for dem. Det er som når leger som prøver å kurere syke, av og til behandler dem mot deres vilje, ja, til og med må binde dem når de skal brenne eller skjære i dem. På samme måte, mener Augustin, må en handle til det beste for dem som har fart vill i troen og veket av fra den kristne sannheten, også når de er uvillige og stritter imot. Og det gjelder ikke bare kjettere, men også hedninger, for hvis de blir kalt til det evangeliske fellesskapet, men sier nei, må de på Kristi bud tvinges til å tre inn i det.

Og selv om Augustin henvender seg til en kjetter, så kan du ikke tvile på at han ikke bare forteller hvordan vi må forholde oss overfor kjetterne, men også overfor hedningene. Det forstår du hvis du bare undersøker stedet nøye og oppmerksomt leser det brevet til donatisten Vincentius som jeg ofte har nevnt. Der tar Augustin opp Konstantins lov om hedninger, og ut fra den høyst rettferdige og sterkere bruken av makt mot hedningene for at de skulle tre inn i det evangeliske fellesskapet, gjør han seg umaken med å godtgjøre overfor kjetterne at det også er rettferdig at de blir presset for at de skal vende tilbake til den katolske troen. Her er det Augustin skrev til Vincentius: ”Hedningene kan med større rett laste oss på grunn av de lovene som de kristne keiserne har gitt mot avgudsdyrkere, men allikevel har mange av dem blitt ført på den rette veien og har omvendt seg til den levende og sanne Gud, og hver dag omvender flere seg.” Og hvis vi søker å finne sannheten, Leopold, så har sannelig dette stedet i evangeliet mye mer med hedninger å gjøre enn med kjettere. Det var jo ikke kjettere som skulle få del i fellesskapet – det fantes ikke kjettere den gangen – men jødene. Først ble jødene innbudt, men de ville ikke. Så ble mange ført inn som ikke var jøder, og som liksom var lamme og blinde fordi de ikke kunne støtte seg på den hellige skriftens lov og ikke ble opplyst av kunnskap om den. Og til slutt, altså i vår tid, blir også hedninger oppsøkt utenfor byen, og fra veier og innhegninger – med det menes fra de fjerneste steder – blir de på Guds bud nødet til å komme til Kristi måltid. Om kjetterne kan en ikke så mye si ”komme til” som ”vende tilbake til” når de blir kalt tilbake til den katolske troen. Men Augustins påbud er gyldige for begge grupper, og de er hentet fra samme kilde, nemlig fra den kristnes kjærlighet til sine neste. For det er ikke slik som du sier, at vi ikke har noe til felles med hedningene, nei, vi har mye til felles! For de er våre neste og våre følgesvenner, og de er i navn og gagn den samme Guds får, om de enn ikke hører hjemme i den samme innhegningen. For ”alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham”, ”han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”.

Kapittel 21

Leo.: Det er ikke mer å diskutere, Demokrátes, om det du har forklart og bevist om rettferdighet ved denne krigen og vårt herredømme. Du har brukt overbevisende argumenter som du utledet fra kjernepunktene i teologien og filosofien og dypsindig hentet fra selve naturloven og Guds evige lov. For jeg må innrømme at når jeg nå har hørt deg gjennomgå dette, har jeg lagt av meg all min tvil og alle de betenkelighetene som bekymret meg. Hvis jeg nå i tankene prøver å gi en korrekt sammenfatning av hovedinnholdet i drøftingen vi har hatt, så har du altså framlagt fire grunner som hver enkelt synes å bevise at spanierne med rette kan gå til krig mot barbarene. For det første fordi de som av natur er slaver, barbarer, rå og usiviliserte, nekter å godta at de som er klokere, mektigere og udadlelige, tar herredømmet over dem, et herredømme som de til stort gagn for dem selv burde godta ettersom det er rettferdig ut fra naturretten. Den tilsier jo at materien skal være underlagt formen, legemet sjelen og begjæret fornuften, at menneskene skal herske over dyrene som ikke har forstand, det fullkomne over det ufullkomne og det høytstående over det mindreverdige, for at dette skal bli til det gode for begge parter. For dette er naturens orden, og Guds evige lov byr at vi i alt og ett skal overholde den, slik Augustin sier. Som hjemmelsmann for denne oppfatningen har du sitert Aristoteles, som også de mest framstående filosofer og teologer bruker som læremester i rettferdighet så vel som i alle andre moralsk høyverdige egenskaper, og som den mest vise tolker av naturen og naturens lover. Og du siterer ikke bare Aristoteles, men også den hellige Thomas, som uten sammenlikning er den fremste blant skolastikkens teologer; han fortolker Aristoteles og gjør ham rangen stridig når det gjelder å forklare naturlovene. Og du har slått fast at naturlovene er hellige og springer ut fra Gud.

Den andre grunnen du har framlagt, er at krigen skal gjøre slutt på den uhyggelige skjenselen det er at de spiser menneskekjøtt, noe som i høyeste grad er å krenke naturen. Og heller ikke skal de vekke og opptenne Guds vrede ved å dyrke demoner som guder idet de i det gruoppvekkende ritualet sitt ofrer mennesker. Dernest skal de forhindre grove overgrep mot alle disse uskyldige menneskene som barbarene hvert år ofrer. Dette argumentet har for meg meget stor kraft og tyngde når det gjelder å bevise denne krigens rettferdighet. Og du har gjort det klart for meg at Guds lov byr alle mennesker å beskytte ethvert annet menneske mot slike voldsgjerninger.

Som ditt fjerde argument har du anført at der det åpner seg en mulighet, vil den kristne tro bli spredt vidt og bredt når evangeliet blir forkynt slik det sømmer seg, siden det nå har blitt åpnet en beskyttet vei for forkynnerne og dem som gir opplæring i troen. Og følgen av at denne veien er blitt beskyttet, er ikke bare at de trygt kan forkynne evangeliets lære for barbarene, men også at barbarene kan bli befridd for all frykt for sine egne høvdinger og prester. Slik kan de, når de har blitt overbevist, uavhengig og uten å frykte straff, ta ved den kristne troen. La meg sammenfatte: Dette vil være mulig når alle hindringer er fjernet og det er slutt på avgudsdyrkingen, og når vi har hentet fram igjen keiser Konstantins fromme og høyst rettferdige lov mot hedninger og avgudsdyrkelse – og alt dette er nødvendige forutsetninger. Dine hjemmelsmenn her er Augustin og Cyprian. Du har bevist for meg at det ikke kan skje hvis ikke barbarene ved krig eller ved andre midler har blitt tvunget til fred.

For å klargjøre disse argumentene har du brukt de gamle romerne som eksempel. Med Augustin og Thomas som hjemmelsmenn har du bevist at deres herredømme over de andre folkene var rettferdig og berettiget. Men du har slått fast at dette herredømmet ikke bygde på så gode grunner. Og du mente at en ikke kunne unnlate å framheve dekretet fra den øverste prest, Kristi stedfortreder, om det rettferdige i denne krigen og hans mandat for vårt rettferdige herredømme. Du hevdet krigens og vårt herredømmes rettferdighet, idet du samtidig så absolutt fordømte enhver udåd, grusomhet og griskhet i forbindelse med krigføringen og ledelsen av den. Du erklærte at ansvaret for slike skjenselsgjerninger, enten de var begått av soldatene eller av offiserene, falt på fyrstene som måtte dømmes av Gud med den samme dom, hvis de ikke av all sin makt og med alle virkemidler sørget for at onde menn ikke begikk slike forbrytelser. Har jeg nå i få ord gitt en korrekt oppsummering av det du så utførlig gjennomgikk for å begrunne at denne krigen er rettferdig?


Dem.: Helt korrekt! La det være nok om dette for øyeblikket. For nå kaller verten vår på oss, det er tid for lunsj. Hvis det er noe mer i forbindelse med disse spørsmålene du synes vi bør ta opp, kan vi gjøre det i ettermiddag.


Da de hadde sagt dette, bega de seg til måltidet som deres spanske vert hadde anrettet nydelig der i hagen, slik det anstår seg blant gode venner.


4. Bartelomé de Las Casas. Fra Apologética historia sumaria


de las Casas

Kapittel XLVII


Rettferdiggjøring av de ville og ensomme menneskers sak


Av det nevnte virker det som om man når man i disse traktene, eller andre som senere kan komme til å oppdages, finner folk som lever spredt, alene med sine egne hus eller i grender uten byforsamlinger og ordnede småbyer, ikke bør tenke at det er grunnet mangel på begavelse eller naturlig, god fornuft, men snarere av en av disse årsakene. For det første, fordi landet tilfeldigvis på nytt har begynt å bli befolket av mennesker som har skilt seg fra andre, og ikke har hatt tid eller sted til å vokse eller å erverve erfaring om sakene i denne regionen. For det andre, fordi jorden ikke var mottakelig for dem og de etter å ha reist inn i området enten ikke kunne eller ikke ville snu og reise tilbake dit de kom fra, av en eller annen grunn. For det tredje, fordi befolkningen etter kort tid begynte å vokse og forøke seg, med det for øye å samle seg, men at de ennå ikke har fått gjennomført det. For det fjerde, for bedre å forsyne seg med nødvendigheter ved å holde seg nære elven og skogen, som tidligere omtalt. For det femte, fordi godheten og fruktbarheten til regionen er så stor at hvert hus er sikkert og forsørget med alle nødvendigheter, uten å måtte frykte at mennesker eller dyr kan gjøre skade på dem.

Således skal det ikke være lenger være nødvendig at folk, fordi de bor spredd i skoger og daler, alene eller med følge, få eller mange, på dårlig eller god jord, skal kunne fratas forstand og anses som dyr. For på denne veien, og først med råhet, uten erfaring, var det at vi og alle nasjoner, litt etter litt tok til å være kloke, skarpsindige og politiske. Når slike folk finnes alene eller sammen, få eller mange og splittede eller spredde, bør de bli hjulpet med dyktighet og diskresjon, og med kjærlighet og mildhet introduseres til å leve i fellesskap og samfunn. Slik får de se skadene og manglene som de erfarer i seg selv, og som de kan oppleve sterkere hver dag, og den nytten i å leve et politisk liv. Det ville følge dem og representere dem, for vår menneskelige natur vil naturligvis tas med på denne veien med mildhet, kjærlighet og overtalende innbydelse til det gode og til ærbarhet, særlig for de av oss som ikke har naturlig eller sivil myndighet, grunnet den menneskelige ånds frihet og medfødte generøsitet.

Eksempel på denne menneskelige, ekte og naturlige veien til å ta med menneskene som lever på udannet og simpelt vis, slik alle mennesker levde i de første tidene, settes fram av i forordet til hans gamle Rethorica og i Oración 33, som P. Sestio gjorde, hvor følgende sies: Det var en tid da da folk rett som det var bodde i skog og mark som omstreifende dyr, og fødde seg på vill mat som dyr. For en eller annen grunn styrte de seg ikke, men støttet alt på de kroppslige kreftene. Verken kunnskap til Gud, religionsutøvelse eller forstand for den slags oppnådde man. Ingen traktet etter legitimt ekteskap, ingen kjente til hvilke som var ens barn, ei heller visste barna hvem deres foreldre var. Man kjente ikke til bruken av likhet overfor lov og rett. Grunnet denne ignoranse og feil skal man vite at blindt og overilt begjær, som styrer en hemningsløs sjel, som for å fylle seg brukte udåder, som av ondartede ministre av de de kroppslige kreftene, gjorde skade og smerte på andre. Hvis bare en vis mann fantes med kjennskap til verdigheten til legemet han ble tilbudt og fullkommenheten og dyden i menneskets sjel, og hvor store og fremragende ting til hvilke disse er egnede og kapable, en mann som med driftighet og flid kunne hjelpe og forbedre dem; om han med søte ord og forstandens ettertrykkelige kraft begynte å overtale og tvinge folket som vandret spredd i skog og land til å samles til å bo i fellesskap og samfunn på et bestemt sted. Når de var samlet viste man dem litt etter litt, fremla nyttige og og ærlige ting, ledet dem bort fra det uærlige og onde, noe som til dels fører til klager blant noen eller alle i begynnelsen, grunnet de utdaterte respektløse skikkene og den vante friheten. Men ved å berolige dem med nevnte årsaker og tale på sedvanlig mildt vis, fikk man vendt dem om fra ville og grusomme til ydmyke, vennlige og milde. Da man har overtalt folket til å bo i fellesskap, er det ikke veldig vanskelig å tilskynde kjennskap til Gud og religionsutøvelse, å leve under lover og å overholde lov og lydighet; når man forstår det godet man tar denne veien for: å vise frem og sette på spill enhver risiko man kan framby for opprettholdelsen av fellesgoder, etter egen fri vilje. Alt dette er fra , som sitert over. Det samme sier Plutark i den første boken, kapittel 7, De placitis philosophorum, hvor han nevner den harde tiden da folk levde spredd som dyr på landet, og den fornuftige og kloke mannen som begynte å tiltrekke seg dem og overtale dem til å underlegge seg lover og gav nyheter om at Gud fantes, som levde evig og uendelig.

Her bør man tenke over at dette på den tiden sier har fantes, da folk gjerne bodde i skog og mark som dyr, etcetera, som tidligere nevnt, var alminnelig blant alle menneskeslekter etter at folkeslagene spredde seg utover jorden og forøket seg. Det er hensiktsmessig å vite at ingen folk, nasjon eller jord befolket derav fantes som ikke i begynnelsen, og for lang tid, var og levde spredd i skog og mark, uten lov og orden, og uten virksomhet. De levde udannet og simpelt, uten landsbyer og hus, uten sådd mark og landbruk, spisende på de fruktene jorden selv gav, som dyr, hvor politiske, organiserte, fornuftige og sinnrike i klokskap og visdom vi enn måtte se dem i dag. Og denne udannetheten, grovheten og nær sagt bestialiteten varte så lang tid som det i hver nasjon tok å fødes, eller ankomme fra andre steder, en person eller personer med større forståelse, eller som tidligere enn andre oppnådde kunnskap om fortjenesten det medfører å lage hus, å samle seg til å bo sammen, å ha lover og å adlyde en som styrer, å leve i orden, å ta i bruk yrker og gjennomføre andre av livets nødvendigheter.

Dette virker veldig klart for provinsen Italia, hvor det nå er så mye properhet og livsorden, og så forfinede, så folkerike, berømte og opplyste byer, og hvor det i livets anliggender ikke bare finnes nødvendige ting, men kuriøse, overflødige, vellystige til sensualitet, og hvor det blomstrer innen kunst og fremfor alt den ikke overtroiske, men sanne religionen. Alle disse sakene som hører sinnrikheten og sunn fornuft til, ser vi i overflod. Men hvordan levde de og hvordan hadde de det, dette italienske folket, da Saturn kom dit i Janus’ tid. Så brutalt vis levde de på at annet liv så udannet, simpelt, grovt, og brutalt ikke fantes, og dette forekom til en slik grad at poeter sa om italienerne, i det minste ble det fortalt og bekjentgjort slik, gad vite, at de ikke var barn av mennesker, men at de var født av trærnes stammer og av harde trevirker. Dette slår Vergil fast i den åttende boken av Aeneiden, der han introduserte Evandrio, kongen av Arkadia, som kom til Italia og fra begynnelsen snakket med Aineias om Italias land og det italienske folks brutalitet, som Vergil sier:


Hæc nemora indigennæ fauni nimhæque tenebant

Gensque virum truncis et duro robore nata

Quis neque mos nec cultus erat neque jungere tauros

Aut componere opes norant aut parcere parto

Sed rami atque asper victu venatus alebat.


Det vil si: Evandrio, en konge som hadde kommet fra Italia og var konge der, sa til Aineias da han kom dit: Disse fjellene du ser, som vi befinner oss i, var tidligere befolket av fauner og nymfer, som er landlige og bondske guder. Ennvidere var folket født i dette landet av trærnes stammer og av harde og ru bjelker. De hadde verken lover eller skikker, ei heller drev de jordbruk eller visste hvordan å samle okser, tjene eller samle rikdom eller å spare det de tjente, men deres næring kom fra trærnes grener og fra den rå jakten.

Hvor det synes at Vergil mente å vise begynnelsen på Italias befolkning, plasserte han klokelig de landlige og bondske gudene og de dyriske menneskene, og slik tilkjennega han hele den udannede og brutale befatningen til den første italienske staten. Ifølge hedenske poeter og skribenter er fauner og nymfer landlige guder av villmarken, jungelen og marken, som siden vil nevnes om Gud vil. Man regner dem ikke blant himmelens guder, ei heller har de den samme autoriteten eller aktelsen, fordi de bor på jorden og har ansvar for å beskytte de jordiske, landlige saker, eller billige og lave, slik Ovid skriver i første bok av Metamorphoseos. De hedenske sa at disse levde lange liv, men at de til slutt døde, og for å tilkjennegi den lave og udannede tilstanden til Italias begynnelse, skrev Vergil at de ikke hadde himmelske guder som verken styrte eller beskyttet dem, men fauner og nymfer. Disse var rett som det var å finne i skog og elv og øde steder, og var ikke i stand til å beordre og styre edle og dydige anliggender. Menneskene beskrev han som dyriske og ufølsomme, som laget av stammer av tre, og dette av tre årsaker: For det første, grunnet den store uvitenheten og enkelheten til den tidens folk, som med en slik god jord ikke visste å nyte og dra nytte av den, men levde av det av det de tilfeldigvis fant i marken og i åsene. De levde uten lover og skikker, og slik kunne det virke som om de ikke var barn av mennesker med fornuft og forståelse, men av trær, og ikke bare trær, men av stammer og hardt trevirke. Slik forsterkes ytterligere simpelheten, for i slik en grad var de harde at man ikke kunne innprente ting med god forståelse i dem, slik man kan innprente noe i ting som er myke. Det samsvarer med Filosofen, andre De anima, som sier at man kan si om mennesket er godt eller ikke så begavet utifra hvor mykt kjøttet er.

For det andre sa han dette for å tilkjennegi hardheten og villskapen i deres samtale og ernæring, fordi de på den tiden ikke livnærte seg på annet enn vill og rå mat, eksempelvis frukter fra de ville trærne, som ved tilfeller fantes i skogene, samt kjøttet til dyr som de ved tilfeldigheter og noe arbeid og dyktighet drepte, og spiste uten tilberedelse, men rått og dårlig stekt. Slike harde liv kunne ikke barn av mennesker holde ut, og fordi de led seg gjennom det framsto de ikke som barn av mennesker, men født av hardt tre og av stammer. Slik en talemåte hadde poetene, og da spesielt Ovid, i første bok av Metamorphoseos. Der skrev han at menneskeslekten ble tapt ved syndefloden, da de ble separert av steinene Deucalion og Pirrha, hans kone, kastet bakover da de alene reddet seg. Således gav man inntrykk av at de var av hard avstamning, og at de gjennomgikk mye arbeid, som født av steiner og fordi de i begynnelsen levde sitt liv som ufølsomme steiner. Deucalión var konge av Thesalia da en stor flom kom, ikke Noahs, men en annen enormt stor. Han, alene med sin kone Pirrha, gikk om bord i et skip og reddet seg på fjellet Parnaso. Da vannet hadde trukket seg tilbake, reiste han for å konsultere orakelet i Themis, gudinnen som viste folk å be om ærlige og lovlydige saker, hvis tempel var i Beocia. Han spurte om menneskeslekten ville gjenreise seg, hvorpå han fikk svaret at han og hans kone måtte kaste bakover, eller over ryggen, bena til den store moren til gudene, og at de av disse ville gjenreises. Den store moren til gudene er jorden, ifølge poetene, og hennes ben er steinene. Av steinene Deucalión kastet fødtes mennene og de Pyrrha kastet ble til kvinner. Om dette sier Juvenalis følgende i den første Satiren: Ex quo Deucalión nimbis tollentibus æquor navigio montem ascendit, sortesque poposcit, paulatimque anima calecerunt mollia saxa.

Den tredje grunnen til at Vergil kalte menneskene for dyr, var for å få frem at italienernes begynnelse ikke var kjent, og at man aldri hadde visst hvor de kom fra, og således kalte poetene og historikerne dem for opprinnelige, nærmest uten opphav. Derfor ville Vergil si at de hadde fødtes av trevirke, da han ikke visste å gi dem opphav. Solinus samsvarer i andre kapittel, hvor de opprinnelige fra gammelt av bodde på Palatinerhøyden, som man kaller palass, som var en ås eller et høydedrag hvor man først bygde Roma.

Til dette folket, ja, de italienske, som nå er så politiske, og da var så udannede, ville og barbariske, kom Saturn, en vis mann, konge av Hellas, ikke frivillig eller grunnet begjær etter bedre jord, derimot kastet ut ved tvang fra sitt rike av sin sønn Jupiter, som man under kanskje vil si. Han kom altså til Italia under Janus’ tid, som styrte landet, ikke som konge, sett at han ikke hadde så mye dømmekraft og begavelse at han visste å pålegge italienerne orden og velstyre og gi dem lover, og å vise dem å få fortjeneste av jordbruket, men som en mer rettskaffen og en som forsto noe mer enn de andre. Han må ha vært gammel og av godt lynne, og styrte dem i noen lette saker, da det ikke fantes uoverenstemmelser mellom dem, grunnet deres enkelhet, og da de alle levde i fred, da de ikke hadde egne eiendommer, hadde de ingen grunn til å trette, og fordi de så noen flere godheter i ham enn i andre, og de elsket og aktet ham for hans alder, og han på et vis som en far, eldre og herre for alle. Denne Janus, mottok med god vilje sammen med de andre italienerne, Saturn, og holdt for godt at begge skulle være herrer, ifølge Macrobius. Saturn, vel mottatt, begynte å undervise italienerne i jordbruk, som å pløye og graving, og å så og plante, pode og alle andre jordbrukets og arbeidets kunster, for å ha brødets mat og de andre nødvendigheter. Derfor maler de Saturn med en sigd i hånden. Han gjorde slik at de fikk jord og egne ting, fordi de var forsiktige med å bearbeide jorden og passe på, uten at de tok det som alt var tilegnet andre, da det alt var en annens; og siden de ikke kunne lage hus, og de oppholdt seg og bodde under trærne eller i huler, lærte han dem dette: for de vandret spredd og adskilt i skog og mark, så han lærte dem å samle seg. Slik laget de landsbyer, og først fikk han laget to byer eller inngjerdede steder, den ene nære den andre, en ved navn Janiculum, der Janus bodde, og den andre Saturnia, der Saturn holdt hus, ifølge Macrobius, første bok, syvende kapittel, Saturnalium. Han gav dem dyktighet til å ri på dyrene, å jakte fuglene og fiske fiskene, og hvordan å tilberede mat og spise den; han satte ned lover for dem, ikke straffelover, da bohovet for disse ikke ennå eksisterte, ettersom de levde på slikt et enkelt vis, men etter Philosophia moral, av Aristoteles, og Epistlene, av Seneca, som ikke er lover, men snarere undervisning og dydsdoktriner. At alt det nevnte ble vist italienerne av Saturn, vises av Vergil i det åttende av Aeneiden, hvor det står:


Primus ab ætereo Saturnus venit Olimpo,

Arma Jovis fugiens et reginis exul ademptis

Is genus indocile ac dispersum montibus altis,

Composuit legesque dedit Latimque vocari,

Maluit is quoniam tútus latuisset in oris.


Han ville at man skulle kalle landet for Latium eller Lazio, som betyr skjulested, fordi den lå der som skjult og beskyttet fra fiendene sine, som forfulgte den a latendo. Vergil virker i det syvende av Aeneiden å motsi seg selv ved å si at de ikke hadde lover, men at de uten lover var gode utav sin egen vilje, da den latinske kongen, oldebarn av Saturn, da han snakker med Iloneas, Aineias’ ambassadør, sier:


Ne fugite hopitum neve ignorat latinos,

Saturni gentem haud vinclo nec legibus æquam,

Sponte sua veterisque Dei se more tenentem.


Å trojanske folk! Flykt ikke fra her å innlosjeres; fornekt ikke latinerene, som utav egen fri vilje er rettferdige, uten noen lover eller påskyndelser, og tar vare på skikkene til den gamle guden Saturn, av hvis slekt de er. Dette vil man forstå grunnet det alt nevnte vis, som gav lover som var læresetninger eller belærende, ikke strafferettslige, som nevnt er.

På Saturns tid sier Macrobius at det var svært lykkelige tider i Italia, fordi det var så mye fred at ingen irriterte eller gjorde skade på noen andre. Tyveri fantes ikke, de hadde ingen kriger seg imellom eller med andre; ingen var slaver av andre. Før nøt alle sin naturlige frihet, og så mye godhet, enkelhet og dyd var det på de tider, at sammenlignet med de tidene som siden skulle komme i Italia ble de kalt gylne tider. Herav kommer det at de av alle poetene blir tilskrevet kvalitetene til det gylne århundrets tid, og at de kaller perioden da Saturn regjerte for gullalderen. Ikke at alle folkeslag i hele verden levde i en slik fred og enkelhet som vi har fortalt fra Italia, for i Hellas, hvorfra Saturn flyktet, var det kriger og mange andre ugjerninger. De hadde den industrien og det politiet som Saturn introduserte i Italia, og slik, på samme vis lengre øst, mange steder hvor enkelheten hadde flyktet og blitt kastet ut, kom ondskapen drivende. Men Italia var da Saturn kom fortsatt i den første, enkle og barske tilstanden.

Og på dette viset kan vi dømme og formode om alle folkeslag i verden, og slik finner vi det skrevet i mange historier som hendte i vårt Spania, hvor det i begynnelsen fantes stor og grov enkelhet, og Spania sier man at har blitt korrumpert av fønikerne, folk fra fjerne Tyr og Sidon, som kom med griskhet om å ta med seg gull derfra, som det fantes mye av da, samt mye mer sølv.

Til slutt, når man tar Saturn, ettersom Janus så hvor gode og rosverdige verk til bruk for allmennheten Saturn hadde gjort i Italia, i anerkjennelse og takknemlighet for dette, hadde Janus tenkt til etter hans død å gi ham så mye ære man kunne gi ham. Det første ble at han beordret at hele Italia skulle hete Saturnia, av navnet Saturn, for å prise Saturn med større ære ved å fjerne det andre navnet. Deretter kunngjorde Janus ham som gud og befalte at man skulle ha ham som gud og tjene ham, og han opprettet mange ulike ofre gjort med fastsatte ritualer. Disse kalte han Saturnaler, etter Saturns navn, om hvilke Macrobius uten gjerrighet snakket i sin bok Saturnalium. Denne kultusen og tjenesten vedvarte siden alltid blant romerne, som i det høyeste av Saturns tempel satte to tritoner, som var guder av havet, med halene bundet sammen og med hvert sitt lydende horn i munnen. Dette gjorde de, ikke uten mangel på lærd betydning, og ga således til kjenne at historiene fra tidene fram til Saturns tidsalder var veldig mørke, men de etter Saturn klare og berømte. Slik virker det da tritonene, som er havguder, var to fisker med sine lange og sammenbundne haler, og med horn i hendene, for å tilkjennegi at de greske og latinske historiene lite eller intet viste av tidene før Saturn, ettersom de var innviklede og sammentrykkede, mens de etter Saturn sin tid ble offentliggjorte som om med horn. Disse tritonene kaller poetene trompetene til Neptun, havets gud, ifølge Ovid, første bok av Metamorphoseos, som sier at den lød i Decalións syndeflod. Og i denne lyden, som man hørte fra østen til vesten, ga de signal til alle vannene og guder av vannene som lå under Neptun at de alle skulle trekke seg tilbake til sin plass, og at de ikke skulle strekke seg over markene som før. Om disse tritonene snakket også Vergil, i sjette bok av Aeneiden, og i den første av De natura deorum, der de sa at selv om tritonene var guder, er figurene deres meget stygge, slik at menneskene ikke ville ha dem.

En grovhet i anledning hyllestene og kultusen av Saturn fant man i livligheten og blindheten til romerne, som man her ikke kan fortie. Fordi han var den første oppfinner og lærte dem å gjødsle jorden for bære mer frukter, satte de navn på ting etter oppfinnelsens handling, og slik kalte de ham for gjødselets gud, deus stercutius, gjødselsguden eller gjødslingsguden, ifølge det Macrobius sier, om enn han hadde oppfunnet mange andre mer noble ting, av hvilke man kunne navngi ham, med hvilke han hver dag var opptatt. Det gjelder også oppfinnelsen av andre ting til bruk for landsbyene og folkene han regjerte, til han en dag forsvant, det vil si han døde, men ingen så ham dø, ei heller ble hans kropp funnet. Det er trolig at demonene dekte ham til, fordi folk ville ha større mulighet til å ha ham som gud om det var som om han hadde fart til himmelen. Slik, med denne feilen, fingerte poetene og astrologene at de syv planetene var visse guder, og satte en av de syv til hver himmel, og romerne innvidde planetene med disse navnene (slik San Isidro sier i tredje bok, kapittel 7): Den øverste plassen av disse syv ga rom for Saturn, hvis man teller himlene fra månen, som er den laveste.


Kapittel XLVIII


[Stoffet fra foregående kapittel fortsetter. Han tilkjennegir sin antropoligi]


Enda et eksempel fra det stoffet vi tar for oss, et gammelt, setter Teodoncio fram, en overdådig gresk forfatter, i oldtidens historier, om en nobel mann fra Arkadia, en del av provinsen Middelshavs-Akhaia, hvis folkegrupper var eldgamle, så pass at poetene sa at de var folk av slaget fra før solen og månen var fødte, som het Lysanias, og poetene kalte den første for Jupiter. Denne, sier Teodoncio, var av utmerket begavelse og kom fra Athen, og fant folket der som levde udannet og som dyr, uten orden, uten lover, uten politi, uten ekteskap, og før også hadde kvinnene felles, og levde uten bystyre av folket eller politi. Derfor var det første han viste dem at de skulle samle seg og leve under en felles lov for alle; og han viste dem å bruke det fornuftige og naturlige ekteskapet, slik at hver hadde sin egen kvinne; for etterpå å litt etter litt introdusere dem for alle de gode skikker. Til slutt gav han dem doktriner, regler og måter for å tjene og ære Gud og gudene; lage templer og altere for dem, ofre og prester. Grunnet dette forundret de grove og simple atenerne seg og anerkjente at det var til stor nytte det de hadde mottatt, de æret han og tok ham som Gud og kalte ham Jupiter og gjorde ham til sin konge.

Det samsvarer med det sa i boken De natura deorum, hvor han ville ha det til at denne var den eldste av kongene i Athen. Den som måtte ville vite mer om dette, les Tostado om Eusebio, De temporibus, i fjerde del, kapittel 90. Derfra ser det ut til at atenerne, mellom hvilke filosofien glitret så mye, samt naturvitenskapen, moralvitenskapen og alle gode lærer, i begynnelsen var ytterst primitive og barbariske og av andre nasjoner betakter som dyr, da de ikke fødtes verken mer opplyste eller politiske enn andre. Dette eksempelet er åpenbart tilstrekkelig som bevis på formålet vi her bringer. Det samme finner og leser man om kong Rhadamantus, kongen av Lykia, og kong Minos, kongen av Kreta, som skapte orden og opprettet politimakt og underla de rikene lover, ifølge Aristoteles, andre bok, kapittel åtte og bok syv, kapittel ti, av Politikken. Til sist, og langt nok om begge, snakker Platon, syvende bok, De lege, og i bok 24, De rethorica, og i bok 34, dialog tolv, De legibus, og Strabon, bok ti. Lykurg, kongen av lakonerne, lot dette bringes frem fra minnet, av de lovene han gav og den ordensmakten han opprettet for dem, som de antikke bøkene er fulle av, som noe til alle de som leser historier og og bøker om republikk og veldig klar filosofi.

Og selv om de gamle eksemplene oppnår så mye mer autoritet blant de vise, jo flere år deres elde har fremskredet, og, som et resultat av dette, bør det som bevis for vårt forsøk holde og endatil være rikelig; men for de som ikke flyr så høyt, men har behov for huslige mirakler for å tro, slik mer alminnelige folk er, vil jeg trekke inn et annet, mer moderne eksempel, for å bekrefte fullt ut alt det ovennevnte. Man leser det i Böhmens historie og pave Pius nevner det i historien han skrev om nevnte region, kapittel tre, hvor man forteller om Zechio Croatino, den første hertugen eller kongen der, som av en viss årsak reiste til det landet hvor folket bodde spredd og som dyr, hvor de sov på det stedet de var da natten tok dem, trekkende på hele sitt hus og det de eide i kjerrer. Maten deres var eikenøtter og frukter fra de ville skogene, selv om de, ifølge det pave Pius sier, livnærte seg med dyrenes melk og det de jaktet. Kvinner og menn gikk nakne, selv om området var veldig kaldt. Denne Zechio innførte dem i å samle seg, og viste dem å pløye og grave i jorden, og å så korn og høste korn, og å bake og spise brød. Slik, fra nesten dyriske og ville mennesker til politisk og rasjonelt liv, innskrenket han dem, og de som kjente det gode og nytten de hadde fått fra ham, valgte ham til konge eller herre eller hertug.

Av disse gamle og moderne eksemplene virker det tydelig å ikke finnes nasjoner i verden, om de enn er enkle og udannede, ville og barbariske, simple, harde eller voldsomme eller nærmest brutale, som ikke kan bli overtalte, brakt og innstrammet til all god orden og properhet og gjøres tamme, fredlige og føyelige, dersom man tar i bruk dyktighet og kunst og man bringer den veien som er rett og naturlig til menneskene, kommer det stort sett godt med å vite, for kjærlighet og fredelighet, mildhet og glede, og man forsøker kun på dette målet.

Årsaken til denne sannheten er, og slik framlegger Cicero det i første bok av De legibus: Det kommer godt med å vite, fordi alle verdens nasjoner er mennesker, og for alle menneskene og hver enkelt av dem er definisjonen bare én, og denne er at de er rasjonelle; alle har sin forståelsee og sin egen frie vilje ettersom de er formet i bildet og likheten til Gud; alle menneskene har sine fem ytre sanser og sine fire indre, og de beveger seg for de samme formålene av dem. Alle har de naturlige utgangspunktene eller frøene for å forstå og lære og kunne vitenskapene og ting de ikke vet, og dette gjelder ikke bare de som heller mot godt, men man finner det også i de som fordervede skikker er onde. Alle trives med det gode og føler velbehag med det velsmakende og glade, og alle forkaster og avskyr det onde, og de hisser seg opp over det smakløse og det som volder dem skade: Nec est quisquam gentis illius que dusem naturam nactus ad virtutem pervenire non possit, nec solum in rectis sed et in pravis actibus insignis est humani generis similitudo, nam et voluptate capiuntur omnes quæ etsi est enim et suavitatis. Et infra: Quæ autum natio non comitatem, non benignitatem, non gratum animum et beneficiis memorem diligit? Quæ superbos, quæ maleficos, quæ crudeles, quæ ingratos non aspernatur? Non odit? Quibus ex rebus cum omne genus hominum sociatum inter se esse intelligatur. Id extremum est quod recte vivendi ratio vivendi ratio meliores efficit, etcetera. Alt dette er fra .

Altrå er hele menneskeslekten én, og alle menneskene med tanke på sin skapning og alle de naturlige tingene er like, og ingen fødes utdannet; og slik har vi alle behov for i begynnelsen å bli veiledet og hjulpet av andre som ble født først. Så når det finnes noen så ville folkeslag i verden, er de som upløyd jord som lett gir ugress og ubrukelige torner, men inni seg har de dyd så naturlig at ved å bearbeide og dyrke den gir den huslige frukter, sunne og nyttige. Alle verdens nasjoner har forstand og vilje, og det som begge disse evnene resulterer i er den frie vilje. Følgelig har alle dyd og ferdighet eller kapasitet og helning mot å bli belært i det gode, overtalt og tiltrukket til orden og fornuft, og til lover, til dyd, og til all godhet, og folkene som ennå ikke har blitt opplært, som heller ikke har hatt noen som har kunnet overtale seg, veilede seg, tiltrekke og beordre seg, gir av seg frukter som i hovedsak er kjødelige og dyriske og ikke rasjonelle. For det kjødelige og dyriske, slik som å spise og drikke og andre handlinger som er felles for oss og dyrene, tar vi og heller mot å ta uten noen tid verken til arbeid, vurdering eller anvendelse av fornuft, men det rasjonelle krever tid, arbeid, vurdering og anvendelse av fornuften. Ennvidere, de kjødelige handlingene er eldre og mer vante, fordi vi kjenner dem helt siden vi fødtes fra våre mødres indre gjennom de ytre sansene, og vi bruker dem. Fornuftens handlinger er mer moderne og mindre anvendte, ettersom vi ikke vet å bruke fornuften før vi er store, fra ni, ti og tolv år; og av disse årsaker gjør vi de kjødelige handlingene lettere, og fornuftens handlinger med vanskelighet. Følgelig, for å utføre de kjødelige har vi ikke behov for noen til å veilede, tiltrekke og be og støtte, og for de andre har vi stort behov for noen til å veilede, tiltrekke og hjelpe og overtale oss.

Til det nevnte er det ingen motsigelse at det en og annen gang hender at vi ser en stupid mann, uskikket og ute av stand til lære, fordi dette kommer av en feil fra naturen, da de ikke på ordentlig vis hadde passet stjernebildene og de naturlige prosessene da den kroppen ble avlet. På grunn av denne feilen er de evnene hindret fra den sjelen mens de er i kjødet, som ikke kan ta dem i bruk for å utføre rasjonelle handlinger, ettersom vi når sjelen er i kroppen ikke kan forstå uten å vende oss til bildene på ting, som vi kaller ånder, slik vi har gått gjennom tidligere. Men etter at sjelen har forlatt kjødet blir den fri fra denne hindringen og frigjort, og denne tåpelige mannen er et monster i den fornuftige naturen og menneskearten, slik det skjer at monstre forekommer grunnet feil i naturen i andre naturlige ting. Slik forekommer det ytterst sjelden monstre i de naturlige ting, da vi ved vidunder ser et dyr med to hoder eller med seks ben, og slik med det andre også. Således og mye sjeldnere ser vi og kan se en dum mann mellom hundre tusen som ikke er i stand til lære og å bli satt under lov og orden og styre, ei heller er i stand til å styre seg selv eller andre, få eller mange.

Grunnen til at disse monstrene i menneskearten kan forekomme mye sjeldnere enn i andre naturlige ting, er at de fornuftige skapningene er skapt i Guds bilde og likhet, Derfor virker ikke deres verdighet eller fullkommenhet over andre skapninger å lide av at naturen har vært mindre eller like mye, men snarere langt mer flittig enn den er med underlegne ting til ikke å feile, og slik unngår man i høyere grad monstrene hos dem enn hos de andre. Ennvidere, sies det gudommelige Forsynet å ha mer utpreget ansvar for de rasjonelle skapningene enn for alle de andre skapningene som ikke ligner på dem, fordi han styrer dem grunnet seg selv eller for seg selv til deres egen fordel, skal man vite. Alle de andre styres dog ikke til deres fordel, men snarere til fordel og nytte og til formål for de fornuftige. Med det samme virker det ikke som om Forsynet vil tillate naturen å feile og lage monstre like mye i arten til slike fremragende skapninger, om ikke mye mindre og sjeldne ganger enn i de andre.

Av dette er det fortsatt nødvendigvis umulig i all umulighet at en nasjon fullstendig er ute av stand, eller av så lite og barbarisk skjønn og av lav og tarvelig forstand, at de ikke vet å styre seg og ikke kan bli innført i og tiltrukket til og opplært i enhver god moralsk doktrine, og for det meste instruert i troens anliggender og overbevist til den kristne religionen, og dette er til å tro på, slik vi har bevist andre steder. Og dette holder som unnskyldning for de folkeslagene i disse landene som man finner boende spredd og adskilt, og ikke i landsbyer som har form av by, og andre som verken bor i små eller store byer, men som streifende bor uten orden, som villmenn, hvis man finner slike som man har funnet noen få av på kysten til havet til fastlandet som vi kaller Florida. Disse vil vi snakke om fremover, om Gud vil, som ikke derfor slutter å være rasjonelle mennesker og mulige å presse til orden og fornuft, bare at de ennå ikke har begynt og de er i den første udannede tilstanden som alle de andre nasjonene var i før de hadde noen som kunne lære dem. Men disse, i denne verden, har man til nå funnet veldig få av, ei heller tror jeg man vil finne dem.


5. Francisco de Vitoria

Relectiones theologicae XII: De Indis et de iure belli relectiones, oversett fra latin til norsk av

Seán Erik Scully

De Indis Relectio Posterior, sive De lure Belli Hispanorum in Barbaros


Jeg tror omsider det er fullt mulig å kunne forsvare disse punktene under krigens rett (ius belli) på bakgrunn av okkupasjon og besittelsen av områdene til barbarene som kalles indianere. Etter å ha drøftet skriftene i min forrige analyse (relectio prior) som spanjolene kan bruke som påskudd for andre områder, enten de er rettferdig eller ikke, bør jeg si noen få ord om krigens rett for å få min siste analyse til å virke mer fullstendig. Men ettersom vi arbeider under tidspress, kan vi ikke berøre alle disse punktene som kan sies om dette tema, og jeg har heller ikke skrevet med slik storhet og verdighet som argumentet og temaet fortjener, men simpelthen så mye som jeg rakk å skrive før fristen løp ut. Derfor skal jeg bare skrive de viktigste betraktningene om dette temaet, sammen med noen svært korte bevis, og jeg skal unngå en del usikkerheter som kan trekkes fram under en slik drøftelse.


Jeg skal behandle følgende fire spørsmål:


1. Har kristne lov til å føre krig i det hele tatt?

2. Hvem har rett til å føre eller erklære krig?

3. Hvilke grunner kan og bør finnes for en rettferdig krig?

4. Hva kan man tillate seg selv å påføre fienden i en rettferdig krig? Og i hvor stod grad?


Når det gjelder det første spørsmålet, så kan det virke som at krig helt og holdent er forbudt for kristne, for det finnes et forbud mot selvforsvar i følgende passasje:


Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat stedet til vreden.<ref name="ftn140">Paulus’ brev til romerne, 12, 19. </ref>


Og Herren sier følgende i evangeliet:


Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Og jeg sier til dere at dere ikke skal stå imot den onde.<ref name="ftn141">Evangeliet etter Matteus, 5, 39. </ref> Og: Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.<ref name="ftn142">Ibidem, 26, 52.</ref>


Og det holder ikke å svare at Gud ikke befalte dem, men rådet dem til å gjøre det, for det ville selvfølgelig ha vært upassende om alle krigene til de kristne var stikk i strid med Herrens råd. Men alle de lærde er uenige i dette og det er dessuten stikk i strid med det som er allmenn praksis i kirken. For å svare på dette spørsmålet bør det sies at skjønt katolikkene er enige om denne saken, nekter likevel Luther, som lot ingenting stå ufordervet, de kristne å bære våpen mot tyrkerne. Han beror ikke bare på de tekstutdragene jeg siterte fra for dere i stad, men også på det faktum at det ville ha vært Guds vilje dersom tyrkerne skulle invadere kristendommen. Det bør vi heller ikke sette til motverge. Han klarte likevel ikke pålegge tyskerne dette like lett som han gjorde med de andre dogmene, ettersom tyskerne var født for bære våpen. Tertullian var slettes ikke uenig med Luther. I sin bok De Corona Militis (Om soldatens krans) tar han for seg hvorvidt krigstjeneste sømmer seg for de kristne eller ikke. Han kommer omsider fram til at en kristen burde forbys krigstjeneste, og heller ikke være tillat å gå til rettssak.


1. Men om man ser bort fra fremmede meninger, skal jeg svare på dette spørsmålet ved å gi følgende konklusjon: De kristne er tillatt krigstjeneste og har lov til å føre krig. Dette kommer St. Augustin uttrykkelig fram til på mange steder i sine verk, bla. a. i Contra Faustum, i sin 83. bok av Quaestiones, De Verbis Domini, 2. bok av Contra Faustum Manichaeum, i sin preken om Centurions sønn, og i sitt brev til Sankt Bonifacius. Og denne slutningen bevises, liksom Augustin beviser den, av baptisten Johannes' ord til soldatene:


«Slå ingen, gjøre heller ikke urett mot noen.» <ref name="ftn143">Evangeliet etter Lukas, 3, 14. </ref>


Augustin kommer med følgende innvending:

«Men dersom den kristne lære skulle fullt ut skylde på krig, ville de som lette etter råd for frelse i evangeliet blitt bedt om å kaste seg fra våpnene og trekke seg fra alt som har med krig å gjøre.»


Men det står skrevet til dem: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»<ref name="ftn144">Ibidem.</ref>


For det andre kan det bevises ved hjelp av den fornuftige framgangsmåte til Thomas Aquinas, i Summa Theologica, Secunda secundae, spørsmål 40, læresetning 1. Det er lov å trekke blankt og bruke våpen mot lokale forbrytere og opprørske borgere i henhold til Paulus' brev til romerne, kapittel 13.:


«For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor kan man også bruke av sverd og andre våpen mot fiender som kommer utenfra. Slik sies det til lederne i salmen<ref name="ftn145">Salmenes bok, 82</ref>: «berg småkårsfolk og fattige, og fri dem ut av nidingers hånd!»


For det tredje var det også tillatt ifølge naturloven som vi kjenner fra Abraham, som kjempet mot de fire konger (jf. Genesis, kapittel 14). Det samme finner vi i den nedskrevne loven, slik det går klart fram fra David og Makkabeerne. Men den evangeliske loven forbyr ingenting som er tillatt for naturloven, slik Aquinas grundig beretter i Secunda secundae, 1.2., spørsmål 107, i siste læresetning. Derfor kalles den frihetens lov (jf. Jakob, kapittel 1 & 2). Så det som var tillatt etter naturloven og den skrevne loven, er like fullt tillatt etter den evangeliske loven. Og ettersom det ikke er noe tvil om at det er tillatt å drive bort vold med vold i forsvarskrig (ff. De Iustitia et iure, 1. ut vim), må det også, for det fjerde, være mulig å kunne bevise det samme for angrepskrig. Det vil si at vi har en krig hvor vi ikke utelukkende er ute etter å forsvare oss eller ta tilbake det som er vårt, men også for hevne uretten som er blitt påført oss. Dette sier jeg kan bevises under Augustins myndighet, jf. Quaestiones kapittel 83 og kap. Dominus, 23. spørsmål 2:


Rettferdige kriger blir ofte definert som 'kriger som hevner urett', dersom en nasjon eller en stat skulle straffes fordi den selv har glemt å hevne det som har blitt gjort dårlig av sine egne, eller for å gi tilbake det som ble revet vekk på en urettferdig måte.


For det femte kan det også sies om en angrepskrig at en forsvarskrig heller ikke kan føres uten vanskelighet, uten at også de fiendene som har gjort eller forsøkt å gjøre urett har blitt straffet. Fiendene vil bare bli mindre redd for å angripe for annen gang, om ikke frykten for straff skremmer dem fra å gjøre urett.


For det sjette: Målet med krig er fred og sikkerhet for staten, som Augustin skriver i De verbis Domini (Om Guds ord) og Ad Bonifacium (Til Bonifacius). Men det kan ikke være noe sikkerhet i staten, med mindre fiendene avstår fra urett på grunn av frykt for krig. Det ville ha vært en urettferdig betingelse for krig på alle måter dersom det kun var tillat å holde fiendene borte fra staten, uten å kunne forfølge dem ytterligere, om fiendene med urette skulle invadere staten.

For det syvende kan det bevises om man retter søkelyset mot undergangen og det gode til hele jordkloden. For jorden ville absolutt ikke kunne være lykkelig, nei, dens tilstand ville ha vært elendig, hvis undertrykkerne, bandittene og ransmennene var i stand til å gjøre urett og undertrykke de gode og uskyldige, og ikke er det tillatt for de uskyldige å gi igjen med samme mynt.


Mitt åttende og siste bevis er det som veier tyngst når det gjelder moral, nemlig innflytelsen og forbildene av hellige og gode menn. Mange slike menn har ikke bare forsvart fedrelandet og eiendommene sine i forsvarskrig, men de har også gått inn for å straffe uretten som fiendene har gjort eller forøkt å gjøre mot dem i angrepskrig, som da Jonatan og Simon (jf. Makkabeerne, kapittel 9) som hevnet seg på Jambris sønner for drapet på broren sin Johannes. Vi har også eksempler fra den kristne kirken: Konstantin den store, Theodosius den eldre og andre viden kjente og høyst kristne keisere, som førte mange angreps- og forsvarskriger, selv om rådene deres bestod av svært hellige og skolerte biskoper.


2. Det andre spørsmålet: Hvem har rett til å føre eller erklære krig?


3. La dette være mitt første forslag til svar på dette: Hvem som helst kan, selv en privatmann, innlate seg på eller føre krig, ettersom styrke kan holdes tilbake med styrke (jf. ovenfor). Derfor kan hvem som helst føre krig uten en annens myndighet, ikke bare for å beskytte personer, men også for å beskytte eiendeler og goder.


4. Denne konklusjonen er imidlertid ikke uangripelig. Kan man anfalle angriperen hvis man kan unngå angrepene til plyndreren eller fienden ved å rømme? Erkebiskopen sier bestemt nei fordi det ikke lenger kan kalles selvforsvar når man beskytter seg selv på en uakseptabel måte, og enhver er forpliktet til å forsvare seg selv ved å påføre angriperen så lite skade som mulig. Så om man måtte drepe eller påføre angriperen store lidelser ved å sette seg til motverge, når man heller kan befri seg selv ved å flykte, bør man velge det siste. Men Panormitanus sier det avhenger:


Dersom en skulle nedverdige seg selv ved å flykte, er man ikke nødt til å flykte, men kan støte bort angrepet ved å slå tilbake. Men i motsatt fall, som f.eks. om en munk eller en bonde ble angrepet av en dyktig og sterk kriger, bør han heller flykte. <ref name="ftn146">De restitutione spoliatorum, kap. olim. </ref>


Bartolus gjør ikke noen forskjell på de to tilfellene og hevder at det er tillatt å forsvare seg selv, og sier at man heller ikke skal rømme (jf. 1. i., ff., De Poenis, i 1. Furem, ff., De Sicariis) ettersom flukt er en forbrytelse (jf. Item apud Labeonem, ff., De Iniuriis). Men hvis det er lov å stå imot med våpen for å forsvare eiendommene sine, som han skriver om i kap. Olim og i kap. Dilect., De Sententia Excomunicationis, i 6. bok, bør man få lov til å forsvare kroppen sin i mye større grad, ettersom utgiften er desto større (jf. In servorum, ff., De Poenis). Og dette kan man mene på en overbevisende og trygg nok måte, først og fremst fordi privatretten tillatter dette, slik som skrevet i 1. Furem, og ingen synder ved å følge lovene ettersom lovene har sine berettigelser i samvittighetens domstol (forum conscientiae). Dersom man etter naturloven ikke var tillatt å drepe for å forsvare eiendommene sine, ville det likevel være tillatt etter borgerretten, og ikke bare for lekmenn, men også for prester og fromme menn, så sant det ikke oppstår noe skandale.


5. Andre påstand: Alle stater har rett til å erklære og føre krig.

For å granske dette må vi ta hensyn til at det er stor forskjell mellom en privatperson og en stat. En privatperson har en viss rett til å forsvare seg og eiendommene sine, som jeg har sagt tidligere, men han har ikke lov til å hevne en forbrytelse og han har eller ikke lov til å vinne tilbake eiendelene frarøvet ham etter en bestemt tidsperiode. Men han har kun lov til å forsvare seg når faren er overhengende, som advokatene ukontrollert sier. Etter å ha etablert nødvendigheten for forsvar, uteblir tillatelse til krig. Likevel tror jeg at en som har blitt urettferdig slått ned, kan slå tilbake, om det gjøres umiddelbart. Dette gjelder også om angriperen ikke hadde noe ønske om å slåss videre. Men for å unngå å bli krenket, kan f.eks. en som har fått seg en lusing, straks ta et slag med sverdet, men ikke for å hevne seg, men – slik jeg har sagt ovenfor – for å unngå vanære og skam. Men staten har ikke bare lov til å forsvare seg, men også til å hevne seg og sine og forfølge forbrytelsene. Det kan bevises fordi Aristoteles skriver om det i sin tredje bok av Politikken, nemlig at staten bør være tilstrekkelig for seg selv, men ikke kan ivareta det allmenne vel og statens tilstand på en tilfredsstillende måte, hvis ikke den kan hevne uretten og straffe fiendene. Forbryterne ville ha vært klarere og mindre redde for å gjøre urett hvis de fikk gå ustraffet, som nevnt tidligere. Derfor er det nødvendig å ha myndigheten til å styre menneskelige forhold faller i hendene på staten.


6. Tredje påstand: En leder har like stor myndighet til å gjøre dette som en stat har.

Dette skriver St. Augustin om i Contra Faustum, hvor han sier følgende:


Den naturlige sammenhengen som overensstemmer med fred krever at myndigheten til å føre krig og tilrådighet i krig bør være hos keiseren. Og det kan bevises med fornuft fordi det er staten som har valgt keiseren. Han sitter derfor med makten på statens vegne og har like fullt dens autoritet. Ja, og hvor det alt sitter rettmessige keiser i staten, troner også all autoriteten i hendene på keiseren og uten keiserne blir ingenting utført, om det så er i krig eller fred.


7. Men så kommer de vanskelige spørsmålene. Hva er en stat? Og hvem kan med rette kalles ”keiser”? Det har et kort svar: Staten kan rettmessig kalles et fullkomment fellesskap. Det hersker i midlertidig tvil om hva et fullkomment fellesskap innebærer. Om dette bør det absolutt nevnes at 'fullkomment' er det samme som 'fullstendig'. For det som kalles 'ufullkomment' mangler noe, i motsetning til det som er 'fullkomment', som mangler ingenting. Altså er en fullkommen stat eller et fullkomment fellesskap noe som er fullstendig av seg selv. Dvs. at det ikke tilhører en annen stat, men har sine egne lover, sitt eget råd og sine egne embeter, slik som det kastiljanske kongeriket, det aragonesiske kongeriket, Venezias prinsipater og andre like. Det står heller ingenting i veien for at mange prinsipater og fullkomne stater er underordnet kun én keiser. En slik stat, eller rettere sagt keiseren som har statens myndighet tilhører, har rett til å gå til krig. Ingen andre.


8. Men det er fremdeles ikke helt oppklarende. Hvis mange like stater eller statsledere har én felles herre eller keiser, kan de da føre krig uten sin overordnedes myndighet? Jeg vil svare at dette er noe de utvilsomt kan, liksom kongene som er underordnet keiseren kan krige mot hverandre uten å vente på keiserens myndighet. Det skyldes at staten bør være tilstrekkelig for seg selv, som nevnt tidligere, og den ville ikke kunne være det om det ikke hadde vært for en slik mulighet.


9. Som følge av dette er det klart at andre småkonger og ledere, som ikke leder fullkomne stater, men stater som igjen tilhører andre stater, ikke kan føre krig, slik som hertugen av Alba eller greven av Benavente. De tilhører nemlig det kastiljanske kongeriket, og har som følge ingen fullkomne stater. Men ettersom disse sakene stort sett blir regulert etter nasjonens eller folkets lov, kan sedvanen tillate mulighet og myndighet til å føre krig. Om en eller annen stat eller keier skulle holde fast ved retten om å kunne føre krig på egen hånd etter den antikke skikk, bør han ikke nektes retten til det, selv om staten ellers ikke er fullkommen. Dessuten kan det være nødvendig å tildele den tillatelsen og myndigheten. Hvis bare en by skulle angripe en annen i samme rike, eller en av hertugene skulle angripe en annen hertug, og kongen overså det eller ikke våget å hevne angrepene, kunne byen eller hertugen som ble angrepet ikke bare forsvare seg selv, men også erklære krig, straffe fienden og drepe forbryterne. Det finnes nemlig ikke noe annen passende måte å forsvare seg selv fordi fiendene ikke vil avstå fra angrep hvis de som blir angrepet kun er ute etter å forsvare seg selv. Av den grunn er det også tillatt for en privatmann å angripe fienden, om han ikke kan forsvare seg selv på noen annen måte. Nå har jeg sagt nok om dette spørsmålet.


10. Det tredje spørsmålet: Hvilket formål og grunn kan man ha til å føre en rettferdig krig?

Det er spesielt interessant å stille det spørsmålet sett i lys av interessen for og undersøkelsen av indianerne. Mitt første forslag er følgende: Forskjell på religion er ikke en grunn til rettferdig krig. Dette ble mer enn nok bevisst i min forrige analyse hvor vi angrep den fjerde skriften som kunne brukes som påskudd for å ta indianernes eiendom i besittelse fordi de nektet å bli kristne. Dette er hva Thomas Aquinas mener (jf. Secunda Secundae, q. 66. art. 8) og det er dessuten den gjengse oppfatningen blant de lærde. Jeg vet heller ikke om noen som mener det motsatte.


11. Andre forslag: Ekspandering av riket er ikke en rettferdig grunn til krig.

Dette er altfor logisk for at det trenger å bevises, for ellers ville begge de stridende partene hatt like rettferdig grunn og dermed ville alle ha vært like uskyldige. Det ville ha ført til at det ikke var tillatt å drepe dem, og følgelig implisert en motsigelse, ettersom det ville ha vært en rettferdig krig og derfor ville det ikke ha vært tillatt å drepe dem.


12. Tredje forslag: Verken keiserens berømmelse eller en eller annen fordel han måtte ha er gyldig grunn til krig. Dette er også kjent fordi en keiser bør regulere krig og fred til samfunnets beste, og han bør ikke bruke penger fra statskassa for å fremme sin ære og interesse, og han skal desto mindre utsette borgere sine for farer. Dette skiller en rettferdig konge fra en tyrann fordi tyrannen styrer riket slik det gagner ham, mens kongen styrer regjerer til samfunnets vel. Dette skriver Aristoteles om i fjerde bok av Poetikken, kapittel 10. Dessuten har keiseren fått myndigheten sin fra staten, så han må bruke den til samfunnets beste. Og hva mer er: Lovene bør ikke være fordelsmessige kun for en privatmann, men for det allmenne vel, slik det står skrevet i 4. kapittel av «Erit autem Lex», Isidorus. Derfor bør lovene være til gang for hele folket, og ikke bare for keiserens goder.

Det samme gjelder for forskjellen mellom frie menn og slaver, slik Aristoteles skriver i bok 1 av Poetikken, 3. og 4. kapittel, fordi herrene bruker slavene til fordel for seg selv, og ikke slavene. Men de som er frie eksisterer ikke for andres skyld, men for sin egen; således misbruker keisernes borgerne sine ved å tvinge dem til å utføre militærtjeneste og finansiere krigføringen hans. Dette gjør han ikke for det allmenne vel, men av egeninteresse, og han gjør borgerne sine til slaver.


13. Fjerde forslag: Det finnes kun én eneste rettferdig grunn til å gå til krig: Å ha blitt gjort urett. Dette kan først bevises ved St. Augustin, 83. bok, Quaestiones, «(...) rettferdige kriger blir ofte definert etc.», som nevnt ovenfor. Thomas Aquinas (jf. Secunda Secundae, 2.2.spørsmål 40.læresetning) og alle de lærde har konkludert med dette. Som nevnt tidligere skal dessuten en angrepskrig hevne urett og straffe fiendene, men det er kun skyld og urett som må hevnes. Ytterligere har ikke keiseren større makt over fremmede enn sine egne borgere, men han kan ikke svinge sverdet mot sine egne borgere med mindre de har gjort ham urett, og det samme gjelder for fremmede. Dette bekrefter Paulus i et sitat jeg ga dere i stad (jf. Rom.brev., 13.), hvor han sier følgende om keiseren:


For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det sikkert at man ikke skal svinge sverdet mot de som ikke skader oss, da det etter naturloven er forbudt å drepe uskyldige mennesker. Jeg ser bort fra om Gud skulle ha en god grunn til å bryte regelen. Han er jo Herren over liv og død, og følger derfor sin egen lov.


14. Femte forslag: Ikke hvilken som helst urett og størrelse av urett strekker til krig.

Dette bevises ved at det ikke er lov til å straffe sine egne medborgere ved å ta i bruk hensynsløse straffer, som drap, bannlysning og beslaglegging av eiendommer, for ethvert lovbrudd gjort. Alt som forekommer i krig er grusomt og hensynsløst, som drap, branner og plyndring. Det er ikke tillatt å gå til krig til mot stifterne av små forbrytelser ettersom graden av straff bør samsvare med graden urett (jf. femte mosebok, kap. 25).

Det fjerde spørsmålet er om krigens rett, det vil si hva og hvor mye som er i tillatt i en rettferdig krig.


15. Mitt første forslag til svar på dette spørsmål er følgende: I krig er det tillatt å gjøre alt som skal til for å forsvare det allmenne vel. Dette er kjent ettersom formålet med en krig er å forsvare og å bevare staten. En privatmann har også tillatelse til å handle slik i selvforsvar, slik som bevist tidligere, og derfor desto mer er det tillatt for staten eller keiseren.


16. Mitt andre forslag: Det er tillatt å ta tilbake det man har blitt frarøvet eller noe av tilsvarende verdi. Dette er for kjent for at det trenger å bevises siden dette er formålet ved krig.


17. Mitt tredje forslag: Det er tillatt å bruke fiendenes eiendom til å dekke krigsutgiftene og andre utgifter fiendene med urette har påført dem. Dette er åpenbart fordi fiendene som har handlet urett holdes ansvarlig for alt. Keiseren kan derfor kreve skadeerstatning etter krigen. Dessuten, som jeg nevnt tidligere, også fordi en privatmann har lov til å kreve inn alt som skylderen er forpliktet til å tilbakebetale om det ikke finnes noe annen utvei. Hvis det fantes en rettferdig dommer av de to stridende partene, måtte han ha dømt de urettferdige angriperne og urettens opphavsmenn, og de måtte ikke bare tilbakebetale det de tok, men også dekke krigsutgiftene de har påkostet sine motstandere. Men keiseren som fører en rettferdig krig er sin egen dommer i saker som angår krig, som vi snart skal si noe om. Derfor kan han altså kreve alle disse tingene av fiendene.


18. Mitt fjerde forslag: Ikke bare er dette tillatt, men keiseren kan dessuten kan gå enda lengre i en rettferdig krig dersom det er nødvendig for å sikre freden med fiendene, som f.eks. å ødelegge fiendenes borg og bygge en festning på fiendtlig terreng, hvis dette var hva som måtte til for å avverge faren. Det kan bevises fordi fred og det å ivareta rikets sikkerhet er formålet med krig, som jeg tidligere har nevnt. Derfor kan en som fører en rettferdig krig gjøre hva han vil for å sikre freden og rikets sikkerhet. Dessuten regnes fred og ro som menneskets goder, altså kan ikke summen av de materialistiske goder forsørge statens lykketilstand uten at den er trygg, altså må det være tillatt å hevne fiendene som har forstyrret freden på en måte de fortjener. Man kan hevne medborgere og fremmede på samme måte. Det sistnevnte er tydelig: Hvis en eller annen i staten handler urett mot en medborger, vil ikke bare fredsdommeren tvinge forbryteren til å gi skadeerstatning til den rammede, men dersom han skulle føle seg truet av forbryteren, ble forbryteren nødt til å sørge for å ha kausjonister eller forlate byen for å avverge faren. Dette viser at selv etter å ha seiret og gjenvunnet sine eiendeler så er det tillatt å kreve gisler fra fienden, skip, våpen og alt som er nødvendig for å sørge for at fienden utfører pliktene sine på ærlig vis og at de holdes borte fra faren.


19. Mitt femte forslag: Ikke bare er alt dette tillatt, men også etter å ha seiret, gjenvunnet sine eiendeler, sikret freden og rikets sikkerhet, har man lov til å hevne fiendenes urett og straffe fiendene for de forbrytelsene de har gjort. Som bevis for dette må vi må huske at keiserne ikke bare har makt over sine, men også over fremmede, til å hindre dem fra å handle urett, både etter folkeretten og myndigheten til hele verden. Ja, også etter naturretten, ettersom jorden ville gått i oppløsning om det ikke eksisterte en kraft og autoritet til å straffe gjerningsmennene og sørge for at de ikke skader gode og uskyldige menn. Alt som er nødvendig for å styre og bevare jorden har sitt opphav fra naturretten, og vi kan ikke på noen måte bevise at staten har myndighet etter naturretten til å straffe de borgerne som utgjør en trussel. Dersom staten kan gjøre dette mot sine egne borgere, er det ikke noe tvil om at man ellers i verden kan gjøre det samme mot farlige og dårlige mennesker, men kun gjennom keiseren. Det er derfor klart at keiserne kan straffe fiendene som har gjort urett mot staten. Og fiendene er like bundet til keiseren som om han var en ordentlig dommer etter at krigen har begynt som seg hør og bør. Dette bekreftes ved at verken fred og ro, som begge er hensikten med krig, kan bevares på noen annen måte enn at fiendene straffes med hard behandling og pengebøter for å skremme dem fra å begå slike lovbrudd på ny. Alle dette kan bevises ved myndigheten og fremgangsmåtene til gode menn. Slik som sitert ovenfor førte makkabeerne krig ikke bare for å vinne tilbake sine tapte eiendeler, men også for å hevne urett. Kristne ledere og keisere har gjort det samme. Dessuten fjernes ikke skam og vanære fra staten bare ved å seire fullstendig over fienden, men også ved å straffe dem strengt. En keiser er blant annet nødt til å forsvare og vedlikeholde statens ære og autoritet. Det er mye som kan stilles spørsmålstegn ved av det jeg har sagt ovenfor. For det første er det vanskelig å svare på følgende angående rettferdig krig: Er det nok at keiseren selv tror at han har god nok grunn til å føre rettferdig krig?


20. Mitt første forslag til dette er at det ikke alltid er nok. Mitt første bevis er at det finnes tilfeller av mindre betydning hvor det ikke er nok at keiseren eller privatmannen selv tror han handler rett. Dette er kjent fordi de kan streife omkring ubeseiret og slik det passer dem, og en enkelts mening er ikke nok til å si om en handling er god eller ikke. Kun den vise kan ta stilling til det. Dette vet vi fra andre bok av Etikken. Ellers ville man ha fått 'rettferdige kriger' fra begge hold ettersom de begge vil tro at de hadde god grunn til å gå til krig, skjønt det ikke er vanlig at keiseren går til krig i ond tro. Dermed ville alle som førte krig ha vært uskyldige, og det ville ha vært tillatt å drepe dem i krig som følge av dette. Tyrkere og sarasenere kunne ha ført rettferdige kriger mot kristne ettersom de tror at de ville ha adlydt Gud.


21. Mitt andre forslag: Om man vil drøfte på en rettferdig og god måte, er det nødvendig å undersøke rettferdigheten og grunnene til krig ved rettferdig krig nøye, likeledes som det er nødvendig å lytte til motpartens argumenter. En vis mann må prøve ut alt verbalt før han kan

sette det i verk, slik som komedieforfatteren sier, og han bør oppsøke de gode og vise menene som snakker fritt, uten å være påvirket av sinne, hat eller lyst. Men som Sallust sier er det slettes ikke enkelt å se forskjellen på sannheten hvor disse lastene bestemmer. Dette er åpenbart siden det er vanskelige oppnå sannhet og rettferdighet i moralske spørsmål. Hvis man slurver når man prøver å finne dem, vil man lett feile. Slik en feil ikke kunne unnskyldes, særlig ikke i en så viktig sak som handler om fare og ulykke for alle våre nærmeste, som vi elsker som oss selv.


22. Min andre tvil: Bør undersåttene granske grunnen til krig eller kan de gjøre krigstjeneste uten å stille spørsmålstegn ved budene, liksom liktorene utfører pretorens påbud uten videre ettertanke?

Mitt første forslag til denne tvilen er: Hvis en undersått er overbevist om at krigen er urettferdig, han har ikke lov til å gjøre krigstjeneste, selv ikke på sin overordnedes kommando. Dette er innlysende fordi ingen myndighet har lov til å drepe uskyldige. I dette tilfelle er fiendene uskyldige, ergo har man heller ikke lov til å drepe dem. Dessuten vil keiseren begå urett ved å føre krig i dette tilfelle. Men ikke bare de som gjør urett, men også de som roser de som gjør det, fortjener å dø (jf. Paulus' brev til romerne, kapittel 1). Derfor kan heller ikke soldatene som kjemper i ond tro unnskyldes. Dessuten har man ikke lov til å drepe uskyldige medborgere på keiserens kommando, og heller ikke fremmede.


23. Vi har derfor følgende resultat: Hvis undersåttene har bevissthet om krigens urett, har de ikke lov til å gå til krig, enten de tar feil eller ikke. Dette er kjent fordi alt som ikke skjer i tro, er synd (ibidem, kapittel 14).


27. Min tredje tvil: Hva bør gjøres når det tvil om rettferdigheten til krig, eller med andre ord, når begge parter begge har klare og gyldige grunner til krig. Mitt første forslag når det gjelder keiserne selv er følgende: Hvis den ene var i lovlig besittelse av noe, kan ikke den andre parten gå etter med krig og våpen, så lenger det hersker tvil. La meg prøve å forklare det med et eksempel. Dersom Frankrikes konge lovlig eide Burgund, men man var i tvil om det var lovlig eller ikke, kunne likevel ikke keiseren drive ham ut med krig og våpen, og franskekongen kan heller ikke gjøre det samme med Napoli eller Milan. Dette kan bevises ved at tvilen kommer innehaveren til gode. Dessuten vil aldri dommeren ta fra innehaveren eiendommen hans under tvil, dersom saken ble brakt inn for retten. Om det så er gitt at keiseren, som holder seg innenfor loven, er sin egen dommer i dette tilfelle, kan han ikke lovlig ta fra den rettmessige innehaveren eiendommen sin så lenge han er i tvil. Dessuten er det heller ikke lov å ta fra den rettmessige innehaveren eiendommen i en privatmanns tilfelle dersom man er i tvil. Det samme gjelder for keiserne ettersom lovene er keisernes lover. Hvis det derfor ikke er tillatt å frata den rettmessige innehaveren hans eiendommer etter menneskelige lover om man skulle være i tvil, kan det samme innvendes for keiserne: Adlyd loven som du selv har foreslått ettersom enhver lovgiver bør følge de samme lovene. Hadde det dessuten vært annerledes, ville krigen vært rettferdig fra begge sider, og den ville aldri blitt løst. For hvis det var tillatt for enhver å gå til angrep under tvil, ville motparten hatt lik rett til å forsvare seg selv, og om den ene parten skulle vinne det tilbake, kunne den andre ha krevd det tilbake igjen. Følgelig ville man ha fått en krig uten ende som hadde medført ulykke og tilintetgjørelse av folkene.


31. Dette er mitt femte forslag. For det første: Det er ikke noe tvil om at undersåttene har lov til å følge sin overordnede i forsvarskrig, selv i tvil. Ja, fordi de er jo forpliktet til å følge ham, og det er de også i angrepskrig. Mitt første bevis er at keiseren, som nevnt tidligere, ikke alltid kan og bør gjengi begrunnelsene for krig til undersåttene sine. Hvis undersåttene ikke kan føre krig med mindre de er tilfreds med grunnen til krig, vil staten utsettes for stor skade og fienden vil fritt og uhindret kunne gjøre urett mot staten. Dessuten bør den trygge siden følges i tvilstilfeller. Men hvis undersåttene ikke følger sin overordnede i krig i tvilstilfeller, risikerer de å overlate staten til fienden, og det er mye verre enn å kjempe mot fienden under tvil. Derfor bør de heller krige. Dette er helt åpenbart ettersom liktoren er nødt til å adlyde dommeren, selv om han er i tvil om det er rett. Det ville vært svært farlig om han gjorde det motsatte. Dessuten støtter St. Augustin dette argumentet i Contra Faustum (Manichaeum):


Hvis en rettskaffen mann skulle tjene som soldat under en gudløs konge, kan han rett framgå til krig på kongens befaling, gitt at befalingen ikke er mot Guds ord, eller om at det ikke er sikkert

om den er. <ref name="ftn147">23. spørsmål, kap. 1 'quid culpatur', Dialogus.</ref>


Se, her uttrykker Augustin tydelig at hvis det ikke er sikkert, – dvs. hvis det ikke er sikkert om det er mot Guds befaling – så har undersåtten lov til å føre krig. Og Hadrian kan ikke løsrive seg fra Augustins myndighet, samme hvor mye han vrir og vender på det. Konklusjonen vår samsvarer uten tvil med Augustins. Og det vil heller ikke være til noe nyte å si at en slik person bør slutte å tvile og være enig i om at det er en rettferdig krig. For det gjenstår å nevne at dette moralsk sett er umulig, slik som i andre tvilstilfeller. Det virker som at Hadrian tar feil om dette fordi han tenker som følgende:


«Hvis jeg er tvil om denne krigen er rettferdig for keiseren min eller om det finnes en god nok grunn til å føre krig, bør jeg umiddelbart stille meg tvilende til at jeg har tillatelse til å gå til denne krigen eller ikke. Jeg innrømmer at jeg på ingen måte har lov til handle mot tvilen til samvittigheten min, og hvis jeg er usikker på om det er tillatt for meg å gjøre det eller ikke, synder jeg hvis jeg gjør det. Av dette kan man ikke slutte at jeg tviler på om grunnen til denne krigen er rettferdig, følgelig tviler jeg på om jeg kan gå til krig eller tjene som soldat i denne krigen. Nei, tvert imot. Man kan slutte at jeg har lov til å krige under min keisers kommando, hvis jeg er usikker om krigen er rettferdig. Det samme gjelder for en liktor. Selv om han har sine tvil om at dommerens avgjørelse er rettferdig, stiller han ikke spørsmålstegn ved å utføre arbeidsoppgavene sine. Nei, fordi han er pliktet til å utføre dem. Videre, hvis jeg tviler på at dette er kona mi, er jeg derfor nødt til å gi tilbake det jeg skylder henne.»


32. Denne fjerde tvilen er: Kan en krig være rettferdig for begge parter?


Dette er svaret:


Første forslag: Om man ser bort fra uvitenhet er dette umulig ettersom de ikke har lov til å krige mot hverandre, verken ved angrep eller forsvar, hvis det er tydelig at begge parter er rettferdige og holder seg til loven. Andre forslag: Hvis man antar en sannsynlig uvitenhet om gjerningen eller loven, kan krigen være rettferdig per se fra den parten hvor den sanne rettferdigheten er. Men fra denne andre parten, kan krigen også være rettferdig, men i betydningen at den i god tro er fritatt fra synd, ettersom bunnløs uvitenhet er en fullkommen unnskyldning. Dessuten kan dette ofte være tilfelle, i alle fall for undersåttenes del. Selv om det er gitt at keiseren som fører den urette krigen kjenner til krigens urett, kan undersåttene likevel følge keiseren sin i god tro, som nevnt tidligere. Derfor kan undersåttene på hver sin side kjempe lovlig i krig.


34. Det er mange uklare punkter omkring et annet spørsmål, nemlig: Hvor mye er tillatt i en rettferdig krig? Først: Er det tillatt å drepe uskyldige i krig? Det virker som det er tillat fordi Israels sønner først drepte spedbarn i Jeriko, som kjent fra Josva (kap. 6), og senere drepte Saul gutter i Amalek, som kjent fra bok 1 av Samuel, kapittel 15., og i begge tilfellene skjedde det på Guds ordre og ved Hans fullmakt. Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det, som kjent fra Paulus' brev til romerne, kapittel 15. Så dersom dagens krig er rettferdig, må det være tillatt å drepe uskyldige.


35. Mitt første forslag til oppklaring på dette punktet er: Det er aldri lov til å drepe et uskyldig menneske med vilje per se. Det bevises først av Andre mosebok, kapittel 23:

Du skal ikke drepe den uskyldige og rettferdige.

For andre gang: Grunnlaget for rettferdig krig er urett, slik som jeg tidligere har vist. Men ettersom uretten ikke kommer fra den uskyldige, kan man derfor ikke bruke dette mot ham i krig. For det tredje: Det er lov å straffe uskyldige i staten for de forbrytelsene som de skyldige har begått, følgelig er det heller ikke lov å straffe de uskyldige hos fienden for uretten de skyldige har begått. For det fjerde: Hadde ikke dette vært tilfelle, ville krigen ha vært rettferdig på begge sider, men da måtte man han ha sett bort fra uvitenhet, og det er umulig, som jeg har vist tidligere. Og følgen av dette er tydelig fordi det er klart at uskyldige mennesker kan beskytte seg mot enhver som prøver å drepe dem. Alt dette bekreftes i Femte mosebok, kapittel 20, hvor Israels sønner får ordre om erobre en by med makt og drepe alle unntatt kvinner og småbarn.


36. Av dette kan en slutte at det heller ikke er lov å drepe spedbarn i krigen mot tyrkerne, da det er åpenbart at de er uskyldige. Ja, det samme gjelder for kvinnene. Dette er opplagt ettersom de som regel blir betraktet som uskyldige i krig, med mindre det var opplagt at en eller annen kvinne var skyldig. Ja, denne samme erklæringen bør gjelde om harmløse bønder hos kristne. Ja, også om den fredelige sivilbefolkningen siden de alle betraktes som uskyldige, og ikke som fiender. Det er heller ikke tillatt å drepe prester eller munker ettersom de betraktes som uskyldige, inntil det motsatte er bevist, som f.eks. når de aktivt er med i kampene.


37. Mitt andre forslag: Noen ganger er det tillatt å drepe uskyldige ved en tilfeldighet, selv om det var bevisst, som f.eks. når en festing eller by hvor det åpenbart finnes mange uskyldige blir rettferdig angrepet, og heller ikke bruke krigsmaskiner eller skyte med kastevåpen og ild mot bygningene på noen annen måte uten at også uskyldige blir rammet liksom de skyldige.

Det bevises ved at dette er den eneste måten å føre krig mot de som selv er skyldige, og rettferdigheten til de stridende ville ellers ikke hatt noe virkning. Og motsatt, om byen ble urett angrepet, og rett forsvart, ville det ha vært tillatt å fyre av kanonskudd og andre kastevåpen mot beleirerne og mot leiren til fienden, selv om det antageligvis fantes noen barn og andre harmløse blant dem. Likevel må vi nøye betrakte det som ble sagt for ikke så lenge siden, nemlig at man må sørge for at krigen ikke forårsaker mer skade enn den skal prøve å forhindre. Men dersom å gå til angrep på festningen eller byen, hvor fiendenes garnison og mange uskyldige oppholder seg, ville hatt lite betydning for å vinne krigen, ville det ikke ha vært rett å drepe mange uskyldige ved å skyte ild, bruke krigsmaskiner eller på en annen måte, bare for å angripe få forbryterne. Dette ville ha medført at uskyldige gikk til grunne sammen med forbryterne. Derfor er det aldri lov å drepe uskyldige, selv ved uhell, hvis ikke man kan utruste seg til og føre en rettferdigkrig på noen annen måte, som evangeliet etter Matteus, kapittel 13 sier:


«For når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten.»


38. Men det er uvisst om det er tillatt å drepe uskyldige på grunnlag av de mulig kan utgjøre en trussel i fremtiden. For eksempel er barna til sarasenerne uskyldige, men man har med det rette grunn til å frykte at de kommer å vokse opp, kjempe og gå til krig mot de kristne med stor fare.

Og dessuten regnes sivile menn som ikke er soldater som uskyldige, men det hindrer dem ikke fra å gripe til våpen og utgjøre en trussel seinere. Så er det tillatt å drepe dem? Ja, det er tillatt etter samme regel som tillatter å drepe andre uskyldige ved uhell. Ifølge Femte mosebok ble Israels sønner beordret til å drepe alle de voksne mennene da de angrep en annen by. Og man kan heller ikke anta at alle disse voksne mennene var forbrytere. Jeg synes likevel ikke at det bør være tillatt, selv om det muligens kan forsvares i et slikt tilfelle, ettersom man ikke bør begå forbrytelser for å unngå andre forbrytelser som er enda større. Det er uakseptabelt at en skal drepes for en synd som de ennå ikke har begått. Man kan dessuten ty til andre løsninger for å vokte seg for dem i fremtiden, som f.eks. fangenskap, landsforvisning etc., som vi snart skal snakke om. Av dette kan en slutte at dersom det er åpenbart at en soldat er uskyldig og de andre soldatene kan løslate ham, er de nødt til å gjøre det., enten om seieren alt er vunnet eller om krigen fortsatt er i gang.


Til motsatsens sak vil jeg svare at Gud, som ble opprørt og indignert over folket og ønsket å ødelegge dem helt, ga spesifikke ordre om at dette skulle gjøres. Slik sendte han også ild mot Sodoma og Gomorra, og drepte derfor like mange uskyldige som skyldige. Selv er han Herren over alt, og han ga ikke tillatelse til dette etter en allmenn lov. Og man kunne ha svart på samme måte etter Femte mosebok, kapittel 20. Men ettersom en allmenn krigslov er blitt overlevert til all framtid, virker det heller som om Gud har skrevet den fordi alle voksne menn regnes som skyldige i fiendestaten og fordi uskyldige ikke kan holdes atskilt fra skyldige.


39. Min andre tvil er: Er det tillatt å plyndre uskyldige i en rettferdig krig?

Og dette er mitt første forslag: Det er åpenbart at det er tillatt å ta fra de uskyldige de godene og redskapene som fienden kan bruke mot oss; slik som våpen, skip og krigsmaskiner.

Det er klart, for vi kunne ikke ha oppnådd seier på noen annen måte, og seier regnes som formålet med krig. Ja, det er også tillatt å ta penger fra de uskyldige, brenne og ødelegge kornet på åkrene deres og drepe hestene deres, hvis det som skal til for å svekke fiendenes krefter. Av dette kan en slutte følgende bevis: Hvis krigen varer en evighet, kan man plyndre alle som tilhører fienden uten forskjellsbehandle forbrytere og uskyldige. Dette kan man fordi fienden nærer en urettferdig krig ut ifra midlene deres, og på motsatt måte svekkes kreftene deres hvis borgerne deres plyndres.


40. Mitt andre forslag: Hvis man kan føre krig nokså problemfritt uten å plyndre bøndene og andre uskyldige, er det tydelig at man ikke har lov til å plyndre dem. Sylvester hevder i Bellum, I § 10 at grunnlaget for krig er urettferdighet, og derfor bør man ikke ta i bruk krigens rett mot uskyldige, hvis uretten kan erstattes fra et annet hold. Ja, Sylvester legger til at selv om det var en god nok grunn til å plyndre uskyldige, så ville vinneren av krigen likevel vært pliktet til å gjenoppbygge for dem det som var igjen etter at krigen var ferdig. Men jeg syns ikke dette er nødvendig fordi, slik jeg har nevnt tidligere, er alt fordelsmessig og holder seg til loven til de som fører rettferdig krig, så lenge det blir utført etter krigens rett. Av den grunn tror jeg ikke at de er pliktet til å tilbakebetale det de har lovlig har erobret. Likevel er Sylvesters kritikk både gudfryktig og usannsynlig. Det er på ingen måte tillatt å plyndre fremmede og besøkende hos fienden, med mindre de åpenbart er skyldige, ettersom de ikke regnes som fiender.


41. Mitt tredje forslag: Hvis fienden nekter å gi tilbake de tingene som de urettmessig har stjålet, og ofrene ikke er i stand til å komme til hektene igjen, kan ofrene kreve erstatning fra hvor som helst, likegyldig om det er fra skyldige eller uskyldige.


Hvis f.eks. franske kjeltringer skulle gjøre et raid mot spanjolenes terreng, og kongen av Frankrike ikke ønsket å tvinge sine menn til å gi tilbake byttet, selv om han kunne, kunne spanjolene ha plyndret franske handelsmenn og bønder på vegne av sin konge, uavhengig av hvor uskyldige ofrene måtte være. Selv om Frankrike og den franske kongen er uangripelige i utgangspunktet, har de likevel forsømt å hevne sine landsmenns umoralske gjerninger. De står derfor ansvarlige for uretten, slik St. Augustin sier, og spanjolene har dermed lov til å handle slik. Og keiseren som er berørt kan motta kompensasjon fra hvert medlem og hver del av staten. Det er derfor ikke noe galt med kaperbrev og represalier som keiserne har innvilget i alle slags tilfeller, per se, siden den ene keiseren lover å dekke tapene av eiendommene til keiseren som har blitt berørt på grunn hans forsømmelse og urett. Ja, selv hvis hans egne uskyldige må lide. Men disse brevene er svært risikable og byr på drap og plyndring.


42. Min tredje tvil: Har man likevel lov til å holde barn og andre uskyldige som fanger og slaver, forutsatt at man ikke har lov til å drepe dem? Vi skal komme til bunns i dette ut fra ett eneste forslag: Man har lov til å holde uskyldige i fangenskap på samme betingelse som man har lov til å plyndre dem ettersom frihet og fangenskap regnes som skjebnens mange goder. Når en krig har som betingelse at det er tillatt å plyndre alle fiendene og beleire alle eiendommene deres uten forskjell, er det også lov å holde fiendene i fangenskap, enten de er skyldige eller uskyldige. Ettersom krigen mot hedningene er slik, siden den er uendelig lang og hedningene aldri kan gjøre godt igjen for de ugjerningene og skadene de har gjort, bør man virkelig ikke tvile på at det også er tillatt å holde barna og kvinnene til sarasenerne i fangenskap og slaveri. Men ettersom de kristne har blitt gitt et løfte i henhold til naturretten om at de selv ikke kan bli slaver ved krigens rett, er ikke slik undertrykkelse tillatt i en krig mellom kristne. Men hvis dette er nødvendig for å nå formålet med krigen, er det også tillatt å ta uskyldige som krigsfanger, men vi skal ikke bruke dem som slaver, men vi skal holde dem som gisler og kreve løsepenger for deres løslatelse. Men man må likevel ikke overskride grensen for hva som er nødvendig i krig og hva som er vanlig for krigførende makter som holder seg til loven.


43. Min fjerde tvil er følgende: Kan man drepe gisler som man enten har tatt fra fienden under våpenhvile eller mot slutten av krigen hvis han skulle bryte sitt løfte og skulle holde seg til avtalene deres? Jeg har kun et svar til dette: Det er rettferdig å drepe gislene i dette tilfelle hvis de ellers kan regnes som fiender, fordi de f.eks. har gått til angrep. Men hvis de er uskyldige, f.eks. på grunnlag av at de er barn eller kvinner, er det åpenbart at de ikke kan drepes ut fra det jeg tidligere har nevnt.


44. Min femte tvil: Er det likevel tillatt å drepe alle forbrytere i en rettferdig krig?

For å svare på dette spørsmålet bør vi ta hensyn til det vi tidligere har nevnt om at vi først og fremst fører krig for å beskytte oss og våre eiendommer. For det andre fører vi krig for å vinne tilbake det som har blitt frarøvet oss. Tredje og fjerde grunn er henholdsvis for å hevne urett og sikre fred og sikkerhet.


45. Når dette er sagt, er mitt første forslag følgende: I kampens hete, enten idet man angriper eller forsvarer en by, er det tillatt å drepe alle som kjemper imot uten forskjell; og det skal gjøres hurtig, så lenge anliggende står i fare. Dette er åpenbart siden de motstridende partene ikke kan føre krig på en annen måte enn å fjerne de som står i veien eller kjemper imot. Men det som er vanskelig å svare på, er om det er tillatt å drepe alle som har gått til angrep mot oss, selv om vi har vunnet krig og de ikke lenger er en trussel for oss. Ja, det er klart. En av de militære forskriftene Gud ga, som jeg har nevnt tidligere (jf. Femte mosebok, kapittel 20), var nemlig å drepe all innbyggerne i byen man har erobret. Følgende står skrevet om dette i passasjen:


«Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. Hvis folket i byen tar imot fredstilbudet og åpner portene for deg, skal de alle gjøre tvangsarbeid for deg. Hvis de derimot ikke vil slutte fred, men føre krig med deg, skal du beleire byen. Herren din Gud vil gi den i dine hender, og alle mennene der skal du hogge ned med sverd. Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet bytte i byen kan du ta med deg.»


46. Mitt andre forslag: Selv når seieren er vunnet og faren er over, har man lov til å drepe forbryterne. Beviset på dette er, som sagt nylig, at man ikke begynner en krig bare for å vinne tilbake eiendom, men også for å hevne urett. Man bør derfor drepe opphavsmennene til uretten for den uretten de har begått. Dessuten er dette også tillatt mot våre egne forbrytere, og dermed også mot fremmede, ettersom, som nevnt ovenfor, en keiser ved krig har lik myndighet ved krigens rett som en rettmessig dommer og keiser. Det er dessuten lov å gjøre det selv om de er ufarlige for øyeblikket, ettersom fienden kan utgjøre en trussel i fremtiden, med mindre fienden holdes tilbake av frykt for å bli straffet.


47. Mitt tredje forslag: Det er ikke alltid tillatt å drepe forbryterne utelukkende for å hevne urett.

Et bevis for dette er at det heller ikke er lov blant borgerne å drepe alle forbrytere, selv når det er hele byen eller provinsens skyld. Det er heller ikke lov å drepe og ødelegge hele befolkningen i et allment opprør. Theodosius den store ble hindret adgang til kirken av Ambrosius av Milano for liknende ugjerning. En slik gjerning ville ha vært dårlig for det allmenne vel, selv om det likevel er formålet med krig og fred. Derfor er det ikke tillatt å drepe alle forbryterne blant fienden. Vi må derfor ta i betraktning hvilken urett fienden selv har blitt påført og fiendens misgjerninger.

Nå som vi er ferdige med å betrakte dette, bør vi se nærmere på hevn og straff som ikke involverer grusomhet og umenneskelighet. I denne forbindelse sier Cicero i De Officiiis (Om pliktene), bok 2 følgende:

«Vi bør straffe forbryterne så mye som rettferdigheten og medmenneskeligheten tillater.»

Og Sallust sier følgende:

«De eldre, de frommeste av dødelige, tok ingenting fra de beseirede foruten hva uretten tillot.»


48. Mitt fjerde forslag: Av og til er det tillatt og hensiktsmessig å drepe alle forbryterne.

Dette bevises ved at man fører krig for å sikre fred og sikkerhet. Men av og til kan ikke sikkerheten oppnåes på noe annet måte enn å rydde alle fiendene unna veien. Dette skjer særlig mot de vantro som man aldri kan vente seg å slutte fred med på noen som helst betingelse. Ja, den eneste redningen er å drepe alle de som kan gå til angrep mot oss, men det forutsetter selvsagt at de er skyldige. Slik bør denne forskriften i Femte mosebok tolkes. Men jeg tror ikke det er tillatt i en krig mot kristne.


Hvis seiersherren alltid drepte motstanderne sine, ville det ha medført en utslettelse av menneskeætten og jordkloden ville raskt ha blitt ensomt forlatt, siden det nødvendigvis oppstår strid og kriger mellom keiserne. Man ville heller ikke ha ført kriger til fordel for folket, men i stedet ha brakt store ulykker over folket. Derfor er det nødvendig at straffen står i forhold til forbrytelsen, og hevnen skal ikke overgå den. Vi må også ta hensyn til at undersåttene ikke er tvunget og bør heller ikke granske grunnene til krig, men de kan følge keiseren sin til krig og føye seg etter hans og det offentlige rådets myndighet. Av det kan vi slutte at selv om krigen som regel virker urettferdig for den ene parten, så er likevel de soldatene som kriger og forsvarer eller angriper borgerne fra hver sin side uskyldige. Selv tror jeg at man ikke kan drepe en eneste av de som er blitt overvunnet og ikke lenger utgjør noe reel fare for motstanderne sine dersom man kan anta at de gikk til krig i god tro.


49. Min sjette tvil: Er det tillatt å drepe de som har overgitt seg eller blitt tatt til fange under forutsetning av at de er skyldige?

Mitt svar til dette er at det er ingenting i veien for at man skal kunne drepe fanger eller de som har overgitt seg hvis de er skyldige, så lenge man selv er rettferdig. Men ettersom mange av lovene i krig som er blitt stiftet er basert på folkenes rett (ius gentium), ser den ut til å være vedtatt i henhold til krigens sedvane og bruk at fanger ikke skal drepes (med mindre de skulle flykte) etter at seieren er blitt vunnet og faren er over. Folkenes rett må overholdes siden gode menn har som vane å overholde den. Jeg har til nå verken lest eller hørt om en slik skikk om de som har overgitt seg. Når en festning eller by kapitulerer, pleier de som har overgitt seg å stille betingelser slik at de kan ha hodet i behold og kan gå fri uskadd. Visselig gjør de dette fordi de frykter at en betingelsesløs kapitulasjon vil føre til døden. Vi leser at dette har skjedd flere ganger. Det virker ikke urettferdig at de mer kriminelle blir drept på bud fra keiseren eller dommeren hvis byen kapitulerer uten å ta visse forholdsregler.


50. Min syvende tvil: Blir alt som er tatt i en rettferdig krig okkupantene sitt til odel og eie?

Mitt første forslag: Det er ikke noe tvil om at okkupantene har rettmessig krav på alt det de har tatt i en rettferdig krig, men bare det som står i forhold til det de selv har blitt frarøvet og hva krigen har kostet dem. Dette forslaget trenger heller ikke noe bevis ettersom det er formålet med krig.

Men om man ser bort fra gjenoppbygning og erstatning vi må gjøre forskjell på om ting som er blitt tatt i krig enten er flyttbare, som f.eks. penger, klær, sølv, gulv, eller ikke-flyttbare, som f.eks. gårder, byer og festninger.


51. Hvis man tar høyde for dette, er det mitt andre forslag: Alt som er bevegelig blir okkupantenes eie, selv hvis det overgår som kompensasjon for alle lidelsene og krigskostnadene.


52. Men fra denne avgjørelsen kan man slutte følgende tvil: Skal man ha lov til å tillate soldatene sine å plyndre byen? Dette er ikke urett per se hvis det er nødvendig for å føre krig, skremme fiendene eller stimulere soldatene. Slik sier Sylvester under ordet ”krig”, § 10. Det er det samme som rettferdiggjør å brenne en by om man har en god grunn. Men ved å tillate dette følger en rekke grusomheter, selve medmenneskelighetens motstykke, som barbariske soldater har utført, som drap av de uskyldige, tortur, overgrep mot jomfruer og koner og plyndring av templene. Det er uten tvil svært urettferdig å plyndre en by, særlig en kristen en, uten å ha veldige gode grunner til det. Det er derimot ikke ulovlig om krigen skulle kreve det, selv om det trolig at soldatene vil utføre onde gjerninger slik som disse, selv om generalene deres er pliktet til å forby og forhindre det så langt de kan.


53. Mitt fjerde forslag: Til tross for alt dette har soldatene likevel ikke lov til å plyndre og sette fyr på ting uten myndigheten til sin keiser eller leder, ettersom de selv ikke er dommere, men de som utfører kommandoene. De som gjør noe annet, de er nødt til å betale skadeerstatning.


54. Men det er desto vanskeligere å svare på hvordan man skal ta stilling til eiendommene og de ikke-flyttebare tingene. Mitt femte forslag: Det er ikke tvil om at det er lov å okkupere og holde jorden, festningene og byene til fiendene, så lenge det er nødvendig å få kompensasjon for uretten man er blitt påført. Hvis f.eks. fienden ødela en av festningene våre, brente ned byen, skogene, vingårdene eller olivenhagene våre, har vi til gjengjeld lov til å beslaglegge og holde jorden, festningen eller byen deres. Man har rett til en kompensasjon som står i forhold til misgjerningene til fienden, og det er åpenbart etter den guddommelige lov (ius divinum) og den naturlige loven (ius naturale) at det ikke er mer tillatt å motta denne kompensasjonen i flyttbare gjenstander enn ikke-flyttebare gjenstander.


55. Mitt sjette forslag: Man har også lov til å beslaglegge og holde en festning eller en by som tilhører fienden, som er nødvendig for å forsvare oss eller som skal frarøve fienden muligheten til å kunne skade oss. Dette gjør man for å gi trygghet og unngå fiendenes farer.


56. Mitt syvende forslag:

Det er også tillatt å frata fiendene en del av eiendommen deres for å straffe deres urett, eller rettere sagt hevne seg. Ja, man kan til og med tenke seg at det er tillatt å beslaglegge festningen eller byen deres. Men som vi har sagt tidligere bør det skje med styring, og man kan ikke erobre og plyndre så mye som kreftene og våkenstyrken gjør mulig. Hvis det både er nødvendig og hensiktsmessig for krigen å beslaglegge en større del av jorden til fienden og beleire mange av byene deres, bør fienden tilbakebetales når konflikten er løst og krigen er over. De bør bare holde igjen så mye som er rettferdig som kompensasjon for uretten de har lidd og dets økonomiske følger, samt utgiftene for å hevne uretten. Det er både rettferdig og medmenneskelig ettersom straffen bør stå i forhold til straffen. Det ville ha vært uakseptabelt hvis spanjolene skulle ha rett til å erobre hele Frankrike om noen franskmenn raidet husdyrene til spanjolene og brente ned et enkelt distrikt.

Men det er åpenbart fra denne dedikasjonen i Femte mosebok, kapittel 20 at det er tillatt å erobre enten en del av jorden eller en by som tilhører fienden. Der gis det tillatelse til å okkupere en by, som ikke ønsker å slutte fred, i krig. Dessuten er det tillatt å straffe indre forbrytere på samme måte, dvs. å frata dem jorden, festningen eller hjemmene sine i henhold til omstendighetene. Dette gjelder også for fremmede. Dessuten kan en overdommer på rett vis straffe opphavsmannen til forbrytelsen ved å ta fra ham byen eller festningen. En keiser som har blitt gjort urett kan gjøre dette fordi han har fått rollen som en dommer etter krigens rett. Dessuten var det på den måten og med denne tittelen det romerske imperiet ekspanderte og utviklet seg, nemlig ved å erobre etter krigens rett de byene og provinsene til fienden som de ble behandlet urettferdig av. Likevel forsvares romerriket som rettferdig og rettmessig av St. Augustin, Hieronymus, Ambrosius, Thomas Aquinas og andre ærverdige lærde. Ja, Herren synes å rettferdiggjøre det i følgende passasje: «Gi keiseren hva som tilhører ham.» Og Paulus, som henvendte seg til keiseren, sier det samme, og i sitt brev til romerne, kapittel 13, minnet han dem på at de er de høye maktene og keisernes undersåtter, og han ba dem etale skatt til alle som sitter med makten i romerriket.


57. Min åttende tvil: Er det tillatt å pålegge de erobrede fiendene skatter?

Svaret mitt må være at det utvilsomt er tillatt, og ikke bare for å kompensere utgiftene de har påkostet, men også som straff og hevn. Dette går klart fram ut fra det jeg har nevnt ovenfor og fra en passasje i Femte mosebok, kapittel 20, hvor det står følgende:


Hvis de (jødene) ankommer byen for å angripe den av rettferdig grunn, og da byen tar imot dem og åpner portene sine for dem, skal hele folket som bor i byen bli reddet og tjene dem ved å betale skatter.


Dermed har både denne loven og bruken av krig blitt ivaretatt.


58. Min niende tvil: Er det tillatt å avsette fiendenes keisere? Kan man innsette nye, eller skal man beholde prinsipatet? Mitt første forslag: Det er ikke lov til å gjøre dette hvor som helst og heller ikke av hvilken som helst grunn til rettferdig krig. Dette går klart fram ut fra hva som er blitt sagt tidligere. Straffen bør nemlig ikke overskride omfanget og hensikten ved urett. Nei, man må innskrenke antall dommer og øke antall belønninger. Dette er ikke bare en menneskerett, men også en naturrett og en guddommelig rett. Så hvis vi antar at uretten som fienden har begått rettferdiggjør det å gå til krig, vil det ikke alltid rettferdiggjøre å styrte fiendenes prinsipat og avsette de rettmessige og sanne keiserne. Dette ville fullt ut ha vært grusomt og inhumant.


59. Mitt andre forslag: Man kan ikke nekte for at man av og til kan ha gyldige grunner til å bytte ut keiserne eller styrte prinsipatet. Det kan f.eks. skyldes at utgiftene og skadene er såpass store og grusomme, eller kanskje aller mest at det ikke kan sikres fred eller sikkerhet på noen annen måte, at en stor fare ville henge over staten, om man ikke handler. Dette er åpenbart:

Hvis det er tillatt å erobre en by om grunnen er god nok, som sagt tidligere, så bør det også være tillatt å avsette prinsipatet. Det samme gjelder også for provinsen og keiseren av provinsen, hvis man har en veldig god grunn. Med hensyn til 6., 7., 8. og 9. tvil bør vi legge merke til at stundom, nei, ofte, så er det ikke bare undersåttene som ikke har noe god grunn til krig, men også keiserne selv. De går likevel til krig i god tro. Ja, i slik en god tro at de fraskrives all skyld, som f.eks. når han fører krig etter omhyggelig overveielse og lærdommen til lærde og gode menn. Og ettersom ingen burde straffes uten skyld i et slikt tilfelle, selv om seiersherren har lov til å vinne tilbake det han har tapt og å få dekket eventuelle krigsutgifter, har han likevel ikke lov til å drepe hvem som helst etter å ha vunnet krigen. Seiersherren har heller ikke rett til å ta mer enn han har krav på eller hva han trenger her på jorden fordi alt annet vil være straff og bør ikke ramme de uskyldige. Vi kan oppsummere alt dette med noen retningslinjer og regler for krigføring.


60. Første retningslinje: Dersom keiseren har myndighet til å føre krig, bør han først og fremst ikke oppsøke anledninger og grunner til å føre krig, men han bør leve i fred og harmoni med alle sine medmennesker, slik Paulus råder oss til å gjøre i sitt brev til romerne, kapittel 12. Han bør tenke på at de andre er naboene hans, og at vi er nødt til å elske dem slik de elsker oss, og at vi alle har en felles Herre. Og vi skal legge fram vår sak i Hans rettssal. Det er ytterst grusomt å søke etter og glede seg over å drepe mennesker som Gud har skapt og Jesus har dødd for, men det er kun nødvendig om nødvendigheten ved krig tvinger en til å gjøre det.


Andre retningslinje: Når man på bakgrunn av rettferdige grunner har blitt enige om krig, skal man ikke føre krigen for å tilintetgjøre folket som den er rettet mot, men for å kreve sin rett, forsvare fedrelandet og staten sin, og for å sikre fred og trygghet for fremtiden.


Tredje retningslinje: Når krigen er blitt gjort ende på og seieren er vunnet, må man bruke seieren med måtehold og kristen tilbakeholdenhet, og seierherren må oppkaste seg selv som dommer over de to statene; hvorav den ene staten har blitt rammet og den andre har handlet urett. Slik vil han altså slutte dommen sin som dommer og ikke som anklager, slik at den rammede staten får den erstatningen den fortjener. Men dette skal medføre så lite som mulig unødvendig skade for forbryterstaten mens forbryterne skal få lovens strengeste straff. Dette skyldes at det først og fremst er keiserne som har all skylden blant de kristne ettersom undersåttene kriger på vegne av keiserne sine i god tro, og at dette er totalt urettferdig. Slik sier poeten Horats:


Grekerne må unngjelde for kongenes dårskaper


Francis Bacon: Det nye Atlantis


Vi seilte fra Peru (hvor vi hadde blitt værende et helt år) over Sydhavet mot Kina og Japan, med proviant for tolv måneder og med gode vinder fra øst, om enn svake og milde, i fem måneder eller mer. Men vinden snudde, og den sto i vest i flere dager, så vi kom oss liten eller ingen vei, og stundom funderte vi på å gjøre vendereis. Men så kom kraftfulle, sterke vinder fra sør, med dreining mot øst, som bar oss fram for fulle seil mot nord. Provianten hadde da gått tom, selv om vi hadde forvaltet den vel. Så da vi befant oss midt på det vide verdenshavet uten proviant, regnet vi oss for fortapte menn og beredte oss på å dø. Men vi hevet våre hjerter og vår røst til Gud i himmelen, som gjør sine undere i havdypet og så i nåde til oss, som da han i begynnelsen så overflatene av dypet og skapte tørt land, ville finne land for oss, så vi ikke skulle gå fortapt.


Så hendte det ved aftenstid neste dag at vi fikk landkjenning, foran oss mot nord, da det lå tunge skyer der, som tente et visst håp om at land var der framme. Vi kjente godt til at denne delen av Sydhavet var fullstendig ukjent, og at øyer, eller kontinenter, kunne dukke opp som ingen før hadde sett. Vi satte kursen i den retning vi skimtet land og seilte hele natten. Ved neste daggry forsto vi at vi hadde kommet til land, som var flatt og med buskas over det hele, noe som ga det en svært mørk framtoning. Etter halvannen times seiling kom vi inn i et godt leie, som førte til havnen i en vakker by, ikke stor, men vel bygget, og med et skjønt utsyn over havet. Hvert minutt vi seilte inn falt oss langt, helt til vi kom mot land, nær bredden, og gjorde oss rede til å legge til. Men vi så ulike personer av folket der, med spyd i hendene. Det lot til at de ville nekte oss å gå i land, likevel uten fiendtlige tilrop, bare med advarende tegn. Med en viss uro rådførte vi oss om hva vi nå skulle gjøre.


Imens kom en liten båt nærmere. Om bord var om lag åtte personer, hvor den ene hadde en embetsstav, en gul rottingstokk malt blå i begge ender. De kom om bord i skuta, uten det minste tegn til mistillit. Da han så en av oss stå litt lenger framme enn de andre, presenterte han seg for ham først, dro fram en liten pergamentrull (noe gulere enn vårt pergament, skinnende som skivene på et skrivebord, men ellers mykt og tøyelig) og overleverte den til vår mann som sto lengst framme. På rullen sto det skrevet på gammelhebraisk, gammelgresk, den beste skolelatin og spansk, de følgende ord:


”Gå ikke i land, noen av dere, og vik fra denne kyst innen seksten dager er gått, med mindre dere får tildelt et større stykke tid. Ønskes enn så lenge ferskvann, proviant eller hjelp til syke, eller trenger skipet å bli reparert, skriv ned deres ønsker, og det skal dere få, for slikt hører barmhjertigheten til.”


Pergamentet var signert med et stempel med kjeruber: med vinger som ikke var foldet ut, men hengende nedover, og ved dem var det et kors. Etter overleveringen gikk embetsmannen, og han lot bare en tjener stå igjen for å motta vårt svar.


Da vi deretter rådførte oss med hverandre, var vi svært overrumplet. Det at vi ikke fikk gå i land og de hastige advarslene voldte oss store kvaler. På den annen side ga vissheten om at folket her var språkkyndige og humane ikke så rent lite trøst. Framfor alt vakte bildet av korset på den skriftlige erklæringen stor glede i oss, og det sto for et visst forvarsel om noe godt. Vårt svar var på det spanske målet, og vi uttrykte at skipet var i god stand, for vi var blitt møtt av svake vinder og gale vindretninger, ingen stormer. Blant oss var mange syke, noen i svært dårlig forfatning, så om de ikke fikk komme i land, sto deres liv i fare. Våre andre ønsker ble nedtegnet i detalj, og det ble lagt til at vi hadde en rekke varer som vi svært gjerne ville benytte i en handel, uten at dette ble stilt som krav til dem. Vi tilbød noen pistoler og et stykke høyrød fløyel som tjeneren kunne legge fram for embetsmannen som gave, men han tok dem ei, han ville knapt se på dem. Deretter forlot han oss og steg ned i nok en liten båt som var sendt ut til ham.


Om lag tre timer etter at vi hadde sendt vårt svar, kom en (tydeligvis) høyvelbåren person mot oss. Han bar en kappe med vide ermer, i geiteskinn med en overflate som så fuktet ut, i en utsøkt asurblå farge, atskillig mer skimrende enn våre. Benklærne var grønne, som hodeplagget, en smakfullt tilvirket turban som var noe mindre enn tyrkiske turbaner, og lokker av håret hans kom til syne under kanten. Han var riktig ærverdig å se til. Han kom i en båt, deler av den forgylt, med kun fire personer til i båten, og ble fulgt av nok en båt, hvor det satt omtrent tjue mann. Da han kom på en pils skuddhold<ref name="ftn148">Lengdemål på omtrent 280 yards.</ref> av båten, ble det gjort tegn til oss at vi skulle sende noen mann for å møte ham på vannet, noe vi gjorde i livbåten vår og sendte vår nest fremste mann og fire til av mannskapet.


Da vi var omtrent seks yards fra båten deres, ba de oss stanse og ikke komme nærmere, og vi adlød. Deretter reiste mannen som jeg tidligere beskrev seg opp. Med høy røst spurte han, på spansk: ”Er dere kristne?” Vi svarte at det var vi, og vår frykt ble deretter langt mindre på grunn av korset vi hadde sett på pergamentet. Til dette svaret løftet nevnte mann høyre hånd opp mot himmelen og førte den langsomt til munnen (dette er gesten de bruker når de takker Gud), og sa så: ”Om dere alle sammen, i Herrens nådige navn, kan sverge at dere ikke er pirater og de siste førti dager ikke har fått blod til å flyte, med loven i hånd eller ei, kan dere få tillatelse til å komme i land.” Da svarte vi at vi alle var villige til å avlegge denne eden. Så kom en i følget, tydeligvis en notar, og gjorde nedtegnelser om eden vi skulle avlegge. Da seremonien var over, steg en av embetsmannens andre hjelpere i samme båt fram, etter at hans herre hadde snakket litt til ham, og sa høyt: ”Herren vil dere skal vite at det er ikke av hovmod eller storhet at han ikke stiger om bord i ditt skip. Men siden dere i deres svar erklærte at dere har mange syke blant dere, er han blitt advart av byens helsekonservator om å holde seg på avstand.” Vi bøyde oss mot ham og svarte at vi var hans ydmyke tjenere og var beæret over den medmenneskelighet som var blitt oss til del. Vi uttrykte også håp om at sykdommene blant våre menn ikke var av en smittsom natur. Så kom han tilbake, og en tid etter kom notaren til oss om bord på skipet vårt. I hendene holdt han en frukt fra sitt land. Den liknet en appelsin, men fargen lå mellom gulbrunt oransje og purpur, og den avga en aldeles utsøkt duft. Han brukte den (tilsynelatende) som et middel mot infeksjoner. Han framsa eden for oss, ”i Jesu og hans gjerningers navn,” og fortalte oss så at neste dag, når klokken viste seks om morgenen, skulle vi av et sendebud føres til De fremmedes hus (som han kalte det), hvor vi skulle bli utstyrt med ting vi trengte, både de oppegående og de syke. Deretter forlot han oss, og da vi tilbød ham noen pistoler, smilte han og sa: ”Jeg kan ikke betales dobbelt for ett stykke arbeid”, noe som (slik jeg ser det) betyr at han ble lønnet rikelig av Staten for sine tjenester. For (slik jeg forsto det i etterkant) de kaller en embetsmann som får ekstra påskjønnelser for ”dobbelt betalt”.


Tidlig neste morgen kom den samme embetsmann som hadde kommet til oss først med sin embetsstav. Han sa til oss at han skulle føre oss til Den fremmedes hus og at han hadde kommet tidligere enn planlagt fordi vi nok ville behøve hele dagen til å utføre vårt ærend. ”Følger dere mitt råd,” sa han, ”blir først bare noen få av dere med meg for å se stedet og hvordan det kan tilpasses dere, og deretter kan dere sende bud på de syke og resten av mannskapet, for så å føre dem i land.” Vi takket ham og sa: ”Denne omsorg som vises fremmede fra et sted langt borte, vil Gud belønne.” Så ble seks av oss med ham i land, og da vi kom i land, gikk han foran oss, vendte seg mot oss og sa at han var vår tjener og veiviser. Han førte oss gjennom tre vakre gater, og hvor vi enn gikk, samlet folk seg på hver side av gatene, på rekke og rad i svært siviliserte former, øyensynlig ikke for å betrakte oss med undring, men for å ønske oss velkommen. Mens vi gikk forbi, strakte flere av dem armene litt framover og ut til siden. Dette er gesten de bruker for å ønske noen velkommen.


De fremmedes hus er vakkert og rommelig, bygget i murstein i en noe blåere farge enn vår egen, og med nydelige vinduer, noen av glass, noen i en kammerduk, oljet for å tette igjen for vann. Først førte han oss opp trappene til en vakker salong, og han spurte: ”Hvor mange er dere? Og hvor mange syke?” Vi svarte: ”Alt i alt (syke og friske) er vi en og femti mennesker, hvorav sytten er syke.” Han anmodet oss om å vise tålmodighet og å bli til han kom tilbake, noe han gjorde om lag en time senere. Deretter førte han oss til kamrene som var gjort i stand til oss, nitten i tallet. De hadde (lot det til) sørget for at fire av disse kamrene, som var i bedre stand enn de øvrige, kunne ta imot fire av hovedmennene blant oss og losjere dem i enerom, og i de femten øvrige rommene kunne to og to kampere sammen. Rommene var herlige, trivelige rom med smakfullt møblement. Deretter førte han oss til et langt galleri, som minnet om en dorture<ref name="ftn149">Sovesal.</ref>, hvor han langsmed den ene siden viste oss (da den andre siden kun var mur og vindu), sytten celler, svært flotte og skilt med vegger av sedertre. Galleriet og cellene, førti i tallet og langt flere enn vi trengte, var innredet som en pleiestue for syke. Han fortalte deretter at etter som de syke ville friskne til, kunne de flytte fra cellen og inn på et kammer. Til dette bruk var det gjort i stand ti kamre, i tillegg til de tidligere nevnte. Deretter førte han oss tilbake til salongen, løftet stokken ørlite (slik de gjør når de viser autoritet eller befaler) og sa til oss: ”Dere skal vite det at landets skikker krever at dere etter i dag og i morgen (tiden vi gir dere for å frakte samtlige fra skipet og inn) skal holde dere innendørs i tre døgn. Men forferdes ikke over dette. Anse dere ikke innesperret, men som gitt en mulighet til hvile og ro. Dere skal ikke mangle noe, og seks av våre folk er satt til å tjene dere og ordne ethvert ærend dere måtte ha utenfor.” Vi takket ham, med all hengivenhet og respekt, og sa at ”Gud viser seg sannelig i dette land.” Vi tilbød ham tyve pistoler, men han bare smilte og sa ”Hva? Dobbelt betalt!” Og så forlot han oss.


Kort tid etter ble middagen servert, riktig fortreffelige matvarer var det, både brød og kjøtt var bedre enn noe måltid jeg har fått på noen institusjon i Europa. Vi fikk også tre slags drikke, samtlige helsebringende og smakfulle: vin fra druer, en korndrikk som liknet vårt eget øl, men klarere, og en type cider laget av frukt fra landet, en herlig, forfriskende drikk. Dessuten fikk vi brakt inn til oss store mengder av de purpurfargete appelsinene til våre syke, noe (sa de) var et middel mot sykdom på sjøen. Vi ble også overrakt en eske med grå eller hvitlige tabletter med beskjed om at de syke måtte ta en slik hver kveld før de skulle gå til sengs, og dette skulle framskynde tilfriskningen deres.


Etter at anstrengelsene med å bære og forflytte alle våre menn og varer ut fra skipet var over, ble stemningen rolig og behersket neste dag. Da kalte jeg sammen våre menn, og idet alle var på plass, sa jeg til dem:


”Kjære venner, la oss kjenne oss selv og erkjenne hvor vi nå står. Vi er skipbrudne menn på land, som Jonas da han kom ut fra hvalfiskens buk, like som ham var vi nære ved å la dypet sluke oss. Nå er vi på land, dog svevende mellom liv og død, for vi er nå hinsides både den gamle og den nye verden. Bare Gud vet om vi igjen får Europa å skue. Det at vi er kommet hit, er et slags mirakel, og tilsvarende skal til for å få oss herfra igjen. Derfor, la oss tenke på befrielsen i fortiden og farene som ligger foran oss og vende oss til Gud, og hver mann må endre sin vandel til det bedre og følge sin egen vei dertil. Men vi har havnet hos et kristent folk, fromme og menneskelige i sin natur. La oss derfor ikke føle skam over å være i hendene på fremmede konger og dermed vise våre laster eller uverdighet for dem. Men det er mer. For etter deres befaling (om enn i høflig former) har vi isolert oss innenfor disse vegger, i tre døgn: hvem vet om det ikke er for å få en smak av våre skikker og beskaffenheter? Avgjør de at skikkene ikke holder, vil de forvise oss. Hvis ikke, vil de gi oss mer tid. Vi har hatt menn som har sett til oss, men ikke desto mindre har de holdt oss under oppsikt. I kjærlighet til Gud, og til våre legemers ve og vel, bør vi derfor sørge for å falle i nåde hos disse menneskene.”


Som én takket alle meg for mine gode formaninger og lovet å leve dannet og edruelig og uten å støte eller fornærme i noen gjerning. Vi tilbrakte våre tre døgn uten bekymringer, i forventninger om hva som ville hende med oss når de tre døgn ville utløpe. I denne tiden kunne vi hver time nyte at våre syke kom til seg selv. De lot til å mene at de var havnet i en dam rørt opp av en Herrens engel, så raskt og skånsomt kom de seg igjen.


Morgenen etter at de tre døgn var gått, kom en nok en mann til oss, en vi ikke før hadde sett. I likhet med den forrige var også han kledd i blått, men hans turban var hvit med et lite, rødt kors på toppen. Han hadde også en kappe av fineste lin med pelskant. Idet han kom inn, bøyde han seg noe og strakte armene litt framfor seg og ut til siden. Vi på vår side hilste ham på ydmykt og underdanig vis, siden vi ventet at det var fra ham vi skulle få dommen om liv eller død. Han ba om å få snakke med et fåtall av oss, hvorpå seks av oss ble igjen og resten forlot rommet. Han sa: ”Jeg er innsatt som guvernør i dette De fremmedes hus, og av kall er jeg kristen prest. Derfor er jeg kommet hit for å tilby dere mine tjenester, som fremmede, men først og fremst som kristne. Jeg har noe å fortelle som jeg tror dere ønsker å høre. Staten har gitt dere tillatelse til å bli på land i seks uker, og ikke bekymre dere om dere skulle ønske mer tid, da loven på dette punkt ikke er helt presis. Jeg tviler ikke på at jeg egenhendig skal kunne sørge for mer tid for dere, dersom dette er dere til behag. Dere skal også vite at De fremmedes hus er rikt og har nytt av rikdom et stykke tid, for rikdommen er bygget opp over syv og tredve år, så lenge er det siden noen fremmed har vært på disse kanter. Så uroe dere ikke, Staten vil bære alle kostnader for dere under hele deres opphold, og tenk ikke på å oppholde dere her en dag kortere av den grunn. Når det gjelder varer dere har hatt med, skal de bli vel benyttet og betalt for, enten i andre varer eller i sølv og gull, for fra vår side går det ut på ett. Skulle dere ha andre ønsker, hold dem ikke skjult. Dere vil ikke bli skuffet over svarene dere får fra oss. Men ett skal dere vite, og det er at ingen av dere må gå mer enn en karan (et lengdemål hos dem som tilsvarer halvannen engelsk mil) utenfor bymurene uten særskilt tillatelse.”


Etter å ha sett på hverandre en stund i beundring over hans elegante og faderlige behandling, svarte vi: ”Vi vet ikke hva vi skal si, for vi mangler ord til å uttrykke vår takknemlighet,” og la til at hans storsinnete tilbud ikke etterlot oss noen ønsker. Det lot for oss til at et bilde av den himmelske frelse sto foran oss, da vi en tid før dette befant oss i dødens kjever, men nå var brakt i trygghet, et sted hvor det ikke fantes annet enn trøst. For befalingen vi fikk, kom vi til å adlyde uansett, om det så var umulig, men våre hjerter vil gløde for å trå videre på denne vakre, hellige grunn. Og vi føyde til: ”La våre tunger henge fast i ganen om vi skulle glemme denne hedersmann, eller dette land, i våre bønner.” Ydmykt tryglet vi ham om å godta oss som hans lojale tjenere, bundet av så rettferdig en forpliktelse som noen gang har bundet mennesker på jorda. Vi la både oss selv og alt vi eide for hans føtter. Han sa at han var prest og søkte en prests belønning, ”nestekjærlighet og det gode i våre sjeler og legemer”. Deretter forlot han oss, ikke fritt for tårer og ømhet i øynene våre, og etterlot oss i en gledens og godhetens forsagthet mens vi sa: ”Vi er kommet til englenes land, noe som daglig åpenbares for oss, et land som sørger for alt vi kan begjære, noe vi aldri kunne tenkt oss, og langt mindre forvente.”


(…)


Etter en tid stillhet sa en av oss: det var noe vi inderlig ønsket oss innsikt i, men var desto reddere for å spørre om, da det muligvis ville være å gå for langt. Men hans uvanlig menneskelige holdning mot oss, at han knapt så på oss som fremmede, men som sine svorne, erklærte tjenere, oppmuntret og ga mot til å legge spørsmålet fram, i en ydmyk bønn om at han ville finne spørsmålet passende å besvare, at han ville ta vår forespørsel på alvor, om han så avviste den. Vi sa: ”Vi merket oss herrens tidligere ord om at denne lykkelige øy, hvor vi nå står, var kjent av få, men likevel berømt i land over hele verden. Dette anså vi for å være sant, siden europeiske tungemål fantes her, og dere kjente til mange av våre forfatninger og forretninger. Likevel har vi i Europa (til tross for alle oppdagelser og ferder i fremmede farvann denne siste tiden) aldri hørt det minste knyst om eller sett det minste glimt fra denne øya. Dette synes vi er ytterst merkverdig, for alle nasjoner kjenner til hverandre, enten ved reiser i fremmede egner eller ved at ukjente kommer til dem. Og selv om den reisende i et fremmed land kan skaffe seg mer kjennskap ved selvsyn enn den som blir hjemme og skaffer kunnskap gjennom de reisende, vil begge deler holde til å skaffe seg en nyttig kunnskap om hverandre, i noen grad. Men denne øya har vi aldri hørt tale om fra noe skip som har nådd Europas strender eller fra Ost- og Vestindia, heller ikke fra andre deler av verden som har kommet med bud fra disse egner. Men underet er ikke over med dette, til tross for beliggenheten, som (slik herren sa det) ligger i sin hemmelige konklave på det store hav. Men at dere så skulle ha kjennskap til språk, bøker, hendelser og annet som har foregått så langt unna, det er noe vi ikke finner ut av. For oss virker det som øya har beskaffenheter og egenskaper forbeholdt guddommelig makt og skapninger, ved å være skjult og usett for noen, men å åpne seg og bli kastet et lys over for andre.”


Til denne beskrivelsen lyste embetsmannen opp i et forekommende smil og sa: ”Dere gjorde rett da dere ba om forlatelse for å stille spørsmålet. Tror dere at vi er et land av trollmenn som sender luftens ånder alle veier for å bringe nyheter og tidende fra andre land?” Vi svarte alle, på ydmykeste vis, men samtidig i en tone som tilsa at vi forsto spøken, ”Vi var tilbøyelige til å tenke at noe magisk foregikk på denne øya, men at dette var englers verk, ikke demoners. Men hans høyhet skal vite at det som fikk oss til å undre og spørre slik, var ikke noen slik søkt innbilning, men fordi vi husket at han i sin forrige tale hadde antydet at landet hadde lover om hemmelighold.” Til dette sa han: ”Dere husker rett, og derfor skal jeg si dere at jeg må holde noe tilbake som jeg ifølge loven ikke får viderebringe, men jeg vil likevel kunne røpe nok til å behage deres vitebegjær.


Dere må forstå (selv om dere vil ha vansker med å tro det) at for om lag tre tusen år siden, eller mer, visste man mer om å navigere i verden (særlig til fjerne land) enn man gjør i dag. Tenk nå ikke for dere selv at jeg ikke er klar over deres framskritt på området de siste seks snes år: Jeg vet det godt, og likevel sier jeg at evnen var bedre da enn nå, om nå Noas ark var forbildet der den reddet de gjenværende på jorden under syndfloden og ga menn trygghet til å gi seg ut på eventyr på verdenshavene, eller om det var noe annet, men sant er det. Fønikerne, særlig de fra Tyr, hadde store skipsflåter. På samme måte hadde de sin koloni, Kartago, lenger vest. Østover hadde Egypt og Palestina like stor skipsfart. Også Kina, og det store Atlantis (som dere kaller Amerika), som nå kun har djunker og kanoer, hadde den gang store seilskuter. Denne øya (slik pålitelige beretninger fra den gang kan opplyse) hadde femten hundre mektige skip, fullt utstyrte. Dette eksisterer det få eller ingen beretninger om hos dere, men hos oss har vi store kunnskaper om dette.


På denne tiden var landet kjent og frekventert av skip og fartøy fra alle land som tidligere er nevnt. Og så hendte det seg at de hadde med seg menn fra andre land som ikke var sjøfarende, slik som persere, kaldeere og arabere. Dermed nådde folk fra nesten alle berømte og mektige nasjoner våre havner. Ennå finnes noen etterkommere og små stammer av dem igjen her. Våre egne skip la også ut på atskillige ferder, også like til deres hjemlige farvann, til stedet dere kaller Herkulessøylene,<ref name="ftn150">Gibraltarstredet.</ref> og i andre deler av Atlanterhavet og Middelhavet, og til Paguin (det samme som Cambaline)<ref name="ftn151">Peking/Beijing.</ref> og Quinzy<ref name="ftn152">Hangzhou.</ref> i Asia, like ved Øst-Tartarias grenser.


På samme tid, og i nok en generasjon eller mer, blomstret innbyggerne i det store Atlantis. Rett nok forteller en stor mann blant dere at Neptuns etterkommere slo seg ned der, og han beskriver det storslåtte tempelet, palasset, byen og åsene, og de mange lett seilbare elvene som lik kjeder omsluttet stedet og tempelet, og de forskjellige trappene hvor menn steg opp til byen som langs en scala coeli.<ref name="ftn153">Himmelstige.</ref> Visst er alt dette er poetisk og fabelaktig. Men sikkert er det at landet Atlantis, i likhet med Peru, som da kaltes Coya, og Mexico, som da kaltes Tyrambel, var store, mektige riker hva angikk våpenmakt, skipsfart og rikdommer. Så mektige var de en tid (i det minste innen et tidsrom på ti år) at de gjennomførte to større ekspedisjoner: folket fra Tyrambel reiste over Atlanteren til Middelhavet, og folket fra Coya dro over Sydhavet til denne vår øy. Blant de førstnevnte, som var i Europa, var en forfatter som i likhet med forfatteren blant dere (later det til) hadde med seg ei fortelling fra den egyptiske presten som han siterte. For noe slikt eksisterte, derom hersker liten tvil. Men om det var de gamle atenere som fikk æren av å angripe og nedkjempe disse styrkene, kan jeg ikke si noe om. Sikkert er det at verken skip eller menn kom tilbake fra denne ferden. Skjebnen hadde fart like ille med den andre ekspedisjonen fra Coya, hadde de ikke støtt på mer barmhjertige fiender. For kongen av denne øya, ved navn Altabin, var en vis mann og en stor kriger som kjente godt til sin egen styrke og sine fienders styrke. Han håndterte saken slik at han avskar bakkestyrkene deres fra skipene og omringet både flåten og leiren med mektigere styrker, til vanns og til lands. Så ba han dem om å overgi seg uten ytterligere kamp eller motstand. Siden, da de var i hans makt, nøyde han seg med å avkreve en ed om at de aldri mer ville bære våpen mot ham. Deretter lot ham dem reise videre i sikkerhet.


Men etter disse stolte bedrifter skulle en guddommelig hevn snart finne sted. For etter mindre enn hundre år gikk det store Atlantis under og ble ødelagt, ikke av et stort jordskjelv, som deres mann beretter (de trakter er i svært liten grad hjemsøkt av jordskjelv), men en underlig syndflod eller en annen stor oversvømmelse. Disse landene har den dag i dag langt større elver, og de har høyere fjell som vann kan renne fra enn noe sted i den gamle verden. Men det er sant at denne flommen ikke stakk så dypt, ikke mer enn førti fot fra bakken og opp de fleste steder, så selv om mennesker og fe stort sett ble utslettet, slapp noen få av fjellenes urinnvånere unna. Mange fugler reddet seg også ved å fly til de høye trærne og til fjellene. Folket hadde boliger som strakte seg høyere enn vannets dybde, men selv om flommen var grunn, varte den svært lenge, så de fra lavlandet som ikke druknet, omkom etter å ha manglet mat og andre nødvendigheter i lengre tid.


La dere derfor ikke forundre over Amerikas tynne befolkning, ei heller over uforskammethet og uvitenhet blant folket. Dere må betrakte Amerikas innbyggere som et ungt folk, minst tusen år yngre enn resten av verden, for det hadde gått så mye tid mellom syndfloden og denne særskilte oversvømmelsen. De stakkars restene av menneskeheten som holdt seg i fjellene, begynte langsomt å befolke landet igjen, sakte, men sikkert, og var enkle, ville folk (ikke som Noa og hans sønner, som var den fremste familien på jorden). De kunne ikke etterlate skrifter, kunst eller siviliserte seder og skikker til sine etterkommere. På samme vis brukte de i sin tilværelse i fjellene (grunnet den voldsomme kulden på de kanter) skinn av tiger, bjørn og geiter med mye pels, som finnes i området, til å kle seg. Da de kom ned til dalene og den utålelige heten der, kjente de ikke til lettere kledebon. Derfor ble de nødt til å ta opp skikken med å gå nakne, en skikk som er opprettholdt til denne dag. Imidlertid er de opptatt av og stolte over hvordan de bruker fuglefjær, noe som også kommer fra forfedrene i fjellene, som kom på dette da store fugleflokker trakk opp i høyden mens vannet fløt over bakken. Denne store ulykken førte til, som dere skjønner, at vi mistet handelstrafikken med Amerika, den handelspartneren som lå nærmest oss og som vi derfor gjorde flest forretninger med.


Når det gjelder andre deler av verden, er det helt tydelig at kunsten å navigere (enten det kom av kriger eller skyldtes tidens naturlige gang) led et voldsomt tilbakeslag overalt i tiden som fulgte, og særlig lange reiser sløyfet man helt og holdent (grunnet bruken av galeier og andre fartøy som knapt brøt sjøen). Så denne delen av samferdselen som kunne funnet sted ved at andre land seilte til oss, ser dere selv hvor lenge har ligget brakk, bortsett fra ved sjeldne hendelser som denne. Men til denne stansen i samferdsel, som også skyldes at vi sluttet å seile ut, må jeg forsyne dere med en annen forklaring. Jeg kan ikke vite sikkert, skal jeg si som sant er, men vår skipsfart i antall, styrke, sjømenn, førere og alt som hører navigasjonen til er nok sterkere enn noen sinne. Hvorfor ønsker vi da å holde oss hjemme? Jeg skal nå berette for dere noe som vil føre dere nærmere svaret på deres første spørsmål.


For om lag 1900 år siden hersket en konge i dette land hvis minne vi alle holder kjært, ikke på overtroisk vis, men som redskap for det guddommelige, selv om han var en dødelig. Hans navn var Solamona, og vi høyakter ham som lovgiveren for vårt land. Kongen hadde en uendelig visdom og et godt hjerte, og alt han ville, var å gjøre kongedømmet og folket lykkelig. Han så hvor bugnende og rikt landet hans var og tenkte at landet ikke trengte noen hjelp utenlands fra, med en omkrets på 5600 engelske mil og sjeldent fruktbar jord i de største egnene. Skipsfarten så han store muligheter for, både gjennom fiske og transport fra havn til havn, og gjennom å seile til små øyer som ikke ligger langt unna og er underlagt vår trone og Statens lover. Han kalte fra minnet fram de lykkelige, blomstrende tider dette landet en gang nøt, og så at det på tusen måter kunne gjøres verre, men vanskelig kunne endres til det bedre. Det manglet slett ikke på hans edle og heroiske hensikter, men bare (så langt menneskets framsynthet kan strekke seg) for å få det han i sin tid satte i gang til å vare evig. Derfor innsatte han blant de fremste lovene i dette land alle forbud og restriksjoner som vi følger og som dreier seg om hvordan vi mottar fremmede, som på denne tiden (etter den store ulykken i Amerika) kom hyppig. Han var uvennlig innstilt til deres tvilsomme nyvinninger og sammenblandingen av skikker. Det er visst at loven om å ta imot fremmede er en eldgammel lov fra det kinesiske riket, og den er ennå i bruk. Men det triste er at dette har gjort dem til et uopplyst, uvitende, fryktfullt og tåpelig folkeferd. Vår lovgiver la imidlertid et annet sinnelag til grunn for loven. Først og fremst la han menneskelige hensyn til grunn idet han tok med i betraktning og la til rette for at fremmede i nød skulle få hjelp, noe dere jo har fått yte godt av.


Etter disse ord reiste vi oss alle (som seg hør og bør) og bukket. Han fortsatte:


Kongen ønsket altså å forene menneskelighet med sine kloke holdninger idet han mente at det å holde fremmede her mot sin vilje, ikke var menneskelig. Da han innså at det ikke var klokt å la dem reise herfra og dele sin kunnskap om dette stedet, bestemte kongen følgende: Han beordret at av de fremmede som fikk gå i land, skulle alle (som til alle tider) få lov til å reise derfra igjen om de ønsket dette. Men om de ville bli, skulle de få svært gode levekår og midler til livsopphold fra Staten. Han så allerede da det vi nå ser, etter alle disse årene som er gått siden forbudstiden: bare ett eneste av skipene kom tilbake, og bare tretten enkeltpersoner valgte å komme tilbake til våre egner. Hva de få som reiste herfra igjen har berettet, vet jeg ikke. Men tenk på det, at uansett hvor de har kommet og fortalt, har de nok blitt tatt for å være drømmere. Vår store Lovgiver bestemte seg også for å begrense våre reiser herfra til steder utenlands. Slik er det ikke i Kina. Kineserne seiler dit de vil og kan, noe som blottstiller hvordan deres lover om å holde fremmede ute er grunngitt på feighet og frykt. Dette forbudet vårt har bare ett unntak, som er utmerket, da det ivaretar det gode som kommer med fremmede og å unngå å såre noen. Dette skal jeg nå forklare nærmere for dere. Her skal jeg avvike en liten stund fra historien, men jeg tror nok dere vil finne disse avvikene passende.


Dere må forstå, kjære venner, at blant kongens mange fabelaktige gjerninger, var det én som pekte seg ut. Dette var grunnleggingen av en orden eller et samfunn som vi kaller Salomos hus, den edleste innstiftelse (mener vi) som har funnet sted på jorden og overalt hvor det kastes lys over vårt kongerike. Huset er viet studiene av alt Guds skaperverk. Noen hevder at grunnleggerens navn er fordreiet, og at Solamonas hus ville være det rette. Men krønikene gjengir navnet slik jeg har sagt. Jeg regner derfor med at det stammer fra hebreernes konge, som hos dere er vel kjent, og heller ikke er fremmed for oss. Vi har deler av hans verker som hos dere er gått tapt, nemlig naturhistorien som han skrev om alle planter, fra Libanus’<ref name="ftn154">Libanon.</ref> sedertrær til mosen som vokser ut av murer og alle ting med liv og bevegelse. Dette leder meg til å tro at vår konge, som selv på mange vis symboliserte det hebreernes konge (som levde mange år før ham) sto for, æret ham dermed ved å gi hans navn til stiftelsen. Denne tanken heller jeg desto mer til fordi eldre krøniker ofte kaller ordenen eller samfunnet for Salomos hus, og enkelte ganger kollegiet for de seks dagers arbeid, og dette fastslår for meg at vår utmerkede konge hadde tatt lærdom fra hebreerne om at Gud skapte verden på seks dager og derfor innstiftet dette Hus for å finne ut av alle tings sanne natur (hvor Gud muligens hadde mest ære i å tilvirke dem, mens menneskene fant det desto mer fruktbart å benytte seg av dem). Derfra stammer dette andre navn.


Men nå til sakens kjerne. Da kongen hadde forbudt sine folk å navigere seg utenfor området som lå under hans trone, kom han like fullt med følgende kunngjøring: at det hvert tolvte år skulle legge to skip ut, klargjort for flere reiser, fra dette riket. I hvert av disse skulle tre fra brorskapet i Salomos hus være om bord. Deres eneste oppgave skulle være å samle inn viten om forholdene i og tilstanden til landene de ble sendt til, særlig innen all verdens vitenskap, kunst, håndverk og oppfinnelser. Til like skulle de bringe tilbake bøker, instrumenter og modeller av alle slag. Så skulle skipene, etter å ha ilandsatt mennene fra brorskapet, vende tilbake, og brødrene skulle bli igjen utlandet inntil en ny besetning kom i land. Disse skipene er for øvrig kun lastet med proviant samt skatter i hopetall så brødrene kunne kjøpe seg ulike gjenstander og gi belønninger til dem de finner for godt. Nå har jeg ikke anledning til å berette for dere hvordan den alminnelige sjømann kunne unngå å bli oppdaget på land eller hvordan de som er ilandsatte, fra tid til annen måtte skjule seg under en annen nasjons flagg samt skjule reisens mål, de avtalte møtestedene og andre omstendigheter rundt oppdragene, og dere har neppe noe sterkt ønske om å få nærmere kjennskap til dette. Men dere ser altså hvordan vi har opprettholdt vår handel, ikke med gull, sølv og edelstener, ei heller med silke eller krydderier eller andre materielle handelsvarer, men bare med Guds første skaperverk, som var Lyset: å kaste lys over alle verdens bestanddeler, slik vil jeg si det.”


(…)


”De har også mange kloke, utmerkete lover som dreier seg om ekteskapet. Polygami tillates ikke. De har beordret at ingen kan gifte seg med hverandre eller inngå ektepakt før en måned har gått etter det første møtet mellom partene. Ekteskap uten foreldrenes tillatelse blir ikke annullert, men etterkommerne blir straffet: barn av slike ekteskap får ikke arve mer enn en tredjedel av sine foreldres eiendeler.


Jeg har lest i en bok av en av deres menn, i et oppdiktet samfunn, hvor et gift par har anledning til å se hverandre nakne før pakten inngås. Dette misliker folket her, da de mener det er en hån å takke nei til et så nærgående bekjentskap. Men på grunn av de mange defektene i menns og kvinners kropper, har de en mer sivilisert måte å gjøre dette på. Nær hver by finnes et par bassenger (som de kaller Adam og Evas bassenger), hvor en av mannens venner og en av kvinnens venninner får se dem bade nakne hver for seg.”


Mens vi satt der i vår samtale, kom det en mann som lot til å være budbringer, i en staselig kappe med hette. Han snakket til jøden, som så vendte seg mot meg og sa: ”Jeg beklager så mye, men jeg er kalt bort i et hasteærend.” Neste morgen kom han til meg igjen. Han virket fylt av glede, og han sa: ”Byens guvernør har fått nyss om at en av Fedrene i Salomos hus vil komme hit, om syv dager fra i dag. Vi har ikke sett noen av dem på et dusin år. Man vet at han kommer, og han vil mottas med pomp og prakt, men årsaken til hans ankomst vet vi ingenting om. Jeg vil sørge for en god plass for deg og dine venner for å se hans ankomst best mulig.” Jeg takket ham og ga uttrykk for at dette var svært godt nytt.


(…)


Så kom vår dag og time, og jeg ble valgt ut av mine venner til det private besøket. Vi møtte ham i et vakkert kammer, staselig innredet og med teppelagt gulv, alt like prektig å se til. Han satt på en lav trone, uten noen trappetrinn opp til den, som var rikt utsmykket og med et storslagent riksklede hengende over hodet, brodert i blå sateng. Han var alene, med unntak av to ærespasjer, en ved hver hånd, som var utsøkt kledd i hvitt. Benklærne var som dem vi så ham i da han satt i vognen, men i stedet for kjortelen hadde han rundt seg et sjal med en kappe over, i det samme fabelaktige sorte tøyet. Da vi kom inn, gjorde vi som vi hadde lært og bukket dypt ved hans første inntreden. Så, da vi kom nærmere der han satt, reiste han seg og rakte fram en ubehansket hånd, og hver og en av oss bøyde oss ned og kysset den nederste folden på kappen hans. Når det var gjort, gikk de andre, og jeg ble igjen. Deretter gjorde han tegn til pasjene om å forlate rommet og ba meg sitte ned ved hans side og snakket så til meg på spansk tungemål.


”Gud velsigne deg, min sønn. Jeg skal nå gi deg mitt kjæreste smykke. For jeg skal overrekke deg, i kjærlighet til Gud og alle mennesker, en beretning om de faktiske forhold innenfor Salomos hus. Og min sønn, for virkelig å forstå hva som egentlig foregår i Salomos hus, skal jeg gå fram på følgende måte. Først vil jeg avsløre målet med denne vår stiftelse. For det andre vil jeg vise hva for utstyr og midler vi har til rådighet. For det tredje vil jeg vise de mange oppgaver og funksjoner våre brødre er satt til. Og for det fjerde, ritene og høytidelighetene som vi utfører og feirer.


Målet med vår stiftelse er å få kunnskap om årsaker, om hemmelighetene bak hva som beveger tingene, og å utvide grensene for hva mennesket hersker over, så det kan få innvirkning på alle tenkelige ting.


8. Et appendiks til politikken

kalt Solstaten av broder Tomaso Campanella


Poetisk dialog<ref name="ftn155">Verket ble opprinnelig skrevet på italiensk i 1602, i fengselet i Napoli, og originalmanuskriptet befinner seg i dag i Bibliotheca Governativa i Lucca, Toscana. Det ble seinere revidert, og en latinsk versjon ble skrevet i 1613–14. Den første trykte utgaven var på latin og ble utgitt i Frankfurt i 1623, mens den siste utgivelsen (også den på latin) i Campanellas levetid er fra 1637. Moderne utgivelser forholder seg til ulike versjoner og kan derfor variere en del. Denne oversettelsen i utdrag er basert på den kritiske, italienske utgaven etablert av Norberto Bobbio i 1941 for Einaudi, reprodusert i serien Universale Economica Feltrinelli I Classici. T. C.: La cittá del Sole, red. Adriano Seroni, 4. utg. Milano 1994, sidene 33–52, 58, 60, 66–71, 72–3, 74, 75–9. Bobbio tok utgangspunkt i 1602-mauskriptet, men konsulterte også Frankfurt 1623 (redigert og oversatt til latin av Tobia Adami, som hadde besøkt Campanella i fengselet i 1613 og fått med seg manuskriptet både til Solstaten og andre verk, og som altså ble en slags redaktør for Campanella i årene som fulgte).</ref>


Dialogpersoner: En hospitaler<ref name="ftn156">Ridder i brorskapsordenen hospitalerne, opprinnelig "Brødrene av Sankt Johannes Hospital i Jerusalem", etablert i år 1080 (og seinere kjent som johanittene eller malteserne).</ref> og en sjømann fra Genova i Columbus' følge.


Hospitaler: Fortell, er du snill, om alt det som skjedde i løpet av denne sjøreisen!

Genoveser: Jeg har allerede fortalt om hvordan jeg reiste verden rundt, og hvordan jeg deretter ankom Taprobana<ref name="ftn157">Muligens øya Sumatra.</ref> og ble tvunget til å gå i land, og siden, på flukt fra landboernes vrede, dro til skogs og kom ut igjen på en stor flate rett under ekvator.

Hospitaler: Og hva skjedde der?

Genoveser: Med det samme støtte jeg på en stor flokk bevæpnede menn og kvinner, og mange av dem forsto språket mitt, og disse førte meg til Solstaten.

Hospitaler: Si meg, hvordan er denne staten? Hvordan styres den?

Genoveser: Ute på en stor slette reiser det seg en kolle, og på toppen av denne kollen ligger størstedelen av bystaten. Men byens kretser strekker seg mye lenger utover enn til foten av fjellet – det er så mange av dem at bystaten er på over to mil i diameter og får en omkrets på sju mil. Men på grunn av høydeforskjellen er bebyggelsen større enn om byen hadde ligget på flatlandet.

Bystaten er inndelt i sju kjempestore kretser oppkalt etter de sju planetene, og man går fra den ene til den andre gjennom fire gater og fire porter som vender mot de fire verdenshjørnene. Men de er plassert slik at om den første kretsen skulle bli inntatt, må det mye mer strev til for å ta den andre, og så enda mer, slik at bystaten vil måtte stormes sju ganger for å overvinnes. Men jeg er av den mening at heller ikke den første kan inntas, så kraftig og grunnfestet er den, og den har brystvern, tårn, artilleri og ytre vollgraver.

Kommer man inn den porten som vender mot solnedgang – den er jernbeslått og konstruert slik at den kan åpnes og lukkes med en sinnrik mekanisme – ser man et flatt trinn på femti skritt mellom den første og den andre muren. Her ligger bygninger tett inntil hverandre i en sirkel som følger muren, slik at man kan si de utgjør én bygning, og over løper en buegang på søyler, som i et munkekloster, og nede finnes ingen andre innganger enn dem som ligger på den konkave siden av bygningene. Værelsene er vakre, med vinduer mot den konkave så vel som den konvekse siden, og de er skilt fra hverandre av tynne murvegger. Bare den konvekse veggen har en tjukkelse på åtte håndflater, den konkave tre og innvendige vegger én eller litt mer.

Så kommer man til et nytt trinn, som bare er på to skritt eller så vidt tre, og man ser de neste murene, også disse med utvendige søyleganger. Innvendig har den andre murveggen, som omslutter bygningene i midten, et galleri med søyler under og vakre malerier over.

Og slik når man, fra det ene flate trinnet til det andre, opp til det øverste. Det er imidlertid slik at når man går inn gjennom portene, som er doble i de indre og ytre murene, er stigningen så gradvis at man ikke merker den, den er så å si skjult, og trinnenes høyde er nesten usynlig.

På toppen av fjellet ligger en stor slette med et stort tempel i midten, forbløffende kunstferdig konstruert.

Hospitaler: Fortell mer, nå, fortell for harde livet!

Genoveser: Tempelet er fullkomment rundt, og ingen mur omgir det, og det står på kraftige og vakre søyler. Den store kuppelen har en mindre kuppel i midten med en lysåpning som henger rett over alteret – det er bare ett alter, og det står i midten av tempelet. Søylene løper i en ring på 350 pass og mer, og utenfor søylene som kuppelen hviler på, er det en buegang på åtte skritt med vegger som så vidt rekker opp over setene som er festet på innsiden av den konkave ytterveggen, skjønt det i alle de indre søylegangene – som uten hjelp av innervegger holder tempelet sammen – ikke akkurat er noen mangel på flyttbare stoler.

Over alteret er det ikke noe annet enn et temmelig stort verdenskart der hele himmelen er malt, og et annet med jordkloden. På kuppelhvelvingen finnes alle de største stjernene på himmelen, merket med navn og de egenskapene de bevirker i de jordiske ting, tre linjer for hver. Også polene og sirklene er markert, om ikke alle, siden en nedre vegg mangler, men de blir avsluttet i de tilhørende verdenskartene på alteret. Sju lamper med navn etter de sju planetene er alltid tent.

Øverst i tempelet er det enkelte celler rundt den lille kuppelen, og mange flere og større over buegangen, og her bor de geistlige, som det er omtrent førti av.

På toppen av kuppelen er det en vimpel for å vise vindretningen, og den har trettiseks figurer. Ut fra disse kan man vite hva slags vær den enkelte vind varsler om. Det finnes også en bok med gullbokstaver som omhandler meget viktige saker.


Hospitaler: For Guds skyld, fortell meg om hele styresettet, det er det jeg har ventet på!

Genoveser: Herskeren blant dem er en prest ved navn Sol<ref name="ftn158">I manuskriptene er navnet markert med det astrologiske tegnet for sola (sirkel med en prikk i midten), mens den første trykte utgaven (på latin, Frankfurt 1623) har oversatt dette tegnet med Sol, og 1637-utgaven har oversatt det med Hoh.</ref>, på vårt språk sier man Metafysiker; han er overhodet for alt åndelig og timelig, og all virksomhet avgjøres av ham.

Han har tre hovedmedhjelpere: Pon, Sin og Mor, det vil si Makt [Potenza], Visdom [Sapienza] og Kjærlighet [Amore].

Makten tar seg av krig, fred og militærkunst, han er den øverste i krig, om enn ikke over Sol, han tar seg av offiserer, befal, soldater, ammunisjon, festninger og storminger.

Visdommen tar seg av alle vitenskaper og doktorer og magistere i de frie kunster og de mekaniske kunster, og under seg har han like mange utøvere som det er vitenskapsgrener: Det er Astrologen, Kosmografen, Geometrikeren, Historikeren, Retorikeren, Grammatikeren, Medisineren, Fysikeren, Politikeren og Etikeren. Og han har bare én bok, der alle vitenskaper står oppskrevet, og den lar han lese for hele folket, slik pytagoreernes skikk var. Og han har latt alle vitenskapene bli malt på alle murene, på søylene, på innsiden og utsiden.

På tempelets yttervegger og på forhengene som senker seg når det prekes (for at ikke stemmen skal fortape seg), er hver stjerne nøyaktig malt med tre skriftlinjer for hver av dem.

På innsiden av første krets er alle de matematiske figurene malt – flere enn dem som Euklid og Arkimedes skrev – med deres viktigste liknelser. På utsiden er det malt et kart over hele verden, deretter tavler over hver provins og deres riter, skikker og lover, og ovenfor deres egne alfabeter er det vanlige alfabetet ført opp.

På innsiden av andre krets er alle edle og uedle steiner malt, og mineraler og ekte og falske metaller, med to linjers forklaring for hver. På utsiden er det malt alle slags innsjøer, hav og elver, viner, oljer og andre væsker, oppført med styrke, opphav og egenskaper, og det står karafler fulle av ulike væsker som er hundre og tre hundre år gamle, og med disse kan nesten alle sykdommer helbredes.

På innsiden av tredje krets er alle verdens urter og tresorter malt – og de finnes til og med i leirkrukkene over søylegangene – og forklaringer på hvor de befant seg tidligere, deres egenskaper, forbindelsene til stjernene og metallene og menneskenes legemsdeler og deres medisinske bruk. På utsiden er alle fiskeslagene malt, fra elver, innsjøer og hav, deres egenskaper og måte å leve, formere seg og vokse på, hva de tjener til, og hvilke forbindelser de har til himmelske og jordiske ting og til kunstens og naturens ting. Så forundret jeg ble da jeg oppdaget fisker som var biskop, kjede, spiker og stjerne, nøyaktig slik disse tingene er hos oss! Her er det kråkeboller, piggøsters og alt som er verdt å vite, i vidunderlig malerkunst og forklarende skrivekunst.

I fjerde krets, på innsiden, er alle slags fugler malt, og deres egenskaper, størrelse og vaner er oppført. Og hos dem er føniksfuglen høyst virkelig. På utsiden er det alle slags krypdyr – slanger, drager, ormer – og innsekter som fluer, biller etc., med deres naturlige miljø, giftstoffer og egenskaper, og de er mer tallrike enn vi tenker oss.

I femte krets, på innsiden, er det fullkomment jordiske dyr, og de er forbausende mange. Vi kjenner ikke engang en tusendel av dem, og derfor, ettersom de har store kropper, er de malt også på utsiden av søylegangen. Tenk bare så mange slags hester det er, så mange vakre former framstilt så mesterlig!

I sjette krets er alle de mekaniske kunstene og oppfinnerne av dem malt på innsiden, og det er også de ulike måtene som de brukes på i de forskjellige delene av verden. På utsiden er alle oppfinnerne av lover og vitenskaper og våpen malt. Her fant jeg Moses, Osiris, Jupiter, Merkur, Muhammed og ganske mange andre, og på et temmelig ærefullt sted var Jesus Kristus og de tolv apostlene, som de holder mye av, malt, og det var også Cesar, Aleksander, Pirrus og alle romerne. Da jeg ga uttrykk for beundring over at de kjente til alle disse historiene, fortalte de meg at alle nasjoners språk fantes blant dem, og at de nettopp i denne hensikt sendte ambassadører ut i verden, og at de innhentet opplysninger om godt og dårlig hos alle. Og de er ikke lite fornøyd med dette. Jeg fikk vite at bomber og trykkekunst fantes i Kina før oss. Og så er det læremestrene i alle disse tingene. Og barna – uten strev, ved lek – lærer seg alle vitenskaper gjennom fortellinger før de har fylt ti år.

Kjærligheten tar seg av forplantningen ved å forene mennene og kvinnene på en måte som gir bra avkom – de ler av oss som bryr oss om hunder og hesters avl, men overser vår egen. Han tar seg av oppdragelse, medisin og apotek, såing og høsting av frukt, grøde, kokekunst og alt annet som har med føde, klær og coitus å gjøre. Det er mange mannlige og kvinnelige læremestre viet til disse kunstene.

Metafysikeren behandler alle disse virksomhetene sammen med dem, for uten ham blir ingenting gjort, og enhver sak diskuteres av disse fire. Og når Metafysikeren nikker, er de enige.

Hospitaler: Fortell om embetene og oppdragelsen og måten de lever på, om det er republikk eller monarki eller mindretallsstyre.

Genoveser: Dette er et folk som kom dit fra India, og mange av dem var filosofer som flyktet under tartarenes og andre tyranners ødeleggelser, og de bestemte seg for å leve filosofisk i felleskap, selv om et fellesskap med kvinner ikke var skikken blant folk i deres provins. Men for dem var det skikken, og dette er deres levevis. Alt er felles, men godene tas hånd om av ministre. Ikke bare føden, men også vitenskaper og utmerkelser og atspredelser er felles, men på en måte som gjør at man ikke kan tilrøve seg noe som tilhører en annen.

De sier at all eiendom kommer av at man stifter eget bo og skaffer seg egen kone og egne barn, da oppstår selvkjærligheten. Og for å kunne overlate rikdom og status til sønnen eller gjøre ham til arving, blir alle og enhver enten en som stjeler fra fellesskapet, hvis han ikke eier skam, og har makt, eller en som er grådig og sleip og hyklersk hvis han er uten makt. Men når de mister selvkjærligheten, gjenstår bare fellesskapet.

Hospitaler: Da er det ingen som vil streve, bare forvente at de andre strever, som Aristoteles sa mot Platon.<ref name="ftn159">Politikken, 1261 b.</ref>

Genoveser: Jeg kan ikke med å diskutere, men jeg sier deg at de har stor kjærlighet til landet sitt, noe som er strålende, og mer enn man kan si om romerne. Så mye mer uegennyttige er de. Og jeg tror at prestene og munkene våre, om de ikke hadde slekt og venner, eller ambisjon om å stige i gradene, ville vært enda mer uegennyttige og hellige og barmhjertige mot alle.

Hospitaler: Så der finnes det ikke vennskap, da, siden ingen er opptatt av å behage hverandre.

Genoveser: Tvert imot, stort vennskap! For det er fint å se at blant dem kan man ikke gi hverandre noe som helst, for alle har det som er felles, og ministrene passer godt på at ingen har mer enn de fortjener. Men alle har det som behøves. Og hvem som er venn, det får man vite i krig, i sykdom og i vitenskapene, der man hjelper og underviser hverandre. Og alle de unge kaller hverandre for brødre, og de som er femten år eldre enn dem, kaller de for fedre, og de som er femten år yngre enn dem, kaller de for barn. Og ministrene passer på alt, slik at ingen i brorskapet skader en annen.

Hospitaler: Hvordan da?

Genoveser: De har like mange ministre som vi har dyder. Det er en som kaller seg Frihet, en Storsinnethet, en Kyskhet, en Styrke, en Rettferdighet (strafferettslig og sivilt), en Flid, en Sannhet, Velgjørenhet, Takknemlighet, Barmhjertighet etc. Og for hver av disse embetene velger man den som fra barnsbein av i skolen viser tilbøyelighet til denne dyden. Men selv om det blant dem ikke finnes tjuveri, mord, overfall og incest, hor, som vi beskylder hverandre for, så beskylder de hverandre for utakknemlighet, for ondsinnethet, når det er en som nekter en annen noe godt, og for løgn, som de skyr mer enn pesten. Og straffen for disse syndene er å bli nektet adgang til fellesmåltidene, eller til omgang med kvinner, og ære, inntil dommeren ser at syndene er blitt korrigert.

Hospitaler: Si meg nå, hva skal til for å bli minister?

Genoveser: Det kan man ikke si hvis man ikke kjenner livene deres. Det første man må vite, er at både menn og kvinner kler seg som til krig, skjønt kvinnenes kledning går til under knærne, mennenes over.

Og alle blir opplært i alle kunster. Etter fylte tre år lærer småbarna språket og alfabetet på murveggene mens de spaserer i fire rekker, og fire eldre leder dem og underviser dem, og deretter får de leke og løpe så de blir sterke, og alltid barbeint og uten noe på hodet, inntil de er sju år gamle. Da fører lederne dem inn i verkstedene til de ulike håndverkerne – syere, malere, gullsmeder etc. – og betrakter anleggene til hver og en. Etter at de er blitt sju år gamle, går alle på naturfagleksjoner. Det er fire lærere for hver leksjon, og i løpet av fire timer blir alle de fire lagene videresendt. Mens noen har kroppsøving eller utfører fellesoppgaver, får de andre leksjon. Deretter begynner alle med matematikk, medisin og andre vitenskaper, og da er det stadig diskusjon og konkurranse dem imellom, og de som klarer seg best, er de som blir ministre i den vitenskapen, eller den mekaniske kunsten, for at enhver skal ha sitt overhode. Og de drar også på landet for å lære å delta både i jordarbeid og på beite med kyrne, og det anses som det aller adeligste å kunne flest kunster, og best mulig. Derfor ler de av oss som kaller dem som arbeider, ikke-adelige, mens vi kaller dem som ikke har lært noe yrke og er uvirksomme og i latskap og vellyst holder seg med tjenere, til statens undergang, adelige.

Ministrene velges så av de fire lederne og av lærerne i hvert fag, som meget vel vet hvem som er best egnet til den eller den kunsten eller dyden han skal styre over. Lederne og lærerne kommer med forslag til Rådet, og enhver framsier det de vet om dem som de foreslår. Men den kan ikke bli Sol som ikke kjenner alle historier om folk og riter og offere og republikker og oppfinnere av lover og kunster. Deretter er det nødvendig at han kjenner alt om de mekaniske kunster – for annenhver dag lærer man én, men å bruke dem, det vet alle her – og om malerkunsten. Og alle vitenskaper må kunnes – matematikk, fysikk, astrologi. Men språk trenger han ikke å bry seg om, for han har tolker, som hos dem er det samme som våre grammatikere. Men mer enn alt annet er det nødvendig at han er Metafysiker og Teolog med grundig kjennskap til roten og beviset for hver kunst og vitenskap, og likhetene og forskjellene mellom ting, Nødvendigheten, Skjebnen og Harmonien i verden, den guddommelige Makt, Visdom og Kjærlighet, og hver ting, deres grader og forbindelser til himmelske, jordiske og undersjøiske ting, og at han studerer nøye i Profetene og i astrologien. Derfor vet man hvem som må bli Sol, og om han ikke har nådd trettifem år, kan han ikke få en slik grad, og embetet varer så lenge det ikke finnes en som vet mer enn ham og er bedre egnet til å styre.

Hospitaler: Og hvem kan vite så mye? Han kan da ikke regjere, en som må være så opptatt av vitenskap.

Genoveser: Det sa jeg til dem, og de svarte: "Vi er sikrere, vi, på at en lærd kan styre, enn dere, som opphøyer de uvitende og tenker at de er egnet fordi de er fødte herremenn eller er valgt av en mektig gruppe. Vår Sol kan kanskje være slett i sitt styre, men aldri vil en som vet mye, bli grusom eller ondsinnet eller tyrannisk. Det er blant dere, skal dere vite, at dette er et argument, når dere tenker at den må være vis som vet mest om aristotelisk grammatikk og logikk eller om den eller den forfatteren. Til det behøves det bare en servil hukommelse, der mennesket gjør seg uvirksom fordi det ikke studerer tingene, men bøkene. Og dets sjel forgiftes blant disse døde tingene, og heller ikke får det vite hvordan Gud opprettholder tingene, eller kan kjenne naturens og nasjonenes virke. Dette kan ikke skje med vår Sol, for det er ikke mulig å oppnå så mye viten uten å ha et skarpt intellekt for alle ting, og dermed alltid den største oppmerksomhet rettet mot det å styre. Vi vet jo at den som bare kjenner én vitenskap, ikke kan kjenne verken den eller andre godt, og at den som bare er egnet til én ting, å studere bøker, er lat og dum. Men dette skjer ikke med en som har et kvikt intellekt og har lett for alle kunnskaper, noe som kreves av en Sol. Og i vår bystat læres vitenskapene med en slik letthet, som du ser, at man vet mer på ett år enn på ti eller femten hos dere – bare se på disse barna!"

Etter dette ble jeg stående forvirret over argumentene hans og over det synlige beviset i disse barna som forsto språket mitt, for hvert språk måtte det være tre som kunne det. Og blant dem finnes ikke annen fritid enn den som gjør dem kyndige. Og derfor drar de ut på markene for å løpe, kaste spyd, skyte med pil og bue, følge etter ville dyr, arbeide med jorda, bli kjent med plantene – først én gruppe, så en annen.

De øverste tre ministrene trenger ikke vite mer enn de kunstene som går under deres embete. Derfor kjenner de bare gjennom historier de kunstene som er felles for alle, deretter kjenner de sine egne kunster, der man overleverer mer til den ene enn til de andre. Slik har det seg at Makten kjenner kavaleriet, hvordan man lager alle typer våpen, alt som har med krig å gjøre, maskiner, militærkunst etc. Men alle disse ministrene må også være filosofer og historikere, naturvitere og humanister.

Hospitaler: Jeg skulle ønske du fortalte om alle ministrene, hva som skiller dem, og om det er nødvendig med felles oppdragelse.

Genoveser: De har felles rom, sovesaler, senger og nødvendigheter. Men hver sjette måned blir de skilt fra hverandre av læremesteren og må gå og sove i en annen krets, i et eller annet værelse, som alle er markert med bokstaver.

Så er yrkene felles for menn og kvinner, både de teoretiske og de mekaniske, bare med den forskjell at det som krever fysisk slit og reising, blir utført av mennene, som å pløye, så, høste frukt, gjete sauer, male korn og plukke vindruene. Men å lage ost og melke pleier kvinnene å bli sendt til å gjøre, og til grønnsakhagene i nærheten av byen, for å hente grønt og stelle jorda. Generelt er det slik at kvinnene for det meste gjør de kunstene som utføres sittende eller stående, som å veve, sy, klippe hår og skjegg, ordne medisiner, lage alle slags klær – alt bortsett fra å tilvirke jern og våpen. Og den som er flink til å male, nektes ikke det. Musikk er bare for kvinner, for de behager mer, og for barn, bare ikke trompeter og trommer. De lager også maten og dekker på i spisesalen. Å servere ved bordene, derimot, er for ungdommen, både jenter og gutter, inntil de er tjue år gamle.

Hver krets har sine offentlige kjøkkener og matlagre. Og i hvert tilhørende kontor er det en eldre mann og en eldre kvinne som styrer og har makt til å slå (eller la andre slå) de som er sløve eller ulydige, og de noterer seg hvem av de unge mennene og kvinnene som er flinkest i hver øvelse. All ungdom oppvarter de eldre over førti år, men om kvelden, når de går for å sove, er det den eldre mannen eller kvinnen som sørger for å sende av gårde til tjeneste den som har tur, så også om morgenen, én eller to fra vært rom. Og disse unge oppvarter hverandre, og stakkars den som vegrer seg! De har et første og et andre bord – ved det ene spiser kvinnene, ved det andre mennene – og de sitter som i munkenes refektorier. Det er ingen støy, og det er alltid en som leser ved bordet, syngende, og ofte taler en minister om et avsnitt i lesningen. Det er behagelig å bli oppvartet av så mye vakker ungdom i kledelige drakter, slik det også er å se ved sin side så mange venner, søsken, barn og mødre som lever sammen i stor respekt og kjærlighet.

Alle blir tildelt en tallerken med føde etter sitt yrke, og suppe, frukt og ost. Og hver dag sørger legene for å fortelle kokkene hvilken mat som passer, og hva som egner seg best for de eldre, for de yngre og for de syke. Ministrene får den beste delen av maten, og ofte sender de over noe fra sitt bord til en som har utmerket seg om morgenen under leksjonene og i diskusjonene om vitenskap og våpen, og dette regnes som en stor ære og utmerkelse. Og ved høytidene framføres det musikk også ved bordene, og fordi alle tar del i fellesoppgavene, er det ingen som mangler noen ting. De gamle, vise overvåker kjøkkenet og spisesalene, og de setter stor pris på at det er reint – i gatene, på rommene, i karene, og dessuten at personene selv og klærne de har på seg, er reine.

De kler seg med hvit linskjorte innerst, deretter en drakt som er både jakke og beinklær, uten folder og delt i midten, i siden og øverst, deretter kneppet igjen. Beinklærne rekker til hælen, og her er det sokker like store som støvler, med sko oppå. Så vel tilpasset er denne klesdrakten at når man tar av seg ytterfrakken, kan man se hvordan hele personen er laget. Klærne byttes fire ganger i året, når Sola går inn i Krepsen, Steinbukken, Væren og Vekten. Og ut fra utseende og høyde er det opp til Legen å fordele klesdraktene gjennom Klesholderen i hver krets. Det er beundringsverdig at de på samme tid har så mange klær som trengs etter været – tjukke eller tynne. Alle kler seg i hvitt, og hver måned vasker de klærne med vann og såpe, eller de skrubber klærne som er av lerret.

Alle rom på bakken er verksteder, kjøkkener, kornlagre, garderober, spisskammere, spisesaler og bad, men man vasker ved søylene i buegangene. Vannet føres gjennom rør eller kanaler som leder til disse. Alle torgene i kretsene har en fontene der vannet hentes opp fra grunnfjellet bare ved å bevege et håndtak i tre, før det sprutes ut i kanalene. Det er brønnvann, og det er mye vann i sisternene der regnvannet samles opp fra husenes kanaler via sandholdige akvedukter. De vasker seg ofte, etter råd fra læremestrene og Legen. Alt håndverk utføres under buegangen, og teoretisk virke over, på galleriet, der hvor maleriene er. Og i tempelet leser man.

I atriene utenfor er det i alle kretsene solklokker med lyd, og vimpler for å kunne bedømme vinden.

[De neste par sidene er hoppet over i den engelske utgaven, muligens ble de allerede tatt vekk i tidligere latinsk utgave – jeg tar dem med.]

Hospitaler: Fortell om forplantningen.

Genoveser: Ingen kvinne legger seg under en mann før hun er nitten år gammel, og heller ikke mannen begynner med forplantning før han er i tjueårsalderen – eller mer, hvis huden er lys. Før det er det for noen tillatt å ligge med kvinner som er sterile eller gravide, for ikke å la sæden havne utenfor egnet beholder. Og lærerinnematronene sammen med seniorene for forplantning sørger for å skaffe til veie disse kvinnene, etter det som er blitt fortalt dem i all hemmelighet om hvem som er mest herjet av Venus. De skaffer dem, men de gjør det ikke uten å snakke med den øverste læremesteren som er en stor lege og nummer to etter Kjærligheten, ministerfyrste. Hvis de blir tatt i sodomi, blir de vanæret, og i to dager må de gå med en sko bundet rundt halsen, som betyr at de har snudd om på naturens orden og har føttene på hodet. Og blir de tatt en annen gang, øker straffen og blir til halshugging. Men den som avholder seg fra samleie inntil tjueårsalderen, blir feiret med visse utmerkelser og sanger.

Ettersom alle, både kvinner og menn, er nakne når de trener i kamp, liksom antikkens grekere, vet lærerne hvem som er egnet eller ikke til samleie, og hvem som passer til hvem. Og slik går de hen og har samleie hver tredje kveld, etter at de har vasket seg godt, og de store og vakre kvinnene kobles med de store og sterke mennene, og de fyldige med de magre og de magre med de fyldige, for å skape likevekt. Om kvelden går de unge og rer opp sengene for dem, deretter går de for å sove, etter ordre fra lærerinnene og læreren. Heller ikke har de samleie hvis de ikke har fordøyd maten, og før de gjør det, ber de, og de har statuer av berømte menn som kvinnene kan beundre. Deretter går de ut gjennom vinduene og ber til Gud om at de får godt avkom. Og de sover i to celler, atskilt inntil det tidspunktet de skal ligge sammen, og da kommer lærerinnen og åpner dørene til begge cellene. Dette tidspunktet bestemmes av Astrologen og Legen, og man forsøker alltid å gripe det tidspunktet da Merkur og Venus er i et gunstig hus øst for Sola og de betraktes av Jupiter i et godt aspekt, og av Saturn og Mars. [Slik også for Sola og Månen, som ofte er de mest innflytelsesrike. Og for det meste ønsker de Jomfruen i ascendenten, og det betyr en del at Saturn og Mars ikke står i hjørnet, for alle de fire hjørnene med motsetninger og kvadrater influerer, og disse hjørnene er roten til de viktigste dydene og til skjebnen, avhengig av harmoniene mellom helheten og delene. De bryr seg ikke om satelittinnflytelsen, bare om de gode aspektene. Bare når det gjelder grunnleggelsen av byen og lovene, leter de etter satelittinnflytelsen. … Sløyfe?] Og de anser det som synd om forplanterne ikke holder seg reine tre dager før samleie, om de bedriver dårlige gjerninger og ikke hedrer Skaperen. De andre, som for fornøyelsens skyld eller av nødvendighet gir seg til å ligge med sterile eller gravide eller dårlige kvinner, følger ikke disse detaljerte forordningene. Og ministrene, som alle er hellige, og de vise, forplanter seg ikke uten først å ha gjennomgått mange dager under spesielle vilkår. For på grunn av mye tenkning har disse en svak dyrisk ånd, og de overfører ikke hodets verdi, for de tenker alltid på noe, og dermed utgjør de en slett rase. Derfor passer man på å gi dem livlige, sterke og vakre kvinner, og på å gi de lunefulle og ustadige mennene fyldige, rolige kvinner med et blidt vesen. Og de sier at utseendes reinhet, der dyden viser seg, ikke kan oppnås med kunst, og at uten at det er en naturlig disposisjon for det, er det vanskelig for de moralske dyder å oppstå, og at mennesker av dårlig natur bare gjør godt av frykt for loven, og når den opphører, ødelegger de staten med synlige eller hemmelige måter. Men vekten bør legges på forplantningen og de naturlige fortjenestene, ikke på medgift og falsk adelighet.

Hvis noen av disse kvinnene ikke befruktes av en mann, prøver de med andre – hvis det så viser seg at hun er steril, kan hun gjerne være med i fellesskapet, men hun har ikke ære fra matronen i Rådet for forplantning og i spisesalen og i tempelet. Dette gjør de for at hun ikke skal fylle steriliteten med vellevnet. Når en kvinne er befruktet, må hun ikke gjøre fysiske øvelser på femten dager, deretter bare lette øvelser for å styrke avkommet og åpne årene for næring.[Herfra er vi tilbake der engelsk tekst stoppet.] Etter at de har født, avler de selv opp barna sine i fellesskap og ammer i to år eller mer, etter råd fra Legen. Etter at ungene er avvent, overlates passet av dem til lærerinnene hvis det er jenter, og til læreren hvis det er gutter. Og sammen med de andre barna her øver de seg på alfabetet, på å gå, løpe og slåss, og de øver seg i de historiske maleriene, og de kler seg dessuten i forskjellige pene og fargerike klær. I sjuårsdalderen begynner de med naturvitenskapene, og deretter de andre, etter ministrenes bestemmelser, og deretter mekanikk. Men de barna som er dårlig utrustet, sendes på landet, og først når de kan klare det, føres de tilbake til byen. Men jevnaldrende er for det meste av omtrent samme støpning i evner, utseende og vaner, ettersom de er blitt til under samme stjernekonstellasjon. Det er derfor en stabil samstemmighet i staten, og man elsker hverandre høyt og hjelper hverandre.

Navnene de får, er ikke tilfeldige, men tildeles av Metafysikeren ut fra personlige egenskaper, slik som romerne pleide å gjøre. Derfor kalles noen for Vakker, andre for Stornese, Breifot, Krokrygg, Mager etc., men når de blir dyktige i et yrke eller beviser noe i krig, føyer man til et etternavn som Stor Maler, Gyllen, Utmerket, Sterk, slik at man får Mager Gyllen etc., eller man tar det fra utførte bedrifter og sier Mager Sterk, Dyktig, Vinner, Stor, Kjempestor etc., eller fra den fienden de har overvunnet, som Afrikaner, Asiater, Toskaner etc., Manfred og Tortelio for å ha overvunnet Manfred eller Tortelio eller andre. Og disse etternavnene føyes til av de øverste ministrene, og de blir tildelt sammen med en krone som står til utført handling eller til yrket, og det skjer til applaus og musikk. Og de er gale etter denne applausen, for gull og sølv bryr de seg ikke om, annet enn til materiale for kar og utsmykninger som er felles for alle.

Hospitaler: Finnes det ikke sjalusi blant dem, eller smerte hos den som ikke blir forplanter eller noe annet han har ambisjoner om?

Genoveser: Nei, min herre, for ingen mangler det nødvendige og heller ikke fornøyelser. Og forplantningen utføres religiøst i offentlighetens og ikke det privates tjeneste, og man må holde seg til ministrenes bestemmelser. Platon sa at man burde fordele de vakre kvinnene til forplanterne ved loddtrekning uten tanke på hvem som fortjener hvem, for at de stygge skal være fornøyd med de stygge, noe som ikke er nødvendig her. For blant dem finnes ikke stygt, siden kvinnene driver med fysiske øvelser og får en frisk farge og sterke og store lemmer, og skjønnhet hos dem består av styrke og bevegelighet og størrelse. Derfor er det dødsstraff for å sminke seg i ansiktet eller ha tjukke såler eller klær med langt slep for å skjule høye hæler, men de ville heller ikke hatt mulighetene for dette, for hvor skulle de fått det fra? Og de sier at dette misbruket hos oss kommer av kvinners lediggang, som gjør dem fargeløse og slappe og små, og derfor har de behov for farger og høye såler, og å gjøre seg skjønne gjennom elskverdighet, og slik ødelegger de sitt eget og avkommets utseende. Og videre er det slik hos dem at hvis en mann forelsker seg i en kvinne, så er det lov å snakke, se på hverandre, lage rim, spøke og knytte kranser av blomster og planter. Men hvis forplantning mellom noen ikke er av det gode, er det på ingen måte lov for dem å ha samleie, bortsett fra om hun er gravid eller steril. Blant dem kjenner man ikke annet enn vennskapelig kjærlighet på det meste, og ikke brennende begjær. De verdsetter ikke gjenstander, annet enn som tegn på ære, for alle har det de trenger. Derfor gir staten visse gaver ved bordet eller ved offentlige fester til helter og heltinner: girlandere eller vakre kledninger, skjønt helt hvite om dagen og i byen, men om kvelden og utenfor byen kler de seg i rødt, enten i silke eller ull. De avskyr fargen svart som om det var avføring, og derfor hater de japanerne som elsker den. Hovmod betraktes som en stor synd, og hovmod straffes på den måten den er begått. Derfor er det ingen som holder seg for god til å servere i spisesalen eller gjøre tjeneste på kjøkkenet eller andre steder, tvert om ber de om å bli opplært i det, og de sier at det er en like stor ære for føttene å spasere som det er for øyet å se. Derfor er det slik at den som kalles til et embete, gjør det som noe svært ærefullt, og de holder seg ikke med slaver. For det er nok av dem, ja, mer enn nok. Men hos oss er det ikke slik, for i Napoli er det tre hundre tusen sjeler, og ikke engang femti tusen som arbeider, og disse sliter ikke så helt lite, og de ødelegger seg selv, mens de late fortaper seg i lediggang, havesyke, utuktighet og ågerrenter. Og mange er de som ødelegger ved å holde folk nede i slaveri og fattigdom, eller la dem delta i deres egne laster, slik at offentlige tjenester mangler og ingen tar seg av jordene, militærvesenet eller håndverkene, om da ikke bare dårlig og uvillig. Men hos dem, der alle embeter og håndverk og kroppsarbeid fordeles på alle, må man ikke slite mer enn fire timer om dagen, resten av tiden er til å lære å spille, diskutere, lese, undervise og spasere, og alltid med lyst. Og det er ikke vanlig med spill der man sitter, verken sjakk, terningspill, kort eller liknende, derimot holder de på med ballspill, sekkeløp, hjultrilling, bryting, påle- og pilkasting og skyting.

De sier fremdeles at stor fattigdom gjør mennesker slemme, slu, tjuvaktige, svikefulle, omflakkende, løgnaktige og falske, mens overdreven rikdom gjør dem frekke, hovmodige, uvitende, bedragerske, følelseskalde og påståelige om det de ikke vet. Men felleskap gjør alle rike og fattige: rike fordi de har alt og eier alt, fattige fordi de ikke knytter seg til tingene og tjener dem, men lar seg tjene av tingene. Og i dette kan de ikke få rost kristendommens religioner og apostlenes liv nok.

Hospitaler: Dette er vakkert nok, og hellig, men dette med felles kvinner virker vanskelig og besværlig. Også San Clemente fra Roma sier at kvinnene er felles, men kommentaren i margen viser til samtaler, ikke til senga, og Tertullian er enig i denne fortolkningen. For de første kristne hadde alt felles bortsett fra konene, men også de var sammen i samtalene.

Genoveser: Jeg vet ikke noe om dette, bare at disse har kvinnene felles til samtaler, men også til senga – om så ikke alltid, det er bare til forplantning. Og jeg tror nok at de kanskje misforstår, men de forsvarer seg med Sokrates, Cato, Platon og andre. Det kan hende at de forlater denne skikken en dag, for i de byene som er underlagt dem, har de bare tingene felles, og kvinnene til samtaler og til håndverk, men ikke til senga, og dette tilskriver de ufullkommenheten hos dem som ikke har filosofert som dem selv. Imidlertid reiser de rundt og observerer skikkene i andre nasjoner og forsøker stadig å forbedre seg, og når de får kjennskap til de levende grunnene til kristendommen, bevist ved mirakler, vil de være enige, for de er svært lærde. Men inntil nå tar de ting på naturlig vis uten den åpenbarte tro, og i seg selv er det ikke mulig å nå lenger enn dette.

Videre er det fint at det blant dem ikke finnes noen kroppslig defekt som gjør mennesket uvirksomt – ikke før alderdommens skrøpelighet, da det eneste man kan drive med, er rådgivning. Den lamme kan bruke øynene til å holde vakt ved stiene, den som er uten øyne, kan spinne ull og plukke fjærene fra hårene til madrassfyll, den som mangler hender, kan gjøre noe annet, og den som bare har én hånd eller ett bein, tjener byene med det, og de behandles vel, og de er spioner som varsler staten om alt mulig.

[…, s. 52–58]

De vil ikke at slaver eller utlendinger besmitter byen med dårlige vaner, derfor selger de dem som er tatt i krig, eller de setter dem til å grave vollgraver eller gjøre strevsomt arbeid utenfor byen der det alltid går fire lag med soldater for å vokte territoriet og de som arbeider med jorda. De går ut av de fire portene der veiene er belagt med brostein helt til ned til sjøen for frakt av gods og til glede for utlendinger. Disse behandles med stor omtanke: de gir dem mat i tre dager, vasker føttene deres og lar dem få se byen og forordningene der og dessuten bli med inn i Rådet og til bords. Og det er menn som har i oppdrag å passe på dem, og hvis de vil bli innbyggere, får de prøve seg én måned ute på landet og én i byen, og slik kan det deretter ordnes, og de blir mottatt med seremonier og edsavleggelse.

[…, s. 59–60]

Sjøfart nyter stor respekt blant dem, og de har enkelte fartøy som seiler uten vind og uten årer, og andre som seiler med vind og med årer. De forstår seg godt på stjernene, og på havets ebbe og flo, og de seiler for å bli kjent med folk og land. De gjør ikke galt mot noen, og de slåss ikke uten først å ha blitt provosert. De sier at verden vil ledes til å leve som de selv gjør. Likevel forsøker de alltid å se om andre lever bedre enn dem. De har forbindelser med kineserne, og med flere øyfolk og folk på kontinentet, i Siam og Canacina og Calcutta, bare for å observere.

De kjenner også hemmelighetene bak kunstig ild for krig til sjøs og til lands, og bak strategier som aldri noen vinner over.

[…, s. 60–66]

Hospitaler: Nå må du fortelle meg om prestene deres, ofringene og hva de tror på.

Genoveser: Ypperstepresten deres er Sol, og snakker vi om overhodene, så er alle ministrene prester, og deres embete er å forlate synd. Derfor bekjenner alle sine synder til dem, og disse får så greie på hvilke synder som hersker. Og de bekjenner seg til de tre viktigste ministrene om egne synder så vel som andres synder generelt, uten å oppgi navn på synderne, og de tre bekjenner seg så til Sol. Denne siste kjenner hvilke typer feil som er i omløp, og tenker på bystatens behov og ofrer og ber til Gud, som han bekjenner både sin egen og hele folkets synd til, offentlig oppe ved alteret, hver gang det er behov for det, for at feilene skal bli rettet opp, uten å navngi noen. Og slik redder han folket og minner dem om at de skal passe seg selv for disse feilene, og bekjenner sine egne feil offentlig og ofrer deretter til Gud, for at han skal redde hele bystaten og styre den og forsvare den. Offeret består i at han spør folket om hvem som vil ofre seg på vegne av de andre medlemmene, og slik går det til at en av de beste av dem ofrer seg. Og presten legger ham på en bordplate som henger i fire reip fra fire hjul oppe i den lille kuppelen, og når de har bedt om at Gud må ta imot dette edle og frivillige menneskeoffer (og ikke et ufrivillig dyr som hos hedningene), heises reipene opp, og offeret stiger til værs, opp til den lille kuppelen, og her begynner han å be, og her blir han også gitt noe enkelt å spise, inntil byen har sonet. Og med bønn og faste ber hele bystaten til Gud om at han vil ta imot offeret, som nå er klart. Men så, etter tjue eller tretti dager, er Guds vrede stilnet og offeret kommer ned igjen på utsiden av tempelet og blir prest, og han blir fra nå av alltid æret og ønsket, siden han ga seg til døden. Men Gud ville ikke at han skulle dø.

Øverst i tempelet er det i tillegg tjuefire prester som ved midnatt, middag, morgen og kveld synger noen salmer for Gud, og deres oppgave er å betrakte stjernene og notere ned alle deres bevegelser og de virkningene de har, og ut fra dette kan de vite i hvilke land det skjer – eller kommer til å skje – forandringer. Og disse prestene kan fortelle når det er tid for forplantning, og når man bør så og høste, og de tjener som formidlere mellom Gud og menneskene, og det er blant disse man for det meste finner den som skal være Sol, og det er disse som skriver store ting og finner ut av vitenskapene. De kommer aldri ned på bakken annet enn for å spise, og med kvinner har de ikke samkvem, annet enn av og til for helsens skyld. Hver dag går Sol opp for å snakke med dem om det de har funnet ut til byens og all verdens nasjoners ve og vel. I nedre del av tempelet må det alltid være en som framsier bønner til Gud, og hver time veksler de på det, slik vi gjør i de førti timene, og dette kalles et kontinuerlig offer.

Etter å ha spist takker de Gud med musikk og synger om helter – kristne, jødiske og hedenske, og fra alle land – for atspredelsens og fornøyelsens skyld. De synger hymner til kjærligheten, visdommen og alle dydene. Enhver velger seg hun som han selv liker best, og tar noen dansetrinn i søylegangen, det er så vakkert. Kvinnene har langt hår i fletter samlet sammen midt på hodet, og én løs hårlokk. Mennene har bare hårlokk, tørkle og en lue. Ute på markene bruker de hatter, i husene luer, hvite eller røde eller i andre farger, alt etter som hvilket embete eller yrke de har, og ministrene har de største og flotteste.

Alt de gjør, styres etter et firetallsprinsipp. Så når sola går inn i Væren, Krepsen, Vekten og Steinbukken, holdes de store festene og forestillingene, og hver stjernekonstellasjon og måneopposisjon betyr bestemte fester. Også for å feire de dagene da byen ble grunnlagt og de hadde seiret, holder de fester med musikk og kvinnesang og med trompeter og trommer og kanonskudd, og dikterne synger hyllester til de braveste. Men de som i sin hyllest farer med løgn, blir straffet, for man kan ikke kalles dikter hvis man ljuger seg imellom, for det sies at det er denne friheten som ødelegger verden, og som tar belønningen vekk fra de gode og gir til andre, av frykt eller smiger.

Det lages ikke statuer av noen før de er døde, men mens de lever, skriver man i heltenes bok hvem som har oppfunnet nye kunster og viktige hemmeligheter eller brakt velsignelse over publikum i krig eller fred.

De døde kroppene gravlegges ikke, men brennes for å forhindre pest og for at de kan forvandles til ild, som er edelt og levende og kommer fra sola og vender tilbake til den, og for at det ikke skal bli noen mistanke om avgudsdyrkelse. Bare av store menn lages det malerier eller statuer, så de fruktbare kvinnene kan se på dem, og slik blir de brukt i forplantningen.

Bønner blir sagt mot de fire horisontale verdenshjørnene: tidlig om morgenen mot soloppgang, så mot solnedgang, så mot sør, så mot nord. Om kvelden er det omvendt: først mot solnedgang, så mot soloppgang, så mot nord og så mot sør. Og de sier bare ett vers med bønn om et sunt legeme og en sunn sjel for dem selv og for alle folk, og om salvelse, og det slutter slik: "– som Gud vil." En lengre og mer nøyaktig bønn rettes mot himmelen, om enn alteret er rundt og oppdelt i et kors, som Sol kommer inn gjennom etter de fire repetisjonene, og han ber med blikket vendt oppover. Disse gjør han med stort andakt. Prestenes drakter stråler i skjønnhet og betydning, og likner de som Aron hadde.

De deler opp året etter tropeåret, altså solas gang, ikke stjernenes, men de legger alltid merke til hvor mye før i tid denne kommer. De mener at sola faller nedover og dermed – siden kretsene den lager, stadig blir mindre – kommer til tropene og ekvator tidligere enn året før, eller snarere: ser ut til å komme, fordi øyet, som ser sola lavere på skrå, ser den først når den når fram og skråner. De måler månedene med månen og året med sola, men fordi disse ikke samstemmer før etter nitten år, når også Dragens hode avslutter sin gang, har de laget en ny astronomi. De priser Ptolemaius og beundrer Kopernikus, skjønt Aristarkus og Filolaus før ham, men de sier at den ene regner med steiner og den andre med bønner, men ingen med de samme talte tingene, og de betaler verden med sjetonger, ikke gull. Disse affærene undersøker de derfor med stor nøyaktighet, for det er viktig å vite hvordan verden er satt sammen, og om den vil forsvinne, og når, og å kjenne det stoffet stjernene er laget av, og hvem som er inni dem. Og de tror det er sant, det som Kristus sa om tegnene i stjernene, sola og månen, tegn som for de dumme ikke synes sanne, men for dem skal enden komme som en tjuv om natta. Derfor venter de på århundrets fornyelse, og kanskje enden. De sier at det er stor tvil om hvorvidt man kan vite om verden er skapt av ingenting eller av ruinene til andre verdener eller av kaos, men at det er sannsynlig at den er skapt, ja, sikkert. De er fiender av Aristoteles og kaller ham for en pedant.

De ærer sola og stjernene som levende vesener og avbilder av Gud og himmelske tider, men de tilber dem ikke, og mest av alt ærer de sola. Ingen skapning er gjenstand for gudsdyrkelse, det er bare for Gud, og derfor tjener de ham bare under tegnet til sola, som er Guds tegn og ansikt, for fra sola kommer lys og varme og alt annet. Derfor er alteret utformet som en sol, og prestene tilber Gud med sola og stjernene som altere, og med himmelen som tempel. Og de sier at de gode englene går i forbønn for dem, at de bor i stjernene som er deres levende boliger, og at Guds skjønnhet viser seg aller mest i himmelen og i sola, som hans trofé og avbilde.

[…] [Her hopper jeg over to lange, innfløkte avsnitt om astronomi, s. 71–72.]

De fastholder to fysiske prinsipper: Sola er far og jorda mor, og lufta er uren himmel, og ilden kommer fra sola, og havet er svetten fra jorda som smelter av sola og forener lufta med jorda, liksom blodet forener menneskets ånd med kroppen. Og verden er et stort dyr, og vi bor inni den liksom ormene bor i våre kropper, og derfor tilhører vi Guds forsyn og ikke jordas eller stjernenes, for i forhold til dem er vi tilfeldige, men i forhold til Gud, som de er instrumenter til, er vi forutbestemt og planlagt, og derfor er vi bare forpliktet overfor Gud, som herre, som far, som alt.

De holder det som sikkert at sjelen er udødelig, og at den ved døden forbindes med gode eller dårlige ånder, alt etter fortjeneste. Men steder for straff og premiering er de ikke så sikre på, men det virker fornuftig at det må være himmelen og de underjordiske stedene. De er også veldig nysgjerrig på om disse er evige eller ikke. Dessuten er de sikre på at det finnes engler som er gode, og engler som er mørke, akkurat som hos menneskene, men det er himmelen som gir råd om hva de blir. De er i tvil om det finnes andre verdener utenfor denne, men de betrakter det som galskap å si at det ikke finnes noen ting, for verken innenfor eller utenfor verden er det ingenting, og ettersom Gud er et uendelig vesen, kan han ikke føre med seg ingenting.

Av væren, som er Gud, og ingenting, som er mangel på væren, danner de sine metafysiske prinsipper, og dette er betingelsen for alt som er, for hvis ikke det som er, var, var det ikke det som det er. Ondskap og synd kommer av det som beveger seg mot ingenting, derfor sies det at synderen blir til ingen, og at synd oppstår av en defekt, ikke noe effektivert. Defekt er det samme som mangel, på kunnen eller viten eller vilje, og de anser at synden tilhører det siste. For den som kan og vet å gjøre godt, må ville, for viljen fødes av dem, men ikke motsatt. Her vil du bli overrasket over at de tilber Gud i Treenigheten og sier at han er den høyeste Makt, og av denne kommer den høyeste Visdom, og fra begge den høyeste Kjærlighet. Men de kjenner ikke de ulike personene [i treenigheten], navngitt på vårt vis, for de har ikke åpenbaringen, men de vet at i Gud er det bevegelse og forhold av seg til seg. Og slik består alt av makt, visdom og kjærlighet, i den grad noe er, og av avmakt, uvitenhet og kjærlighetsløshet i den grad noe avhenger av ikke-væren.

[…] [Her kommer et langt avsnitt, s. 73–4, som utbroderer dette, og som er avslutningen i den engelske versjonen. 1602-utgaven fortsetter – jeg tar det med, men hopper over noen astrologisk-teologiske avsnitt.]

Hospitaler: Å, så skarpsindige de er!

Genoveser: Hvis jeg hadde hatt det klart for meg, og ikke hadde hatt det så travelt, skulle jeg lagt fram for deg store saker, men jeg rekker ikke skipet hvis jeg ikke drar min vei.

Hospitaler: For Guds skyld, bare si meg en ting, hva sier de om Adams synd?

Genoveser: De innrømmer at verden i høyeste grad er korrupt, at menneskene oppfører seg dumt og ikke med fornuft, og at de gode lider mens de bedrøvelige regjerer.

[…]

[S. 75]

Hospitaler: Hvis disse, som bare følger naturens regler, er så nær kristendommen at det ikke er annet å føye til naturlovene enn sakramentene, vil jeg fra dette slutte at den sanne loven er den kristne, og at med en gang misligholdet fjernes fra den, så vil den være ledende i verden. Og derfor fant spanjolene resten av verden – selv om den første oppdageren var Columbus, genoveseren deres – for å forene alt under én lov, og disse filosofene vil være sannhetens vitne, utvalgt av Gud. Og jeg ser at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi er redskaper for Gud. De drar og leter etter nye land av pengebegjær, men Gud har en høyere mening med det. Sola forsøker å ødelegge jorda og ikke lage planter og mennesker, men Gud benytter seg av dem for dette. Han være lovet!

Genoveser: Å, om du visste hva astrologene og våre egne profeter og jødenes og andre folks profeter sier om vårt århundre, som har opplevd mer historie på hundre år enn verden på fire tusen, og flere bøker ble laget i dette århundret enn i løpet av fem tusen år, og strålende oppfinnelser som magnetnålen og trykkepressene og geværene har blitt til, store tegn på verdens enhet. Og hvordan Merkur, idet den sto i trigonen samtidig som de store konjunksjonene ble dannet i Krepsen, lot disse tingene bli oppfunnet ved hjelp av månen og Mars, for i dette tegnet gjelder ny navigasjon, nye riker og nye våpen. Men når Saturn går inn i Steinbukken, og Merkur i Skytten, og Mars i Venus, og de store konjunksjonene vender tilbake til trigonen først etter at den nye stjernen har vist seg i Cassiopea,<ref name="ftn160">Her vises det til en hendelse på stjernehimmelen i 1572 som ble oppfattet som et tegn på at noe stort og nytt ville inntreffe. Stjerneforekomsten ble studert og beskrevet av Tycho Brahe.</ref> blir det et nytt stort kongedømme, og reform av lover og kunster, og profetier og fornyelser. Og de sier at dette vil være veldig nyttig for de kristne, men først vanner man og gjødsler, deretter bygger man og planter.

Vær tålmodig, for jeg har mye å gjøre.

Det skal du vite, at de har oppfunnet kunsten å fly, som var det eneste som verden manglet, og de bare venter på en kikkert for å kunne se de skjulte stjernene og et øreapparat for å kunne høre planetbevegelsenes harmonier.

Hospitaler: Åh, åh, åh, dette liker jeg! Men Krepsen er et feminint tegn i Venus og Månen, og hva godt kan det gjøre?

Genoveser: De sier at kvinnelighet gir fruktbarhet til ting i himmelen, og at dyd som er mer dristig enn vår, råder. Derfor ser man i dette århundret kvinnene regjere, liksom amazonene mellom Nubia og Monopotapa, og blant europeerne Rossa i Tyrkia, Bona i Polen, Maria i Ungarn, Elisabeth i England, Katarina i Frankrike, Margherita i Landern, Bianca i Toscana, Maria i Skottland, Camilla i Roma og Isabella i Spania, oppfinnerske av den nye verden.<ref name="ftn161">Dvs.: Rosselana, kona til Solimano I; Bona Sforza, kona til Sigismund I, kongen av Polen; Maria av Habsburg, søsteren til Karl V og kona til Ludwig II av Ungarn; dronning Elizabeth; Caterian de' Medicin, gift med Henrik II av Frankrike; Margherita av Habsburg, datter av Karl V og herskerinne over Nederlandene; Bianca Capoello, gift med Francesco I av Medici, storhertug i Toscana; Maria Stuart, dronningen av Skottland; Isabella av Castiglia; Camilla Peretti, den dominerende søsteren til pave Sixtus V.</ref> Og dette århundrets dikter begynte med kvinnene og sa: "Kvinnene, ridderne, våpnene og kjærlighetene."<ref name="ftn162">Ariosto, første verselinje av Orlando Furioso.</ref> Og forbannet er alle dagens diktere på grunn av Mars, og på grunn av Venus og månene snakker de om passiv sodomi og horeri. Og mennene feminiseres og kaller seg "d'herrer", og i Afrika, der Krepsen styrer, er det, i tillegg til amazonene, i Fez og Marocco bordeller for den feminiserte offentligheten, og tusen skittenheter.

[… Her følger et astrologisk avsnitt om verdensdelene – skal det kanskje tas med?]

Men for Guds skyld, ikke opphold meg mer, jeg har mye å gjøre. Du vet hvor travel jeg er. En annen gang.

Dette skal man vite, at de holder viljens frihet høyt. Og de sier at hvis en mann etter førti timer med tortur ikke vil si det som det kan ties om, kan ikke engang stjernene, som virker langt bortefra, tvinge ham. Men fordi de skaper endring langsomt og forsiktig, er de som følger følelsene snarere enn fornuften, mer underlagt dem. Derav konstellasjonen som av Luthers lik trakk ut betent damp, som av jesuittene våre – i en annen tid enn hans – trakk ut stinkende utdunstninger av dyd, og gjennom Fernando Cortes utbredte kristendommen i Mexico på samme tid.

Men så mye som det er å følge i verden, skal jeg si deg en annen gang.

Kjetteri er den onde naturs verk, som Paulus sier, og i de som drives av følelser, virker stjernene slik, men i de fornuftige fører de til den sanne, hellige lov av den første Fornuft, alltid lovprisende. Amen.

Hospitaler: Vent, vent!

Genoveser: Jeg kan ikke, jeg kan ikke.


IV. Opplysningskulturen: kosmopolitten og den andre

1. Voltaire, ”Fedreland”

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt


Et fedreland er en sammensetning av flere familier. På samme måte som man i fellesskap støtter opp om familien sin gjennom egenkjærligheten, når man ikke selv har en motsatt interesse, er det gjennom den samme egenkjærligheten at man støtter byen eller landsbyen sin, som man kaller fedreland. Jo større dette fedrelandet blir, jo mindre elsker man det, for kjærligheten svekkes når den må deles på mange. Det er umulig med ømhet å elske en altfor tallrik familie som man knapt kjenner.

Den som brenner av lyst etter å være romersk embetsmann, demagog, pretor, konsul, eller diktator, roper ut at han elsker fedrelandet sitt, og elsker i sannhet bare seg selv. Enhver vil sikre seg retten til å sove i sin egen seng, uten at en annen mann tilraner seg makten til å sende ham vekk for å la ham ligge et annet sted. Enhver vil sikre formuen sin og livet sitt. Slik uttrykker alle mennesker de samme ønskene, og dermed blir egeninteressen den allmenne interesse. Man ber altså en bønn for republikken når man ikke gjør annet enn å be for seg selv.

Det er umulig at det på denne jorda finnes en stat som ikke først er styrt som en republikk, for det er menneskenaturens naturlige gang. I begynnelsen samler noen familier seg sammen mot bjørner og ulver. Den som har korn, handler med det i bytte mot den som bare har skog.

Da vi oppdaget Amerika, så vi at alle folkestammene var inndelt i republikker. Det fantes bare to kongeriker i hele denne verdensdelen. Av tusen nasjoner fant vi altså bare to herredømmer.

Slik var det også i den gamle verden. Før småkongene i Etruria og Roma, besto hele Europa av republikker. Man finner fortsatt den dag i dag republikker i Afrika. De nordligste, Tripolis, Tunis og Alger, er røverstater. Hottentottene i midten lever fortsatt slik som de gjorde i verdens urtider – frie, likestilte, uten herrer og undersåtter, uten penger og nesten uten behov. Sauene deres gir dem både mat og klær, hyttene av jord og tre er deres husly. De er de mest illeluktende av alle mennesker, men de kjenner det ikke selv. De lever og dør mildere enn oss.

I vårt eget Europa gjenstår åtte republikker uten konger: Venezia, Holland, Sveits, Genova, Lucca, Ragusa, Genève og St. Marin. Man kan betrakte Polen, Sverige og England som republikker underlagt en konge, men Polen er den eneste som lever opp til navnet.

Men hva er i dag det beste, at fedrelandet er en monarkisk stat, eller at det er en republikansk stat? I fire tusen år har man diskutert dette spørsmålet. Spør de rike om svaret, de velger alle sammen aristokratiet. Spør folket, de vil ha demokrati. Det er bare kongene som foretrekker kongemakta. Hvordan er det da mulig at nesten hele jorda er styrt av monarker? Spør rottene om det, og de vil foreslå å henge en bjelle rundt halsen på katta. Men det virkelige svaret er, som man har sagt, at menneskene svært sjelden er verdige nok til å styre hverandre.

Det er trist at man for å være en god patriot ofte er resten av menneskenes fiende. Den gamle ordensmann, denne gode borgeren, sa alltid i senatet: ”Slik er min mening, og at man ødelegger Kartago.” Å være en god patriot er å ønske at ens by berikes gjennom handel og blir mektig gjennom hæren sin. Det er åpenbart at et land ikke kan vinne med mindre et annet taper, og at det ikke kan seire uten å bringe ulykke over andre.

Slik er altså menneskets vilkår. Å ønske storhet for landet sitt er å ville naboene sine vondt. Den som ville at fedrelandet hans aldri skulle være verken større eller mindre, verken rikere eller fattigere, han ville vært borgeren av universet.


Voltaire, ”Teist”

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt


Teisten er en mann som er hellig overbevist om at det eksisterer et høyere vesen som er like godt som det er mektig, og som har skapt alle utstrakte, levende, følende og tenkende skapninger. Et vesen som bevarer deres art, som uten ondskap straffer misgjerninger, og som belønner dydige handlinger.

Teisten vet ikke hvordan Gud straffer, hvordan Han begunstiger, eller hvordan Han tilgir, han er ikke dumdristig nok til å ha illusjoner om å vite hvordan Gud handler. Men han vet at Gud handler, og at Han er rettferdig. Innvendingene mot forsynet får overhodet ikke teisten til å vakle i sin tro, for de er bare store innvendinger og ikke bevis. Teisten er underlagt forsynet, selv om han ikke får øye på annet enn noen virkninger av det og noen ytre tegn på dets eksistens. Og ved å bedømme ting som han ikke ser gjennom de tingene han faktisk ser, tenker teisten seg at forsynet er bredt utover alle steder og alle tider.

Gjennom dette prinsippet er teisten forent med resten av universet. Han slutter seg ikke til noen av sektene, som alle motsier hverandre. Hans religion er den eldste og den med størst utbredelse, for den enkle tilbedelsen av en gud har gått forut for alle verdens systemer. Han snakker et språk som alle nasjoner forstår, selv om de seg imellom ikke forstår hverandre. Han har brødre fra Peking til Cayenne, og han regner alle vismenn som sine brødre. Han mener at religionen verken består i en uforståelig metafysikks oppfatninger eller i innholdsløse seremonier, men i tilbedelse og rettferdighet. Å gjøre godt er hans kult, å være gudfryktig er hans doktrine. Muhammedaneren skriker til ham: ”Vokt deg for ikke å dra på pilegrimsreise til Mekka.” ”Ve deg”, sier en reformist, ”hvis du ikke reiser til Notre-Dame i Lorette.” Teisten ler av Lorette og av Mekka, men han bistår den nødlidende, og han forsvarer den undertrykte.


Mary Wortley Montague Embassy letters. « To the countess of …. « Mai 1718. LET. XLII.

TO THE COUNTESS OF ----.


I AM now preparing to leave Constantinople, and perhaps you will

accuse me of hypocrisy, when I tell you 'tis with regret, but as I am

used to the air, and have learnt the language, I am easy here; and as

much as I love travelling, I tremble at the inconveniencies attending

so great a journey, with a numerous family, and a little infant

hanging at the breast. However, I endeavour, upon this occasion, to

do, as I have hitherto done in all the odd turns of my life; turn

them, if I can, to my diversion. In order to this, I ramble every

day, wrapped up in my _serigee_ and _asmack_, about Constantinople,

and amuse myself with seeing all that is curious in it. I know you

will expect that this declaration should be followed with some

account of what I have seen. But I am in no humour to copy what has

been writ so often over. To what purpose should I tell you, that

Constantinople is the ancient Byzantium? that 'tis at present the

conquest of a race of people, supposed Scythians? that there are five

or six thousand mosques in it? that Sancta Sophia was founded by

Justinian? &c. I'll assure you, 'tis not for want of learning, that

I forbear writing all these bright things. I could also, with very

little trouble, turn over Knolles and Sir Paul Rycaut, to give you a

list of Turkish emperors; but I will not tell you what you may find

in every author that has writ of this country. I am more inclined,

out of a true female spirit of contradiction, to tell you the

falsehood of a great part of what you find in authors; as, for

instance, in the admirable Mr Hill, who so gravely asserts, that he

saw, in Sancta Sophia, a sweating pillar, very balsamic for

disordered heads. There is not the least tradition of any such

matter; and I suppose it was revealed to him in vision, during his

wonderful stay in the Egyptian catacombs; for I am sure he never

heard of any such miracle here. 'Tis also very pleasant to observe

how tenderly he and all his brethren voyage-writers lament the

miserable confinement of the Turkish ladies, who are perhaps more

free than any ladies in the universe, and are the only women in the

world that lead a life of uninterrupted pleasure, exempt from cares;

their whole time being spent in visiting, bathing, or the agreeable

amusement of spending money, and inventing new fashions. A husband

would be thought mad, that exacted any degree of economy from his

wife, whose expences are no way limited but by her own fancy. 'Tis

his business to get money, and hers to spend it: and this noble

prerogative extends itself to the very meanest of the sex. Here is a

fellow that carries embroidered handkerchiefs upon his back to sell.

And as miserable a figure as you may suppose such a mean dealer, yet,

I'll assure you, his wife scorns to wear any thing less than cloth of

gold; has her ermine furs, and a very handsome set of jewels for her

head. 'Tis true, they have no places but the bagnios, and these can

only be seen by their own sex; however, that is a diversion they take

great pleasure in.


I WAS, three days ago, at one of the finest in the town, and had the

opportunity of seeing a Turkish bride received there, and all the

ceremony used on that occasion, which made me recollect the

epithalamium of Helen, by Theocritus; and it seems to me, that the

same customs have continued ever since. All the she-friends,

relations and acquaintance of the two families, newly allied, meet at

the bagnio; several others go, out Of curiosity, and I believe there

were that day two hundred women. Those that were, or had been

married, placed themselves round the rooms, on the marble sofas; but

the virgins very hastily threw off their clothes, and appeared

without other ornament or covering, than their own long hair braided

with pearl or ribbon. Two of them met the bride at the door,

conducted by her mother and another grave relation. She was a

beautiful maid of about seventeen, very richly dressed, and shining

with jewels, but was presently reduced to the state of nature. Two

others filled silver gilt pots with perfume, and began the

procession, the rest following in pairs, to the number of thirty.

The leaders sung an epithalamium, answered by the others in chorus,

and the two last led the fair bride, her eyes fixed on the ground,

with a charming affectation of modesty. In this order they marched

round the three largest rooms of the bagnio. 'Tis not easy to

represent to you the beauty of this sight, most of them being well

proportioned and white skinned; all of them perfectly smooth and

polished by the frequent use of bathing. After having made their

tour, the bride was again led to every matron round the rooms, who

saluted her with a compliment and a present, some of jewels, others

of pieces of stuff, handkerchiefs or little gallantries of that

nature, which she thanked them for, by kissing their hands. I was

very well pleased with having seen this ceremony; and you may believe

me, the Turkish ladies have, at least, as much wit and civility, nay

liberty, as among us. 'Tis true, the same customs that give them so

many opportunities of gratifying their evil inclinations (if they

have any), also put it very fully in the power of their husbands to

revenge themselves, if they are discovered; and I do not doubt, but

they suffer sometimes for their indiscretions in a very severe

manner. About two months ago, there was found at day break, not very

far from my house, the bleeding body of a young woman, naked, only

wrapped in a course sheet, with two wounds of a knife, one in her

side, and another in her breast. She was not quite cold, and was so

surprisingly beautiful, that there were very few men in Pera, that

did not go to look upon her; but it was not possible for any body to

know her, no woman's face being known. She was supposed to have been

brought, in the dead of the night, from the Constantinople side, and

laid there. Very little inquiry was made about the murderer, and the

corpse was privately buried without noise. Murder is never pursued

by the king's officers, as with us. 'Tis the business of the next

relations to revenge the dead person; and if they like better to

compound the matter for money (as they generally do) there is no more

said of it. One would imagine this defect in their government should

make such tragedies very frequent, yet they are extremely rare; which

is enough to prove the people are not naturally cruel. Neither do I

think, in many other particulars, they deserve the barbarous

character we give them. I am well acquainted with a Christian woman

of quality, who made it her choice to live with a Turkish husband,

and is a very agreeable sensible lady. Her story is so

extraordinary, I cannot forbear relating it; but I promise you, it

shall be in as few words as I can possibly express it.


SHE is a Spaniard, and was at Naples with her family, When that

kingdom was part of the Spanish dominion. Coming from thence in a

felucca, accompanied by her brother, they were attacked by the

Turkish admiral, boarded and taken.--And now how shall I modestly

tell you the rest of her adventure? The same accident happened to

her, that happened to the fair Lucretia so many years before her.

But she was too good a Christian to kill herself, as that heathenish

Roman did. The admiral was so much charmed with the beauty and

long-suffering of the fair captive, that, as his first compliment, he

gave immediate liberty to her brother and attendants, who made haste

to Spain, and, in a few months, sent the sum of four thousand pounds

sterling, as a ransom for his sister. The Turk took the money, which

he presented to her, and told her she was at liberty. But the lady

very discreetly weighed the different treatment she was likely to

find in her native country. Her relations (as the kindest thing they

could do for her in her present circumstances) would certainly

confine her to a nunnery for the rest of her days.--Her infidel

lover was very handsome, very tender, very fond of her, and lavished

at her feet all the Turkish magnificence. She answered him very

resolutely, that her liberty was not so precious to her as her

honour; that he could no way restore that, but by marrying her; and

she therefore desired him to accept the ransom as her portion, and

give her the satisfaction of knowing, that no man could boast of her

favours, without being her husband. The admiral was transported at

this kind offer, and sent back the money to her relations, saying, he

was too happy in her possession. He married her, and never took any

other wife, and (as she says herself) she never had reason to repent

the choice she made. He left her, some years after, one of the

richest widows in Constantinople. But there is no remaining

honourably a single woman, and that consideration has obliged her to

marry the present captain bassa (i.e. admiral) his successor.--I am

afraid that you will think my friend fell in love with her ravisher;

but I am willing to take her word for it, that she acted wholly on

principles of honour, though I think she might be reasonably touched

at his generosity, which is often found amongst the Turks of rank.


'TIS a degree of generosity to tell the truth, and 'tis very rare

that any Turk will assert a solemn falsehood. I don't speak of the

lowest sort; for as there is a great deal of ignorance, there is very

little virtue amongst them; and false witnesses are much cheaper than

in Christendom; those wretches not being punished (even when they are

publicly detected) with the rigour they ought to be.


NOW I am speaking of their law, I don't know whether I have ever

mentioned to you one custom peculiar to their country, I mean

_adoption_, very common amongst the Turks, and yet more amongst the

Greeks and Armenians. Not having it in their power to give their

estates to a friend or distant relation; to avoid its falling into

the grand signior's treasury, when they are not likely to have any

children of their own, they chuse some pretty child of either sex,

amongst the meanest people, and carry the child and its parents

before the cadi, and there declare they receive it for their heir.

The parents, at the same time, renounce all future claim to it; a

writing is drawn and witnessed, and a child thus adopted, cannot be

disinherited. Yet I have seen some common beggars, that have refused

to part with their children in this manner, to some of the richest

among the Greeks; (so powerful is the instinctive affection that is

natural to parents!) though the adopting fathers are generally very

tender to these _children of their souls_, as they call them. I own

this custom pleases me much better than our absurd one of following

our name. Methinks, 'tis much more reasonable to make happy and

rich an infant whom I educate after my own manner, _brought up_ (in

the Turkish phrase) _upon my knees_, and who has learned to look upon

me with a filial respect, than to give an estate to a creature,

without other merit or relation to me, than that of a few letters.

Yet this is an absurdity we see frequently practised.--Now I have

mentioned the Armenians, perhaps it will be agreeable to tell you

something of that nation, with which I am sure you are utterly

unacquainted. I will not trouble you with the geographical account

of the situation of their country, which you may see in the maps; or

a relation of their ancient greatness, which you may read in the

Roman history. They are now subject to the Turks; and, being very

industrious in trade, and increasing and multiplying, are dispersed

in great numbers through all the Turkish dominions. They were, as

they say, converted to the Christian religion by St Gregory, and are

perhaps the devoutest (sic), Christians in the whole world. The

chief precepts of their priests enjoin the strict keeping of their

lents, which are, at least seven months in every year, and are not to

be dispensed with on the most emergent necessity; no occasion

whatever can excuse them, if they touch any thing more than mere

herbs or roots (without oil) and plain dry bread. That is their

constant diet.--Mr W----y has one of his interpreters of this nation,

and the poor fellow was brought so low, by the severity of his fasts,

that his life was despaired of. Yet neither his master's commands,

nor the doctor's entreaties (who declared nothing else could save his

life) were powerful enough to prevail with him to take two or three

spoonfuls of broth. Excepting this, which may rather be called a

custom than an article of faith, I see very little in their religion

different from ours. 'Tis true, they seem to incline very much to Mr

Whiston's doctrine; neither do I think the Greek church very distant

from it, since 'tis certain, the holy Spirit's proceeding _only_ from

the Father, is making a plain subordination in the Son.--But the

Armenians have no notion of transubstantiation, whatever account Sir

Paul Rycaut gives of them, (which account, I am apt to believe, was

designed to compliment our Court in 1679;) and they have a great

horror for those amongst them, that change to the Roman religion.

What is most extraordinary in their customs, is their matrimony; a

ceremony, I believe, unparallell'd (sic) all over the world. They

are always promised very young; but the espoused never see one

another, till three days after their marriage. The bride is carried

to church, with a cap on her head, in the fashion of a large

trencher, and over it a red silken veil, which covers her all over to

her feet. The priest asks the bridegroom, Whether he is contented to

marry that woman, _be she deaf, be she blind?_ These are the literal

words: to which having answered, _yes_, she is led home to his house,

accompanied with all the friends and relations on both sides, singing

and dancing, and is placed on a cushion in the corner of the sofa;

but her veil is never lifted up, not even by her husband. There is

something so odd and monstrous in these ways, that I could not

believe them, till I had inquired of several Armenians myself, who

all assured me of the truth of them, particularly one young fellow,

who wept when he spoke of it, being promised by his mother to a girl

that he must marry in this manner, though he protested to me, he had

rather die than submit to this slavery, having already figured his

bride to himself with all the deformities of nature.--I fancy I see

you bless yourself at this terrible relation. I cannot conclude my

letter with a more surprising story; yet 'tis as seriously true, as

that I am, Dear sister, yours, &c. &c.


Fougeret de Monbron, Kosmopolitten, eller verdensborgeren

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt


Universet er en slags bok hvor man kun har lest den første sida når man ikke har sett annet enn sitt eget land. Jeg har bladd igjennom ganske mange sider, og jeg syntes at nesten alle var like dårlige. Granskninga har slett ikke vært fåfengt. Jeg hatet fedrelandet mitt. Alle dumhetene til de ulike folkeslagene jeg har levd blant, har likevel gjort meg forsont med fedrelandet. Siden det ville være den eneste fordelen ved reisene mine, så vil jeg heller ikke savne dem – verken de helsebringende eller de utmattende reisene.

[…]

Jeg vil gjenta her, av frykt for at man har glemt det, at jeg verken vil være journalist eller reiseskildrer. Jeg vil derfor slett ikke stanse opp for å tegne et kart over de forskjellige stedene jeg har passert, ei heller for å skildre nasjonenes skikker og seder som jeg har praktisert. Verden inneholder allerede altfor mange kjedsommelige verk av denne typen. Det er ikke verdt at jeg øker dette antallet gjennom imitasjoner eller unødige gjentakelser. Det eneste målet jeg setter meg, er å rable ned de refleksjonene jeg gjør meg mens jeg vandrer omkring, slik tilfeldigheten og anledningen byr dem fram for meg. De presenterer seg for mitt sinn som et ˮher og nåˮ, som min oppriktighet ikke tillater meg å se bort fra. Det skyldes at etter å ha sett så mye, forekommer det meg at jeg er litt mindre tosket nå enn før – men det er ikke dermed sagt at jeg har blitt et bedre menneske. Coelum … etc.<ref name="ftn163">= Forfatteren refererer muligens til et eiendomsprinsipp i romersk lov, Cuius est solum eius est usque ad coelum et ad inferos, som kan oversettes med ”Hvem som enn eier jorda, så er den hans opp i skyene og ned i dypet”. = </ref>

Man anstrenger seg forgjeves for å endre klimaet. Karakteren forandrer seg aldri, man bærer alltid med seg naturens segl. Engelskmennene forlater landet sitt til ingen nytte og reiser på kryss og tvers gjennom Europas ulike landområder, men idet de kommer tilbake til England, er de fortsatt de samme gamle – tungsindige, melankolske, virkelighetsfjerne og stort sett misantroper hele gjengen. Siden jeg er født med et temperament som til forveksling likner deres, er det at jeg har lært å hate gjennom fornuften det som jeg før instinktivt hatet, den største frukten jeg har høstet av reisene og bevegelsene mine. Før i tida visste jeg slett ikke hvorfor jeg syntes menneskene var avskyelige, men gjennom erfaringen har jeg avdekket årsaken. Jeg har blitt klok av skade, jeg har funnet ut at de pene og pyntelige omgangsformene deres ikke var annet enn en kompensasjon for den vemmelsen og ubehageligheten som formene er en følge av. Jeg er fullstendig overbevist om at rettskaffenhet og humanitet ingen steder er annet enn konvensjonelle begreper, at de ikke har sitt grunnlag i noe virkelig eller sant. Enhver lever bare for seg selv og elsker ingen andre enn seg selv. Og jeg er sikker på at den mest dannede personen man kan tenke seg, strengt tatt ikke er annet enn en habil skuespiller, som, under en påtatt maske av troskyldighet og rettferdighet, kan kunsten å bedra. Og omvendt: at den mest ondskapsfulle og foraktelige er han som kjenner denne forvrengningens kunst dårligst. Nettopp det er hele forskjellen mellom ære og nedrighet. Hvor uomtvistelig denne meningen enn må være, vil det ikke overraske meg at den har få tilhengere. De mest fordervede og korrumperte har en manisk trang til å bli oppfattet som fine mennesker. Æren er påsminket, de tar den på seg for å skjule usikkerheten sin for andres øyne. Hvorfor har den traurige naturen nektet meg dette talentet – å kunne skjule min usikkerhet på den måten? Jeg vil si at en last eller to til, nærmere bestemt forstillelsen og forkledningen, ville ha brakt meg i samklang med menneskeheten. I sannhet ville jeg være en smule frekkere, men hva ondt ville vel det gjøre?

Jeg ville ha det til felles med all verdens dannede mennesker. Jeg ville, slik som dem, nyte det privilegiet det er å bedra sin neste med fullt overlegg. Men fruktesløse ønsker! Nytteløse begjær! Det er mitt lodd å være åpenhjertig, og hva jeg enn gjør, står det i min makt å hate de menneskene som skjuler ansiktet sitt. Ovenfor har jeg erklært at jeg hatet instinktivt, uten å kjenne dem. Nå tilkjennegir jeg at jeg avskyr dem fordi jeg kjenner dem, og at jeg ikke ville skåne meg selv om det ikke lå i min natur å unnskylde meg selv på bekostning av andre. Jeg vedgår altså ærlig og oppriktig at av alle levende skapninger elsker jeg meg selv høyest, men uten å verdsette meg selv mer enn andre. Det er den absolutte nødvendigheten jeg befinner meg i, at jeg må leve med meg selv, som gjør at jeg er overbærende med meg selv, og at jeg tåler mine egne svakheter. Og siden det ikke er noe som knytter meg like tett sammen med menneskeheten, er det vel ikke særlig merkelig at jeg ikke viser den samme velviljen for andres svakheter. Disse sjofle og lyssky hensynene som menneskene viser hverandre, er komediespill som mitt hjerte ikke ville innlate seg på. Man kan si hva man vil om nødvendigheten av å rette seg etter sedvanene, men jeg vil aldri gå med på å lytte til en raring som kjeder meg, ei heller å smigre en slyngel som jeg har forakt for. Enda mindre vil jeg ødsle vekk røkelsen min på en eller annen kjeltring. Det er ikke det at jeg tror jeg er mer verdt enn resten av menneskene, nei gud forby. Tvert imot innrømmer jeg med den aller største oppriktighet at min verdi er null og niks, og at den eneste forskjellen mellom de andre og meg er at jeg har mot til å demaskere meg – mens de andre ikke våger å gjøre det samme. Etter modell av Abbé de B. M., som avslørte kirkas dølgsmål, vil jeg avsløre menneskehetens hemmelighet – som er følgende: I verste fall finnes det slett ingen dannede mennesker. ”Hvilken injurie!” ville flesteparten av leserne mine protestere. ”Kan man framsette et så dumdristig paradoks? Det finnes slett ingen dannede mennesker! Og hva er så vi?” Jeg har allerede sagt det, er det virkelig nødvendig å gjenta? ”Trøste og bære!” ville de fortsette, ”hva ville skje med prinsippene og med moralen hvis man anerkjente en liknende oppfatning?” Til det svarer jeg at prinsippene og moralen fortsatt ville eksistere, og at idet de med nødvendighet hadde blitt fundert i anledning menneskenes ondskap, ville de aldri mangle.

Det er ikke lovenes og de gode ordensreglenes formål å endre naturens verk og å støpe om hjertene våre. Intensjonene deres er bare å forhindre at vi overgir oss til de kriminelle tilbøyelighetene våre. Ingen må stå til ansvar for å ha et ondt indre, men bare for de onde handlingene sine. Det som skader samfunnet, er fullbyrdelsen av det onde, og ikke den hemmelige lysten til å ville ondt. Hadde det ikke vært for forestillingene om omdømmet og frykten for å bli straffet, ville man aldri ha kjent til ordet ”dyd”. Det er de to båndene som holder menneskene fast, og som utgjør den gjensidige sikkerheten deres.

Man blir kanskje overrasket over at jeg, som har slike ekstraordinære følelser, forblir i denne verdens hurlumhei. Men man må vite at jeg, midt i en verden av liv, er et isolert vesen. Universet er for meg en kontinuerlig forestilling, hvor jeg lar meg underholde uten å betale. Jeg ser på menneskene som gjøglere, som noen ganger får meg til å le, skjønt jeg verken liker eller verdsetter dem. Dessuten ville man ikke for evig og alltid kunne være overgitt til seg selv. Litt selskap, godt eller dårlig, hjelper som tidsfordriv.

Jeg har bemerket at det eneste middelet for å skape seg et elskverdig liv i det menneskelige samkvems sfære, det er så vidt å stifte bekjentskap med noen, for så raskt å forlate dem igjen. For å si det slik er det sånn man sparer det beste til slutt, for vemmelsen følger alltid etter en for dyp undersøkelse. Og heri ligger de reisendes fordel: De går fra den ene forbindelsen til den neste, uten å knytte seg til noen. De har verken tid til å merke seg den andres mangler, eller til å la den andre oppdage deres egne. Enhver framsto som elskelig for den reisende, på samme måte som han selv framsto som elskelig for andre. Hvor mange mennesker i verden har ikke, på grunn av manglende kjennskap til meg, æret meg med deres verdsettelse? I dag ville de kanskje overøst meg med den mest ydmykende forakt, dersom de hadde fått anledning til å betrakte meg utildekket! Og hvor mange herremenn som jeg selv fikk den mest fordelaktige oppfatning av på grunn av deres strålende ytre, ville vel ikke vært annet enn slyngler i mine øyne, dersom jeg hadde frekventert dem noen dager lenger.

Vi likner i grunnen i alminnelighet på visse tekstiler, som ved første blikk forfører og smigrer øyet, men som er grusomme å ha på seg. Jeg har selv, med skam å bekjenne, ofte gjort meg den ydmyke erfaringen. Tusen mennesker på tusen steder har ivret etter å bli kjent med meg på grunnlag av et eller annet rykte som publikum har gjort den ære å tilskrive meg. Ingenting var heftigere og mer livlig enn de første møtene: Jeg var en sjarmerende og elskelig mann. Hva jeg enn sa, var det guddommelig. De mest ordinære ting fikk en heldig vending om jeg tok dem i min munn. Men så, hva har skjedd? Illusjonen opphørte, man vurderte min moralske verdi, og jeg ble overlatt til meg selv. Ett eller to møter mindre og mitt omdømme ville kanskje vært bevart.

Jeg gjentar: Hvis vi vil dra fordel av samfunnet, må vi betrakte menneskene med et overflatisk blikk, av frykt for at de i det lange løp ødelegger oss og gjør oss til gjenstand for likegyldigheten sin. Vel, nok metafysikkeri om det menneskelige hjertet for denne gang. La leserne puste ut, og la oss ta dem med til papimaniens rike<ref name="ftn164">Det franske ordet papimanie lar seg knapt oversette. Det er oppfunnet av den franske forfatteren Rabelais, og betegner for ham et imaginært land som er bebodd at pavens hoff (le pape) (o.a.).</ref>.

Etter en måneds slit, ankom jeg denne berømte byen, som en gang var universets hovedstad, og som fortsatt er den kristne verdens hovedsete. I keiserens høysete så jeg en slags trollmann, som med sitt kvakksalveri i fordums tid hadde oppnådd en så absolutt autoritet blant de fleste av Europas nasjoner at han hadde gjort deres herskere til sine undersåtter og bestemte over deres kroner etter eget forgodtbefinnende. Men fordi hans uutholdelige tyranni fikk opp øynene til brorparten av sektmedlemmene, ble hans anseelse så svekket at han i dag ikke er annet enn en skygge av sin gamle suverenitet. Han ser seg innskrenket til å selge amuletter, som han påstår skal befri oss fra alt ondt – forutsatt at man tror på dem. Han skryter også av at han i tillegg til å besitte fantastiske hemmeligheter av dette slaget, eier en rensende stein, som fjerner selv den minste av sjelens tilsmussede flekker. Men Hvordan nå allting er, for omtrent to sekler siden levde et par andre kvakksalvere, den ene kalt Martin og den andre Jean. Begge var spesialister på misunnelighet. De rakket ned på trollmannens droger og distribuerte i stedet sine egne, og det med så stor suksess at de erobret halvparten av kundene hans. Den eneste velsignelsen denne splittelsen har brakt med seg, er at man før i tida var tvunget til å møte sin skjebne med det gode eller det onde, mens nå har man friheten til å velge. Denne trollmannen har en meget eiendommelig uvane når han opptrer i offentligheten. Med to fingre splitter han og jager lufta rundt seg i ett sett, som om han var sjenert av fluer. Ikke desto mindre har han forutsett at en slik vane ville kunne latterliggjøre hans person. Så han har sørget for å antyde til folket at det er mørkets ånder han fekter mot, ikke fluene. Derved har hans gestikulasjoner fått så stor innflytelse at alle faller på kne selv ved den minste bevegelse.

Slik fikk også profeten Muhammed fordeler av en epilepsi han var plaget av. Han overbeviste sine imbesile muslimer om at det var engelen Gabriel som agerte i ham når han hadde anfallene sine. Se sånn drar de store fordel av den lille manns lettroenhet, for de små forguder selv de stores svake sider. Noen dager etter min ankomst til Roma, kom jeg i kontakt med en av landets såkalte hedersmenn. Han hadde reist i Frankrike og en rekke andre steder i Europa. Vårt bekjentskap kom i stand på fransk maner, det vil si at vi allerede ved første møte satte oss ned sammen i de svært trange omgivelsene man anvender for å nyte sin kaffe. Denne hedersmannen, eller snarere denne hederlige mannen, ble kalt greven av B, en intetsigende tittel som man deler like rundhåndet ut i Italia som man gjør det med ”baron” i Tyskland. For øvrig var herr greve (som i parentes bemerket ikke var annet enn frukten av en viss kardinals gjerninger med en av sine tjeneres døtre) en sjarmerende ung mann som det var behagelig å omgås, og som mer enn noen annen fortjente tittelen ”hyggelig svirebror”. Han hadde alle adelsmannens fortreffelige egenskaper: Han drakk seg full, gjorde skam på damene, var en kjeltring i hasardspill og ytret ikke et eneste sant ord. Kort sagt: Han lånte og betalte aldri tilbake. Hans far kardinalen hadde ved sin død testamentert ham to tusen romerske daler, alt utbetalt i én omgang. Utstyrt med denne summen, som ikke kunne gi ham annet enn en middelmådig inntekt, foretrakk han å bruke pengene for å se verden og friste lykken på sin vei. Dette siste prosjektet lyktes han ikke i. Han kom tilbake til fedrelandet sitt etter tre års fravær, overlesset med kunnskap og fine manerer, men uten å eie nåla i veggen. Bakgrunnen hans gikk imidlertid ikke upåaktet hen blant kardinalenes tjenere. De mest barmhjertige av dem, eller snarere de mest belevne, ga ham årlige gratialer. Ved hjelp av disse gjorde han en tålelig god figur, og han forsvarte grevskapet med en slik stolthet at man skulle tro han var nedstammet fra Pierre de Provence.

Mr. greve og jeg var blitt så gode venner at han ikke hadde noen skrupler med å la meg få kjenneskap til det deilige objektet for hans ømme lidenskaper. Jeg vet ikke om jeg ville hatt mer takknemlighet til ham om han ikke hadde drevet sin tjenstvillighet så langt. Det som er sikkert, er at jeg pådro meg en skikkelig slem sykdom, som jeg i løpet av reisene mine bredte rundt meg med en økonomisk tanke om ikke å bli smittet flere ganger. Denne lille ulykken, i tillegg til tapet av omtrent førti mynter som denne elskverdige svirebroren av en kamerat hadde knabbet fra meg, brøt plutselig våre hjerters søte harmoni. Vår splid oppsto like raskt som vår forbindelse i sin tid hadde gjort. Siden jeg hadde grunn til å angre på at jeg hadde brukt tida mi så dårlig fram til da, bestemte jeg meg for å bruke den tida jeg hadde igjen, til å se de dyrebare restene av antikkens monumenter og alle disse kunstens mesterverk som er gjenstand for allmenn beundring.

Hadde jeg bare den utsøkte smaken, den fullendte dannelse og eide jeg bare den fantastiske begavelse å kunne male – alle egenskaper som er de berømte litteratene til del. De som kan den enestående kunsten å representere tingene for oss i de mest pompøse bilder. Ting de ikke har den fjerneste anelse om, utmales ved hjelp av et halvt dusin lånord! Det ville utvilsomt være en fin anledning til å framstå som en virtuos på billigsalg. Uttrykk som ”arkitraver”, ”friser”, ”kapiteler”, ”dype relieffer”, eller ”plan”, ”komposisjon”, ”koloritt”, ”refleksjon”, alle fordelt med presisjon og nøysomhet, ville på imponerende vis krydre en beskrivelse og øke forfatterens fortjeneste. Men min utilstrekkelighet hindrer meg fra å gjøre liknende forsøk. Jeg vil nøye meg med å si, og det uten å påta meg denne myndige tonen som man ikke kommer noen vei med, at jeg har sett storslåtte stykker innen alle slags sjangre. Og jeg tilstår at jeg, i mangel av å være innviet i fagfolkenes hemmeligheter, bare i liten grad har verdsatt verkenes skjønnhet. La meg likevel få å observere dem idet jeg går forbi. Vernet av de gamle går for langt, og det er en slags fanatisme og avgudsdyrkelse alltid å gi det antikke den høyeste rangen. Det er feilaktig å framholde at man ikke kan etterlikne dem og enda mindre likestilles med dem. Jeg vil ikke risikere å gjøre meg selv til latter slik som jeg nettopp har kritisert, men idet jeg dykker ned i en materie som jeg mangler sakkunnskaper om, vil jeg se (og nå er jeg ikke annet enn et ekko av den gode smak) at i en uendelighet av ting er de moderne ikke mindre verdt enn de gamle – de overskrider dem til og med i mange henseender.

[…]

Siden jeg brøt med Mr. greve, travet jeg rundt hele dagen som en visergutt med rett til å beskue severdigheter og til å stikke av fra regninga. Jeg vil slett ikke rødme av å innrømme at blant alle de vakre tingene jeg har sett, er det mange av dem som bare har vært skjønne i andres velmenende øyne, men overhodet ikke i mine. Må denne ærlige innrømmelsen av min uvitenhet bli en lekse for disse ubeskjedne og skravlete dosentene, som er evig besatt av å felle dommer over det som de ikke hører, og som, som markien av Mascarille, vet alt uten å ha lært noe som helst. Dessverre for alle ømfintlige ører er det altfor mye uvettighet av dette slaget her i verden. Dessuten er det få reisende som ikke tilhører samme sort mennesker. Vi elsker naturlig nok å prate, og tåpene lytter velvillig. Dette gir taleren mot, applausen smigrer ham, og han øver seg på å ta kontrollen i konversasjonen. Snart venner han seg til det, og til slutt tar han den selvtilfredse tonen, uavhengig av om han omgir seg med fornuftige eller imbesile mennesker. Han ender opp med å være ethvert selskaps plageånd og sorte får. La oss av dette slutte at reiser generelt er mer til skade enn til gagn, og at med mindre man er utstyrt med de vellykkede anlegg som den gjerrige naturen ikke skjenker andre enn sine utvalgte, løper man risikoen å komme tilbake til fedrelandet sitt en smule mer latterlig enn da man forlot det. Om en tåpe reiser fra den ene polen til den andre, støttet man ham ved avreisen, for man hadde medynk for hans dumhet. Idet han kommer tilbake, flykter alle og enhver fra ham – han er et monster, et dyr til å kaste ut av vinduet, skrekk og gru! Skruppelløse og kaldblodige ordensobservatører, dere som foretrekker forpliktende tanker som er tømt for mening, framfor usammenhengende refleksjoner slike som disse (skjønt de er kan hende ganske gode): Ikke mist den dyrebare fornøyelsen dere har i å følge meg. For jeg advarer dere om at mitt egenrådige sinn overhodet ikke kjenner regler. Likesom ekornet kaster det seg fra grein til grein – uten å binde seg fast i noen. Lær nå at det er ikke et måltids symmetri som skaper rettens fortreffelighet. Det mest velorganiserte gildet er ikke alltid det som man priser høyest. Hvilken rolle spiller det om ideene er analoge eller ikke, så framt de er rettferdige og vettuge? Det er det som er det vesentligste. Men som jeg bemerket i Roma: Der vil dere vil ikke få vite om annet enn det storartede og beundringsverdige. Det er det sanne slaraffenland. Der lever man som man vil, man morer seg ofte, man ber til Gud om det faller seg slik, og på toppen av det hele: Der får man frelse lettere enn noe annet sted. For frelsen er tilgivelsens kilde og holder den i hånda. Apropos dette, det er en skikk som ble etablert i St. Peter-kirka til syndernes bekvemmelighet, og som er svært eksemplarisk. Det er å ville ønske at alle folkeslag, i lydighet til yppersteprestene, har de samme fordelene. Bevissthetens voktere innfinner seg til visse tider i sine skriftestoler. I hånda holder de en lang stokk som de slår i hodene til de trofaste, som ydmykt bøyer nakken foran dem. Man har forsikret meg om at piskeslaget har den fantastiske egenskapen å kunne viske vekk tilgivelige synder dersom man bare utsettes for en mengde av dem. Enn om man på samme måte kunne fjerne dødssyndene! Men siden det er nødvendig å iaktta alle tings proporsjoner: I betraktning av disse siste synders tyngde ville det være nødvendig å benytte seg av en kølle for virkelig å rive dem opp med rota. Det hjelpemiddelet ville jo være voldelig og vanskelig å fordøye. Det er utvilsomt det som gjør at man slett ikke bruker det.

[…]


Christoph Martin Wieland: Kosmpolittordenens hemmelighet (1788)

[…]


Første kapittel


Om kosmopolittordenens indre forfatning og hvordan de skiller seg fra alle andre ordener og hemmelige forbund


Aller først – for å unngå så mye som en skygge av misforståelse – må vi forklare i hvilken forstand kosmopolittene utgjør et slags hemmelig forbund. De har nemlig det til felles med alle andre menneskelige forbund at de tar i bruk liknende eller overensstemmende midler for å oppnå ett og samme mål ut fra de samme lovene. Men de skiller seg derimot fra alle andre forbund dels i kraft av formålets størrelse og fullkommenhet, dels i kraft av deres grunnsetningers og holdningers renhet og dels i kraft av deres bestrebelsers og arbeids formålstjenlige godhet og rene overensstemmelse.

Kosmopolittene kan imidlertid kalles et hemmelig forbund i den grad det som gjør dem til kosmopolitter, alltid har forblitt skjult for den store hopens øyne. Dessuten er forbundet etter sin natur skapt slik at selv om hemmeligheten deres skulle bli avdekket helt og holdent, ville de fleste ikke begripe mer av den enn de gjorde før, uten at dette er vår skyld.

Allerede ut fra disse kjennetegnene ser man i hvor stor grad kosmopolittordenen skiller seg fra alle andre forbund, sammenslutninger, ordener eller forbrødringer.

Andre hemmelige ordener er hemmelige fordi de vil være det: Hvis de vil, slutter hemmeligheten å være en hemmelighet, og hele verden vet like mye eller lite om ordenen som de selv. For å være en av dem trenger man kort sagt bare å bli tatt opp i kretsen deres og bli innviet i mysteriene deres.

Med kosmopolittene forholder det seg helt omvendt. Man blir ikke kosmopolitt gjennom opptak og undervisning, tvert imot er man en del av deres forbund fordi man er kosmopolitt. Man er født til det, og undervisningen som kommer i tillegg, bidrar ikke mer enn næring og bevegelse til vekst og utvikling av en dyrekropp. Den kan ikke gjøre den enkelte til noe annet enn det naturen har gitt ham den substansielle form og det indre anlegg til.


2.

Ingen ed tvinger kosmopolittene til å holde på hemmeligheten sin overfor alle som ikke tilhører ordenen. Tvert imot er de av den oppfatning at ikke noe privat forbund har rett til å pålegge medlemmene sine en slik ed, uten uttrykkelig tillatelse fra staten de lever i. Ipso facto mener de at slike hemmelige edsvorne forbund bør forbys, uansett hvor uskyldig deres opprinnelige hensikt måtte være. Det er åpenbart, hevder de, at en edsvoren sammenslutning, egenmektig og opprettet uten at den høyeste makt egentlig hadde kjennskap til saken, er en slags sammensvergelse, og utgjør en stat i staten, som på flere måter kan bli farlig eller uheldig for sistnevnte – særlig gitt at det står helt i de sammensvergedes makt å utvide antallet medlemmer til så mange tusener eller hundretusener som de bare ønsker. Det eneste som noen gang ville kunne rettferdiggjøre en slik konføderasjon, ville være en fullstendig visshet om at dette var det eneste middelet som kunne redde samfunnet fra fullstendig undergang. For i egentlig forstand kan man aldri nekte noen å gjøre så mye godt for staten som han bare kan og vil, så sant han holder seg innenfor de grensene som forfatningen og den offentlige ro og orden foreskriver. Og gitt at disse grensene i visse stater eller i visse perioder har vært så trange at mang en velsinnet mann ikke kunne gjør alt han følte seg kalt til, kan han berolige seg med tanken på at han som menneske ikke er forpliktet til noe som krever at man må bryte med sine plikter som borger. Forsikringen som et slikt sammensverget hemmelig selskap gir, om at verken deres forfatning eller deres arbeid er til skade for staten, religionen eller sedene, gjør konføderasjonen verken mer uskyldig eller mer rettmessig – selv om den skulle være helt oppriktig. For hvem kan garantere at de ikke en gang blir det de ikke er nå? Dessuten er enkeltmenneskers begreper og dommer sammensatte og ytterst innviklede gjenstander og altfor uensartede og upålitelige til at man i en sak som angår selve statens stabilitet, kan ta sjansen på at de som leder et slikt forbund, alltid tenker riktig. Det er alltid en fare for at nettopp de midlene som de tror er spesielt nyttige for religionen og staten, viser seg å undergrave disse. Men aller minst (sier kosmopolittene) kan slike hemmelige forbund rettferdiggjøre seg gjennom å vise til gamle egyptiske, elysiske eller andre tilsvarende mysterier som de forsøker å etterlikne. Enhver med en viss sakkunnskap får øye på den store og vesentlige forskjellen: At disse mysteriene var tilrettelagt av lovgiverne selv, utgjorde en del av den politisk-religiøse forfatningen og befant seg umiddelbart under statens overoppsyn. Så snart de hemmelige ordenene kan påberope seg det samme fordelaktige opphavet, vil ingen kunne betvile rettmessigheten deres.

Det første som skiller kosmopolittene fra alle andre ordener og sammenslutninger, er altså at de verken har en hemmelighet å skjule eller gjør en hemmelighet av grunnsetningene og holdningene sine. Hele verden kan få vite hvordan de tenker, hva de driver med, og hvilke veier de går. Å hente fram symbolske bilder og hieroglyfer fra verdens barndom for å kle ut sannheter som enhver har lært på skolen, holder de for å være en affektert dumhet – til å le av. Hva slags sannhet, sier de, kan man forvente å få høre fra menn som med høytidelig mine kler av og på dukker, leker blindebukk og gjemmer nåler? Og hva slags mandige forretninger kan det være som man vil unndra forstandige menneskers oppmerksomhet gjennom noe som mest av alt likner på et tilbakefall til den første barndom?


3.

Kosmopolittene bærer navnet sitt (verdensborgere) i den mest egentlige og eminente betydning. De betrakter alle jordens folkeslag som grener av samme familie, og universet som en stat som de er borgere av, sammen med utallige andre fornuftige vesener, som alle har som oppgave å fremme helhetens fullkommenhet under de allmenne naturlover, idet enhver arbeider for sin egen velstand på sin bestemte måte.

Begge ekstremer ligger dem like fjernt: å gi mennesket den fremste plassen i hele verdensaltet eller å anse dets tilværelse for et ubetydelig tilfeldighetens spill, en drøm uten formål, mening og sammenheng. Uten å tiltro seg noe så umulig som å kunne bestemme hvilken rang mennesket egentlig besitter i Guds uendelige by, uten å ville utforske hva det var før det ble plassert i sin nåværende virkningskrets, og hva det kommer til å være når det en gang opphører å være (som jo er like umulig), overbeviser fornuftens privilegium (som hever mennesket høyt over alle andre som også holder til på dette solstøvet i universet som for oss er en verden) dem om at mennesket, til tross for sin tilsynelatende litenhet, spiller en større rolle i helhetsplanen enn det selv er i stand til å overskue – ikke bare som organisert og livgitt stoff, et blindt verktøy for fremmede krefter, men også som et tenkende og villende vesen, som selv er en virkende kraft.

Ut av denne overbevisningen springer for dem en dobbel grunnsetning som de tar som rettesnor for sine liv: For det første anser de alle tilværelsens forutsetninger og konsekvenser som ikke er avhengig av deres egen vilje, som noe de selv eller andre er like lite ansvarlige for som virkningene av lovene for sammenstøt, tyngdekraften eller andre naturlover som har nødvendige og ustoppelige virkninger. Til disse hører alt som tilsynelatende er ondt, som de ikke er i stand til å forutse, eller som følger naturlig av nødvendige sammenstøt og dissonanser og dermed ikke kan unngås – kort sagt, alt som de forårsaker eller gjennomlever ufrivillig fordi de er naturens verktøy.

For det andre retter de all oppmerksomheten sin, så langt som mulig, mot det som er avhengig av deres forstand og vilje, det som de kan gjøre godt eller dårlig, bedre eller verre. I alle slike ting, selv i de minste, er det mulig å sette seg den størst mulige fullkommenhet som mål og være desto strengere mot seg selv jo mer ettergivenhet man kan forvente seg av andre.

Naturen (sier de) har gitt hvert enkelt menneske et særlig anlegg, og tingenes sammenheng har plassert det i omstendigheter som er mer eller mindre gunstige for å utvikle dette anlegget. Men utviklingen og fullendelsen har naturen overlatt til mennesket selv. Det tilkommer mennesket selv å forbedre det som naturen har etterlatt mangelfullt, eller som rett og slett mangler, og å heve sine anlegg opp på kunstferdighetens nivå. Det er i dets egen interesse. Mennesket kan ikke ha noe mer behagelig formål enn å nærme seg denne fullkommenheten så mye som mulig og på sin måte, som i en viss forstand ikke har noen grenser. Da livets plan ikke avhenger av mennesket alene, da mennesket må være forberedt på hva som helst som skjebnen vil bruke livet dets til, er menneskets første og høyeste plikt å tilegne seg dugelighet for nettopp dette.

En høy grad av slik dugelighet, i den grad den er avhengig av øvelse, flid, anstrengelse og utholdenhet og altså av vår egen vilje, er det kosmopolittene kaller dyd, og idealet er den samme målestokken som man bruker for å bestemme andre enkeltpersoners verdi.

Ut fra det som er sagt hittil, gir skillet mellom verdensboere og verdensborgere seg selv. Den første betegnelsen tilkommer ikke bare alle mennesker, men også hele rekken av dyr som følger under dem, i nedadgående linje. Men en borger av verden i den snevrere og edlere betydningen kan bare de kalles som i kraft av grunnsetningene og holdningene sine, i ren overensstemmelse med naturen, virker til det beste for Guds stat i sin egen tilviste krets. Bare den gode borger fortjener dette navnet.


4.

Kosmopolittene har ikke og erkjenner ikke noen annen øvrighet enn nødvendigheten og naturloven, eller – noe som i grunnen betyr det samme – det uutforskelige evige urvesen som er alle tings begynnelse og slutt.

Skulle man av den grunn komme til å si at de har ukjente herrer, ville det være et ubetydelig ordspill. Hvor skjult og utilgjengelig den øverste herskeren over verdensaltet enn måtte være, vet vi jo likevel nok om hans regjering til å ha ubegrenset tillit til den, vet vi nok om hans lover, det vil si om det som skaper orden, overensstemmelse og økende fullkommenhet i den intellektuelle og moralske verden, til å innrette vår vilje og vår virksomhet, i den grad den avhenger av vår vilje, etter dette.

Bortsett fra denne underordningen hersker det blant alle kosmopolitter en så fullkommen likhet som det er mulig, til tross for alle de individuelle forskjellene. Deres fullmakter og undervisning kommer fra naturens hender. Blant dem finnes ingen annen rangstige enn gradene deres av dugelighet og indre moralsk godhet. Da de ikke har noen hemmelig plan, ikke deltar i hemmelige sammenslutninger som arbeider for å oppnå fjerntliggende formål, ikke er ute etter å gjenoppvekke en utdødd orden eller grunnlegge kirkeforeninger, og ingenting står dem fjernere enn å reformere verden etter sine forestillinger og regjere den i kraft av et kunstig uttenkt maskineri, som krever uopphørlig ettersyn og forbedring, ifølge jesuittisk tradisjon og måte, kort sagt, da de ikke utgjør noen stat i staten, og ikke har noen felles ordensinteresser som kunne komme på kollisjonskurs med det borgerlige og kirkelige samfunn eller skulle befinne seg i en bestandig og bevisst motsetning til disse, så er det klart at de ikke trenger noen egen konstitisjon, ingen høyverdige ledere, ikke noe hemmelig kanselli, ingen sekelmester og ingen felleskasse.

Rent bortsett fra alt dette er det også sant, slik det ble sagt om dem et annet sted for allerede fjorten år siden, at de, til tross for avstanden i rom og tid, står i den nærmeste forbindelse med hverandre, at de kjenner igjen hverandre ved første blikk uten sjibbolett eller avtalte tegn, og straks er de beste og mest fortrolige venner. Hele hemmeligheten ligger i et visst naturlig slektskap og en sympati, som ytrer seg mellom svært like vesener i hele universet, og skaper åndelige bånd hvorved sannhet, godhet og hjertets renhet knytter gode mennesker sammen. Jeg kjenner ikke noe sterkere bånd. I det minste trenger ikke kosmopolittene noe annet for å utgjøre et fellesskap som i orden og harmoni overgår alle andre menneskelige samfunn.


5.

Av det som er sagt så langt, sier det seg selv at kosmopolittene ikke havner i samme forlegenhet som mange andre anselige og verdensberømte forbund når formålet med ordenen deres blir tematisert. Aldri behøver de å skrive ut generelle og spesielle synoder for å finne fram til hemmeligheten bak deres hemmelighet, eller for i det minste å kunne gi seg selv et tilfredsstillende svar på spørsmålene: Hvem er vi? Hva vil vi? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi hen? I deres midte finnes ingen ulike meninger om hva som er formålet deres, ingen partier som ikke bare er forskjellige i forestillingsmåten sin, men som er hverandres antipoder, og som, selv om de i det ytre synes å utgjøre et hele, i det indre står i et så dårlig forhold til hverandre at den enes formål er å ødelegge for den andre. Selv om kosmopolittene bor spredt utover hele verden, utgjør de alle sammen ett hjerte og én sjel, i den mest presise betydningen av dette uttrykket. For de hare bare ett felles formål, som de alle arbeider for å fremme, uten støy, uten det klaprende bråket fra et tungvint tannhjulssystem, i det skjulte, selv om enhver kan se dem. Enhver arbeider etter mengden av egne krefter og i tråd med det standpunktet som han selv har inntatt. Dette formålet er i seg selv det enkleste, mest uskyldige og mest velgjørende som man kan tenke seg. For det er verken mer eller mindre enn det som er inneholdt i den følgende formelen: å redusere summen av det onde som undertrykker menneskeheten, så langt som det er mulig uten selv å bidra til skape ny ondskap, så vel som å øke summen av det gode, etter beste evne. Kosmopolittene er seg bevisst at de i ethvert øyeblikk av livet har den rene og faste vilje til å vie seg til dette formålet, som, ifølge deres overbevisning, er formålet med hele livet og befinner seg i den reneste harmoni med hele verdensaltet. Som andre mennesker kan de ta feil av det beste middelet, den rette måten eller det mest passende tidspunktet – selv om dette skjer langt sjeldnere med dem enn med andre mennesker. Men formålet deres er alltid det eneste sanne. Det er en av deres grunnsetninger at de ikke skal oppnå noe godt gjennom å ta i bruk voldelige eller hyklerske, eller tvetydige, for ikke å snakk om skadelige, midler. I den forstand er det bare en konsekvens av vår naturs begrensninger når kosmopolittene i enkelte svært vanskelige tilfeller ikke oppnår det edle formålet sitt. Det skjer nødvendigvis enda sjeldnere hos dem enn hos andre ettersom deres dommer ikke blir ført på avveier av fordommer og gale forestillinger, og deres handlinger ikke blir styrt av baktanker eller lidenskaper. Ikke bare er deres måte å tenke på alltid sunn og deres formål alltid rene, men de har også den fordel framfor andre at de, så langt menneskehetens lodd tillater det, alltid handler i tråd med grunnsetningene sine, og dermed alltid kan være sikre på faktisk å gjøre det gode som de ønsker å gjøre.

Vi tviler ikke på at alle leserne våre lar seg overbevise om dette når vi i de følgende avsnittene av dette skriftet skal forsøke å gi en mer utførlig presentasjon av de tenke- og handlemåtene som springer ut av kosmopolittenes formål og allmenne grunnsetninger, og redegjøre for hvordan de lar seg anvende på de viktigste gjenstander og forhold i livet.


Andre kapittel


Om kosmopolittenes politiske grunnsetninger og deres forhold til det borgerlige samfunn


1.

Uansett hvilken statsforfatning en kosmopolitt lever under, det være seg av nødvendighet eller av eget valg, lever han alltid som en god og rolig borger. Grunnsetningene og holdningene som gjør ham til verdensborger, er grunnlag for hans velvilje overfor det særlige borgerlige samfunn som han er medlem av. Men det er også de som setter grensene for denne velviljens virkninger. Det man hos de gamle grekere og hos de stolte borgere av den byen som man mente var grunnlagt for å herske over verden, kalte fedrelandskjærlighet, er en lidenskap som ikke lar seg forene med de kosmopolittiske grunnbegrepene. Ingen romer kunne være kosmopolitt, ingen kosmopolitt kunne være romer. Et eneste unntak kunne være den enestående Atticus, men han var jo, som tilnavnet hans tilsier, mer athener enn romer. Og mens Romas aristokratiske demokrati styrtet sammen rundt ham, hva kunne vært bedre og visere av ham å gjøre enn å begrense seg til utelukkende å utføre pliktene sine som verdensborger?

Som verdensborger overholder kosmopolitten de av lovene i staten han lever i, som er åpenbart vise, rettferdige og allmennyttige, de andre underkaster han seg av nødvendighet. Han vil sitt folk vel, men det gjelder også alle andre folk, og han er ute av stand til å ville grunnlegge sitt fedrelands velstand, ry og storhet på en bevisst forfordeling og en undertrykkelse av andre folk. Av den grunn går kosmopolitter aldri inn i sammenslutninger som ikke er forenelige med den mest konsekvente utøvelsen av disse grunnholdningene, og unndrar seg all deltakelse i en statsforvaltning som foreskriver dem de stikk motsatte maksimer som grunnregler. Hvis det i en stat av en viss størrelse skulle finnes noe sjeldnere enn en minister som er kosmopolitt, måtte det være en minister som har sittet ti år i samme stilling.


[…]


3.

Kosmopolittene hevder at det bare finnes én regjeringsform som ikke har noen mangler, og det er, sier de, fornuftens regjeringsform. Den skal angivelig bestå i at et fornuftig folk blir regjert av fornuftige ledere i overensstemmelse med fornuftige lover. Jeg behøver ikke engang å slå fast at ordet fornuftig her blir forstått i sin egentlige mening, ikke bare som evnen til å være fornuftig, men som fornuftens faktiske aktivitet og som den fulle utøvelse av dens herredømme over den dyriske delen av menneskenaturen. At denne regjeringsformen (med tillatelse og uten å fornærme noen) den dag i dag hører hjemme blant de ting som enhver i visse øyeblikk ønsker, men som aldri har eksistert, vil neppe et fornuftig menneske ønske å benekte. Men at den ikke bare er mulig, men også noe alle borgerlige samfunn streber etter, i kraft av en indre nødvendighet, og at den med tiden kommer stadig nærmere, hvor langsomt framskrittet enn måtte utfolde seg, er en yndlingssetning for kosmopolittene. Sannheten i denne setningen hviler ikke på noe svakere grunnlag enn det store, etter deres skjønn urokkelige, aksiom: at den menneskelige slekt, ifølge en av naturens ufeilbarlige foranstaltninger, stadig kommer nærmere selve idealet for menneskelig fullkommenhet og den lykksalighet som utspringer av dette, uten noen gang helt å nå det.

Etter deres oppfatning er alle kjente regjeringsformer å regne som naturlige trinn, som bringer det menneskelige samfunn oppover til den mest fullkomne formen av dem alle: regjering i kraft av fornuften. I begynnelsen ble hver av disse regjeringsformene til av seg selv, på en helt naturlig måte, og var nesten alltid et produkt av tilfeldige årsaker, momentane behov, regentens personlige preferanser eller fortjenester, frivillig kjærlighet eller takknemlighet fra folkets side. Alle var tilpasset det siste, lavere eller høyere, utviklingstrinnet i sin egen kultur, den biten av himmelen som de bodde under, landets plassering og fysiske beskaffenhet, næring og levemåte, nasjonaltemperamentene og så videre – snart mer, snart mindre. I de eldste tider, som man med rette kaller verdens barndom, virket fornuften mest som instinkt. Menneskene, som fortsatt ikke hadde mer erfaring enn barn, var sanselige, livlige, lettsindige, urolige og utålmodige som barn, var opptatt av øyeblikket og ute av stand til å forutse framtiden, det vil si de naturlige, men langsomme følgene av øyeblikket. Blant folkene i eldre tider visste de færreste å sette behørig pris på friheten. Enda mindre visste de å kombinere frihet med borgerlig orden og krigens kunster (som i en viss forstand tilhører det rå menneskets naturlige tilstand) med fredens kunster. Grekerne visste det, og derigjennom – grekernes fortjenester overfor menneskeheten kan knapt nok overvurderes – ble Europa litt etter hvert hva det er og etter all sannsynlighet alltid vil bli: det sanne fedreland for kunster og vitenskaper, den verdensdelen hvor kulturen har steget høyets, og hvor beboerne, i kraft av den stadig fremadskridende utviklingen av alle menneskelige naturegenskaper, for alltid har vunnet en uendelig overmakt over alle andre folkeslag på jordkloden.

Likevel er det velkjent hvordan kulturen gjør store framskritt innenfor de enkelte kunster og vitenskaper som er avhengige av oppfinnsomhet, driftighet, hardnakket flid og iver etter å være best, mens den høyeste av alle kunster, den kongelige kunst, som går ut på å bruke lovgivning og statsforvaltning til å hensette folk i en lykkelig tilstand og la dem forbli der, relativt sett henger mest etter. Fortsatt blir den største og vakreste delen av Europa holdt nede av rester etter en barbarisk forfatning, uvitenhet og feiltakelser fra et rått og mørkt århundre som truer med å kvele den. Fortsatt finnes det i noen av våre mektigste riker ikke noe klart skille mellom nasjonens rettigheter og tronens rettigheter – de er ikke avstemt mot hverandre og heller ikke mot selve grunnsetningen for alle borgerlige samfunn. Fortsatt finnes det stater hvor kilden til lovene ikke er den allmenne fornuft, men et enkelt menneskes ofte svært kortsynte forstand og vaklende vilje. Fortsatt blir i de fleste land det som kalles rettspleie, skjendet av barbariske lover, som både passer dårlig sammen, og som passer dårlig til tid og omstendigheter. Fortsatt er i noen stater ingenting mer usikkert enn eiendomsretten så vel som æren, friheten og borgernes liv. – Og alt dette i Europa! I et århundre da kunst og vitenskap, smak og opplysning på forholdsvis kort tid har klatret flere trinn oppover på stigen, hvorfra man, ikke uten viss svimmelhet, kan kikke ned på de tidligere århundrene.

Men også i denne viktige sammenhengen, så vesentlig for folkenes lykke, synes Europas nåværende tilstand (om ikke alt bedrar oss) å nærme seg en velgjørende revolusjon – en revolusjon som ikke blir frambrakt av vilt opprør og borgerkrig, men av en urokkelig og vedvarende pliktmessig motstand, ikke av den ødeleggende kampen lidenskap mot lidenskap, makt mot makt, men gjennom fornuftens myke, overbevisende og til sist uimotståelige overmakt. Kort sagt dreier det seg om en revolusjon som ikke setter Europa i flammer eller oversvømmer det i menneskeblod, men som nøyer seg med å belære menneskene om deres sanne interesse, om deres rettigheter og plikter, om formålet med deres tilværelse og om de eneste midlene som sikkert og ufeilbarlig kan bidra til å oppnå dette formålet. Hva som allerede har skjedd i Europa i løpet av det inneværende århundret, som peker i denne retning, er kjent: Hva som skal komme, vil bli avgjort før dette århundret er omme og ha de viktigste følger. Og man kan stole på at kosmopolittene ikke vil være passive tilskuere til alle disse begivenhetene.


5.

Ifølge kosmopolittenes system nærmer menneskeheten seg en forfatning og en regjering som er i tråd med fornuften, med langsomme, men desto fastere skritt. Ingenting kan vel bidra mer til å sette fart på denne utviklingen enn nettopp den best mulige kultivering av fornuften, den størst mulige utbredelse av alle grunnleggende sannheter og den bredest mulige offentlighet for alle fakta, observasjoner, oppdagelser, undersøkelser, forbedringsforslag eller advarsler om mulige skadelige konsekvenser, som kan være nyttige for enkelte samfunn eller for staten. Av den grunn betrakter kosmopolittene pressefriheten, som er selve forutsetningen for at dette kan finne sted, som menneskehetens sanne palladium. Alt håp om en bedre framtid er knyttet til opprettholdelsen av pressefriheten, tapet av den ville derimot medføre en lang og skrekkelig rekke av uoverskuelige negative konsekvenser. Denne saken må ikke vurderes ensidig eller lettvint. Vi vet så godt som noen hvordan man kan vitse med det i gode tider og gråte over det i dårlige. Like kjent er vi med de mer eller mindre tilsynelatende grunnene som brukes for å underbygge, støtte opp og pynte på den angivelige nødvendigheten av å sette andre og trangere grenser for trykkefriheten. Men de faller sammen av seg selv når man tenker på at friheten selv går tapt så snart man setter andre og trangere grenser for den enn det sakens natur tillater. Nå har det lenge vært klart at man ikke kan sette slike grenser for trykkefriheten (uten å beskjære den stadig mer inntil det ikke er noe igjen av den) enn dem som er satt for enhver forfatter, bokhandler eller boktrykker av den vanlige borgerlige rett. For det finnes skrifter som ikke kan offentliggjøres uten at det i enhver ordnet stat ville være ensbetydende med en forbrytelse, hvor stor den personlige frihet enn måtte være i denne staten: altså skrifter som inneholder direkte fornærmelser av enkelte navngitte eller klart gjenkjennelige personer, som er forbudt og avskydd i den borgerlige lovgivning, skrifter som rett og slett egger til opprør mot den lovlig innsatte øvrigheten, eller skrifter som tar til orde for å styrte all religion, moral og borgerlig orden. Alle slike skrifter er i enhver stat like straffbare som blasfemi, høyforræderi, kroppslige fornærmelser, offentlig utukt, giftblanding og så videre. Men det lille ordet direkte eller rett og slett er her alt annet enn overflødig, det er så vesentlig at det avgjør om et anklaget skrift er straffbart eller ikke. For så snart en eller annen boksensor eller borgerlig dommer fikk lov til å fordømme en bok bare basert på sin egen mening, fordommer, graden av forstand eller uforstand, bokas sakkunnskap eller uvitenhet, det indre øyets skjevhet eller riktighet, renheten eller fordervetheten i følelser og smak, hvilken bok ville da være trygg for fordømmelse? Og vet vi ikke av erfaring at i land hvor en så vilkårlig sensur hersker, er det nettopp de mest fortreffelige bøker som blir satt på indeks?

Uansett om man – for å ha enda et embete – vil ansette en boksensor, eller om undersøkelsen av de bøkene som blir anklaget for å være forbryterske, blir overlatt til dommeren, kan ingen av dem forby bøker med mindre forfatteren med bokutgivelsen har begått en forbrytelse som det er den borgerlige dommerens oppgave å slå ned på. Spørsmålet om innholdet i boka er gammelt eller nytt, interessant eller ubetydelig, nyttig eller skadelig, kan ingen annen sensor uttale seg om enn publikum og tiden, som samler de avgjørende stemmene og gjør dem kjent. Enda mer utenkelig er det å skulle undertrykke en bok med makt ut fra disse grunnene, uten å forgripe seg mot noen av de vesentligste rettighetene som gjelder i de lærdes republikk, som jo (akkurat som den kristne republikk) er helt uavhengig av staten, så lenge de ikke foretar seg noe som strider mot statens grunnsetninger. Vitenskapene, litteraturen og boktrykkerkunsten, den edleste og nyttigste av alle oppfinnelser siden den alfabetiske skriften, tilhører ikke den ene eller den andre stat, men hele menneskeslekten – desto bedre for det folk som vet å sette pris på dens verdi, som tar den opp, pleier, oppmuntrer og beskytter den, og som lar den veve og leve uhindret i den frihet som er dens element! Nettopp den tyske nasjon har større grunn enn alle andre folk til å ta på seg oppgaven å være pressefrihetens beskytter. Først var den hjemland for typografiens oppfinnere, og snart deretter fødte den de åndfulle og modige menn, som bare i kraft av denne friheten var i stand til å frigjøre halve Europa fra det romerske hoffets tyranni, til å hevde fornuftens rettigheter mot urgamle fordommer og til å vekke den uavhengige undersøkelsens ånd fra sin mer enn tusenårige søvn, som litt etter litt bredte sitt velgjørende lys over alle den menneskelige erkjennelsens gjenstander. Hvor dårlig sto det vel ikke til med oss hvis vi kalte tilbake våre egne velgjerninger, stoppet vitenskapenes framgang midt i sitt muntreste løp og ville sette unaturlige grenser for opplysningen, som både vi og våre etterkommere kan forvente oss så mye godt av, og som, ifølge menneskeåndens natur, er like grenseløs som den fullkommenheten som menneskeheten kan og vil oppnå med dens hjelp? Hvorfor sier jeg dette? Jeg er overbevist om at en slik tanke ikke engang et øyeblikk ville finne plass i et sunt hode. Når menn av god vilje blir beskyldt for å ha slike planer, kan det umulig være annet enn en misforståelse – like lite som hvis slike menn virkelig følte seg kalt til å komme den gode sak til hjelp med slike fortvilte midler.


Oversatt av Helge Jordheim


V. Opplysningskulturen : Folkerett og evig fred

Emeric Crucé, Paris 1623. Den nye Kyneas

– Oversatt fra fransk av Kjetil Jakobsen


Jeg henvender meg ikke til vulgære folk, som bare lever på sjefens nåde, og som ikke selv setter noen regel for handlingene sine. Enda mindre kan framstillinga henvende seg til voldelige menn, som spotter all hederlighet og støtter seg til makt alene. Det er hos dere – stormennene – at denne lille boka forventer en gunstig mottakelse. Det er i deres hender, høyærverdige, høymektige og uovervinnelige monarker, at den legger sin skjebne. Jeg vet nok at Deres Majesteter ikke trenger nye råd, og at den som velges av Gud til så høyt embete, får den fornødne kompetansen med det samme. Men forslag som kommer fra en oppriktig sjel som det ikke hefter noe ved, blir vanligvis godt mottatt. Derfor, og da selv den største lykke er underlagt forandringas lov, tenkte jeg at det ikke ville være upassende i all ydmykhet å framstille hvordan dere kan sikre statene deres gjennom å etablere en global fred. […]

Det er nok å notere seg krigens årsaker for å måtte fordømme de som utøver så mye ondskap mot hverandre av så lettsindige grunner. Men først må jeg presisere at jeg ikke snakker om sivile tumulter og oppstander. Urostiftere må ikke tro at de hos meg kan finne forsvar for å fortsette opprøret sitt eller gjøre krav på en fred som de er uverdige til da de ikke anerkjenner sin suveren og ikke gir avkall på å skape splid. La oss holde disse mytteriene utenfor, vi vil tale om dem et annet sted. Jeg vil da si at kriger i fremmed land settes i gang for ære, for profitt, for å få oppreisning for en urett eller for sportens skyld. Og man kunne lagt til, som en femte grunn, religion, hvis ikke erfaringa hadde vist at dette som oftest bare er et påskudd. Jeg har heller ikke nevnt den nødvendigheten som tidligere tvang flere nasjoner til å forlate landet sitt i flokk og vinne seg nye bosteder med makt. Dette var årsak til mange kolonidannelser som nevnes i historiene, men i dag er slik overbefolking sjelden. Vi kan ikke gjenkjenne andre formål og utløsende årsaker til krig enn de fire som er spesifisert ovenfor. Av disse er den første vanligst og virker mest legitim. Hvis trangen til ære er naturlig i en rik sjel, virker det passende å søke å vinne den med våpen. For ifølge den alminnelige mening, som det ville være galskap å utfordre, er jo krigeræra omtrent den eneste berømmelsen som teller. Alle folkeslag enes om dette, og både gamle og moderne skikker tilkjenner soldaten adelskapets og ledelsens privilegium. Slik blekner alle andre stenders og ferdigheters ære mot den militære prestasjonens strålende glans. De fleste fyrster innretter seg etter denne feiltakelsen og priser bare våpnene. Ondet er ikke av ny dato. Keiser Severus ga barna sine ordre om å belønne soldatene og ringeakte alle andre. Kongen av Albania, Pyrrhus, ble spurt om hvem han ville gi riket videre til. Den som fører sverdet best, svarte han. Men disse utsagnene smaker av barbari og brutalitet. Opp mot dem kan vi stille autoriteten til den tapre spartanerkongen som satte rettferd høyere enn tapperhet, for, sa han, den siste kvaliteten er overflødig om fornuft og moral får råde. Og faktisk, hvilken grunn er det til å sette så høyt den som bare brisker seg med å kunne det samme som det tåpeligste dyr? For det er lett å skade og ødelegge. Til det formålet trenger man bare en liten slange, ei eneste flue. Så mye for arrogansen til de skrytepavene som priser seg av å ha drept så og så mange i trefninger og slag. [Her er det et hopp fra side 21 til side 23.] I sannhet er det liten grunn til å skryte av styrken vår, siden dyrene er oss så overlegne i dette at vi med rette kan si at den er den laveste av menneskelige ferdigheter. Den vulgære tapperheten, som ikke støtter seg på annet enn rå kraft, fortjener følgelig ikke høy lovprisning. Jeg sier vulgær tapperhet for å skille den fra storsinnet som består i å være fast i sitt mot og heve seg over enhver motgang. Sann tapperhet gjør ikke skade, den verner. Den tåler raust døden og alle andre ulykker som kommer, men uten å oppsøke disse i håp om å vinne jeg vet ikke hvilken ære, drevet av en forfengelighet som krigerne selv gjennomskuer etter å ha viet den hele livet. Ser vi ikke hvordan de i døden angrer på at de har latt seg føre med av en tåpelig menings strøm? Da protesterer de for all verden og vil gjøre bot. Jeg har sett noen pines av dødelige sår og erklære at de vil ta munkestaven og leve i fromhet resten av sine dager om de bare blir friske igjen. Det er sannsynlig at de som dør i kamp, tenker liknende tanker. Fornuften banker på døra vår hver time og puster oss uoppholdelig i ørene. Det er ikke lenger tid for å ta den imot når man må forlate denne verden. Stakkarslige er de menneskene som først innser sine feil når det er for seint, og som ikke følger fornuften bortsett fra når de ikke lenger er i stand til å gjøre mer galt. Ført av den gjengse mening, behersket av vanen og blindet av ambisjonen tramper de all anstendighet under foten og bryr seg verken om Gud eller mennesker bare de lykkes i å bli snakket om. Men de blir ofte grundig lurt! For istedenfor å finne det søkte ryet og en ærefull grav faller de ned i skammelig trelldom og tjener som leketøy for fiendene sine. La oss se for oss krigsfangenes vilkår: skjensler og spott som en simpel borger eller bondetamp ikke ville tåle, og etter det ofte et reip eller en annen smertefull og sjofel død. Ikke desto mindre er dette krigens alminnelige frukter. Ikke en soldat, herre, kaptein eller hærsjef er trygg for disse ubehagelighetene. De største konger og keisere er ikke unntatt dem. Fra Valerian, Baudouin, Tomabais, Bayazeth, Attabalippa og andre som så miserabelt endte sine dager, kan fyrstene lære at det er mer grunn til å frykte vanære enn til å forvente heder i krig. For det onde kommer oftere enn det gode, og hvis man anser det som galskap å forlate det sikre for det usikre, burde fyrstene hegne om æra si og ikke utsette den for begjæret og tilskyndelsene til dem som gir håpet næring og holder fram hva man har å vinne, og ikke hva man har å tape. Rådgiverne risser opp planen for framtidige erobringer, maner fram synet av triumfbuer, men nevner ikke det skammelige åket som man risikerer. De synger for fyrstene det gamle fyndordet at ”kongedømmet er et vakkert gravkammer, vel verdt å sette alt på spill for!”. Det kunne man godt si til ambisiøse og desperate enkeltindivider som er villige til å risikere livet for framgang. Men fyrster som alt fullt ut besitter befalingsmakt og autoritet, burde ikke legge seg åpen for lykkens ustadighet, den som gjør de største operasjoner til sjansespill og utsetter de viktigste for uhell. Og nå er verdenssituasjonen slik at det ikke finnes et len så lite at det ikke er i stand til, ved hjelp av allianser, å motstå den mektigste kongen på kloden. Følgelig vil en klok fyrste unngå å konfrontere en annen stat, for ikke å ødelegge sin egen. Om ambisjonen driver ham til å forspille sitt eget og undersåttenes liv, så spar i det minste æra hans, som han bekymrer seg slik for. Måtte han bemerke hvor fort skam og skade kommer over de som starter krig! De plasserer seg en hårsbredd fra undergangen. Et vindpust er nok til å skyve dem ned i elendighetens avgrunn. Når de tenker at de er i sitt himmelske hjem, på framgangens solverv, så kaster plutselig et omslag i hellet dem til jorden og gjør dem til slaver. Se dem nå, fanget, i lenker, med bøddelen i halen! Hederen de fantaserte om, forsvinner i det fjerne, og de har rik anledning til å lengte tilbake til den lykksaligheten som de kunne ha nytt i fredsommelighet om de ikke hadde blitt grepet av en ambisjon uten måte. Dette er ikke tomme forestillinger som vi setter til verden. Historiene vitner om og erfaringa bekrefter at krigen heller setter en fyrstes ry i fare enn øker det. Og om han kunne vinne like mye ære som Cæsar, og om universets imperium var seierens pris, var det ikke likeså fullt en grusomhet å nå fram langs så avskyelige veier? Å for en miserabel ting er ære om den må kjøpes med blodsutgytelse! Jeg tilber ditt minne, Othon Salvius, ditt århundres pryd, eneste håp og glede for de romerske soldatene som frivillig ofret formuen og livene sine for å løfte deg til Romas trone, og som ga deg våpnene sine som pant på trofast hengivenhet. Du avslo tilbudet og foretrakk å dø i enkelhet som en hedersmann heller enn å vinne tronen med tap av så mange gode følgesvenner. Denne handlinga er alle verdens keiserriker verdt. Ettertida vil foretrekke den framfor Cæsars laurbær, for om mange etterlikner disse, er din sjenerøse godhet for alltid uten sidestykke. Må monarker etablere seg gjennom massakrer og myrderier? Bedrag! De er ikke tyver som må gå fram på denne måten. De er bilder av Gud, verger for folket, bestemt for å helbrede, ikke for å skade, for å bygge, ikke for å ødelegge. Men la oss nå at anta det var nødvendig med kriger for å grunnlegge kongedømmer. Nå som de er etablert, er de ikke lenger noen grunn for de som har fordel av dem til å bade verden i blod. Hva tjener det til for dem å dra i felten? Befalsmyndighetens ære nyter de uten sverdslag, hvorfor søke den med så stor anstrengelse og så liten sjanse for å lykkes? Måtte de konsentrere seg om forsvaret! Det er stort å bevare et kongedømme. Og vær viss på at æra lever farlig i krig, og at profitten er uviss. For to soldater som blir rike, finner man femti som ikke vinner annet enn sår og uhelbredelig sykdom. Krigen utarmer fyrstenes finanser. Spør Filip den andre av Spania, som brukte så mange millioner i gull, med så liten framgang. Eksempelet har lært etterfølgeren hans til å søke nyttig fred der han kunne ha ført unyttig krig. Den som har størst grunn til å skryte av sine militære bedrifter, er den osmanske sultanen. Alle undersåttene hans har krigen som profesjon, og felttogene har lyktes så fortreffelig at ikke noe monarki tåler sammenlikning med det osmanske. Men hva har han vunnet de seinere årene? Han har knapt gjort annet enn å forsvare seg, redusert til slike ytterligheter av undersåttenes uregjerlighet. Han har måttet tenke på å bevare riket heller enn å gjøre nye erobringer og har fått lære at om volden grunnlegger kongedømmer, så kan den også ødelegge dem, og det selv om de ser ut til å stå på høyden av sin makt og menneskelige storhet. På den andre siden har ikke de kristne mer framgang i sine affærer. Og de har den vanskjebnen at om de skulle vinne en seier, blir den ikke varig. Tvert imot holder tyrkerne stillinga og lar seg ikke lett fravriste sine besittelser. Jeg stiller disse to folkene opp mot hverandre, da de sies å være naturlige fiender og har delt nesten hele verden i to på grunn av trosforskjellen. Hvis de kom overens, ville det være et langt skritt i retning global fred. For om den kristne kongen så seg i fred med muhammedaneren, ville han være desto mer motivert for å komme til enighet med en annen kristen fyrste. Og ble sultanen enig med de kristne, ville han lettere kunne finne en løsning med persernes konge eller Krim-khanen. Hva gjelder hedninger og jøder tror jeg at de neppe vil motsette seg en så allmenn avtale, og uansett er de ikke mange nok til å forhindre et så gunstig resultat.

Hele problemet består i kravene til noen suverener som er blitt snytt for lenene sine eller deler av dem. Og herfra kommer krigens tredje foranledning, når fyrstene tar til våpen for å ta tilbake de gamle rettighetene sine og hevne urett som de har lidd. Men den som tenker gjennom imperienes og kongedømmenes opprinnelse, vil anse slike pretensjoner som ugrunnede. For monarkier erverves ikke som en hvilken som helst arv. De kommer rett fra Gud, og innstiftes utelukkende av Hans forsyn, det som tildeler og fratar septer etter som Han finner for godt, og som fjerner midlene til å gjenvinne septeret med det samme. Mange kan vitne om dette, og da særlig den romerske keiseren. Hvem har større grunn til å klage enn han som ser at de fleste av dagens kongedømmer er fundert på ruinene av staten hans? Likevel er han nødt til å nøye seg med det lille som er igjen, og å minne seg på at slik imperiet en gang vokste seg fett på rester fra hele verden, har også det til sist tjent som bytte for all verdens nasjoner som har fått med seg noen pene stykker hver. Det er ikke nødvendig å nevne andre fyrster som forgjeves har forsøkt å vinne tilbake hva de har tapt, og som har erfart at det er med kongedømmer som med menneskelige individer: De fødes, vokser og forfaller. Her må man ikke smigre selvet med å si at Gud støtter en rettferdig sak. Det er å kreve for framskutt plass i forsynets styrelse å forsikre seg om at Han favoriserer oss framfor andre. Håpet om denne innbilte gunsten har fått mange til å sette i gang kriger. De antok å ha retten på sin side og tenkte at Gud ville hjelpe dem til å utrydde en makt som de kalte urettferdig og tyrannisk. De regnet grundig feil, og for hvert mål land som de ville frigjøre fra usurpatorene, har de tapt femti. De har satt staten sin i fare, og noen har mistet både liv og ære. En fyrste gjør rett i å forsvare seg tappert mot den som invaderer landet hans. Men når det er fratatt ham og han er maktesløs til å gjenopprette stillinga si, bør han gi etter, jeg vil ikke si for mennesker, men for Gud, som vokter over monarkier med sjalusi som sine skjønneste verker med hans majestetiske bilde og gode egenskaper risset inn. Han erklærer seg som deres beskytter, og det med tydelig effekt, særlig når langvarig besittelse har befestet styret. […]

Måtte ikke fyrstene klage over en ulykke som alle stater har felles! Måtte de ikke anklage en usurpasjon som tida, lykken og Guds vilje autoriserer! Måtte de tøyle unyttige forhåpninger og begjær etter en hevn som er utenfor rekkevidde! Og om de har midlene, burde de likevel velge en annen vei før de griper til våpen. De burde la statsmenn og fyrster mekle i konflikten. Da ville de vinne sine likemenns velvilje og vennskap, til ulempe for motparten, skulle han ikke ville underkaste seg en tredjeparts dømmekraft. Om en fyrste tok imot en dommer som herskesykt blandet seg inn for å fjerne uoverensstemmelser, ville det være fornedrende. Men å frivillig ta imot mekling, det er noe som tidligere ble praktisert og som fortsatt praktiseres blant monarker. Ble man i stand til å avslutte på vennskapelig vis kranglene som startes for å vinne kontroll over suverene riker, ville man desto enklere kunne få andre krav og diskusjoner mellom maktene om grenser, pensjoner, tributter og andre rettigheter av mindre betydning over i fredelige former. Det gjelder også for disse fornærmende små handlingene eller ordene som ofte forårsaker grusomme kriger i mangel av en tredjepart som kan løse opp situasjonen ved å finne fram til ærlig oppreisning for den fornærmede parten. Generalforsamlingen, som vi skal tale om seinere, ville nettopp kunne gjøre dette. Dermed er krigens tredje grunn tilbakevist. Tilbake står den fjerde som jeg innrømmer er vanskeligere å gjøre noe med da ro kjeder menneskenaturen. Ikke minst gjelder det for krigere. Det er grunnen til at vi kan lese om at så mange folk i tidligere tider bannlyste seg selv frivillig fra hjemlandet for å føre krig andre steder heller enn å se hendene sine sløves av velgjerninger. Det samme fikk noen konger til å sende undersåttene sine ut på lykkejakt, av frykt for at de skulle imitere de gamle odryserne som skar sine egne kropper med sverd når de ikke hadde flere fiender å bekjempe. Tyskerne øvde ungdommen sin i landeveisrøveri for at de skulle ha noe å fylle tida med. Hva skulle så mange tapre menn ta seg til i dag om de ikke kunne kjenne lukta av kanonkrutt, gripe sverdet om skaftet og sette foten på en slagmark eller en forpost? Slik spør en brav skribent, som ikke vil oppgi navnet sitt. Svaret er veldig kort. Verden er ikke skapt for den slags folk som bare vet å gjøre ondt! Kongers hoff er ikke deres rette bolig. De bør alle sendes til kannibaler og villmenn som bare er mennesker av ansikt. Forbannet natur som søker hvile i uro, ære i skjensel og tidsfordriv i umenneskelighet. Undertrykk! – mektige konger – undertrykk disse monstrøse mot, disse gale sjelene, som ikke følger fyrstene, men sin egen lykke, som forlater dem etter behov, og som ofte forråder dem. Hva kan man forvente av de som puster blod og myrderi? Fyrsten trenger utvilsomt soldater til å beskytte sin person og sin stat, men når han har veid fordel mot ulempe, vil han finne at det er mye farligere å gi dem innflytelse enn å sette dem til side. For krigeren er ambisiøs og voldelig av sinn. Han skjeler ikke til hva han har, men til hva som kan vinnes. [43–45] Keiser Probus sa etter ærlig overveielse at han ville ordne forholdene slik at man kunne klare seg uten soldater. Store fyrster, det er opp til dere å sette denne hellige bestemmelsen ut i livet! Alle mennesker og deres folk i særdeleshet vil være takknemlige. Ingen erobring ville vinne dere så mye applaus, ingen seier så mye feiring. Hvilken større ære kunne dere ønske enn å se verdensfreden erklært på deres ordre? Navnene deres vil bli skrevet med gullskrift i krønikene. Styret deres vil bli lovprist som det lykkelige århundrets begynnelse eller gjenkomst. Man vil ikke lenger tale om Aleksanders erobringer, Cæsars triumfer og Hannibals og Sertorius’ kløkt. Man vil gjennomskue forfengeligheten til slike folk som bygde ryet sitt på mord og plyndrerier, og som heller burde vunnet evig anger og skam. Ettertida vil heller ære de brave heltene som overvant barbariets og umenneskelighetens uhyrer og innførte lov og rett i universet, de som, med andre ord, viste seg som det guddommeliges sanne bilder. Denne vakre æresbevisningen vinnes ikke ved plyndringer, massakrer og fiendskap, men ved et vennlig styre og en lovlig og lovmessig maktutøvelse. Det er dette som skiller kongedømmer fra røverriker og tyrannier som herjes av angst og er kortlevde. For man må ikke anta at lenets størrelse avgjør kongens storhet. Spartanerkongen Agesilaos ble sint over at kongen av Persia ble kalt stor. Hvordan kan han være større enn meg uten å være mer rettferdig, sa han. […] [Augustus] satte frivillig opp grenseskjell for imperiet og begrenset på dette viset sin egen erobringslyst. Denne keiseren demonstrerer hvordan man bør gjøre bruk av soldater. Etter å ha skapt fred plasserte han gode garnisoner langs grensene og hadde to velutstyrte flåter til sjøs, klare til innsats etter behov. Eksempelet kan tjene til å berolige de som sier at en allmenn fred vil forringe tapperheten. Jeg kunne ha svart dem at om alle var forlikte, måtte vi bare lære oss til å leve i fred, og at det er bedre å være feig enn brutal og barbarisk. Men romerne hadde orden også på dette og hindret seg selv i å bli feige i fredstid. De øvde seg med turneringer, skjøt og kastet på blink og framstilte tablåer av land- og sjøslag for å være klare til ekte kamper og for å motvirke den kjedsomheten som følger med lang tids lediggang. Enhver mann blir doven når han ikke lenger utøver yrket sitt. Derfor er det bra at en soldat som ikke kan annet enn å slåss, får en syssel til å myke opp musklene og prøve ut kraft og fingerferdighet med, alltid med ære og uten mord. Og da folk med glede ser portrettet av det de elsker, vil de som trenger til slagscener, være fornøyde med å se tablåer. De som ikke liker slike spill, men vil slåss på ordentlig, kan få utløp for voldstrangen hos villdyrene. Jakten er en nobel sport, passende for soldater, særlig for de egnede. På nivå med dyrene setter jeg villmenn som ikke vet å gjøre bruk av fornuften. Disse kan, på samme måte som villdyrene, tilby en rettferdig gjenstand for krig, slik også pirater og tyver kan, som ikke har annet kall enn landeveisrøveri. Til alt dette kan soldater legitimt brukes, slik at de ikke får anledning til å beklage seg. […] Men det er ikke nok å holde de folkene der i age og hindre at lediggang skaper urotrang. Man må også føre oppsyn med bybefolkningene som ikke er mindre uregjerlige. Bygdefolk er for det meste sysselsatte og tenker bare på husholdet. I byer finnes det derimot masser av trengende latsabber, som i mangel av noe bedre å ta seg til steller i stand bråk. Roma led sterkt under den slags pakk, som bare lever av almisser og tjenester, og som med lett hjerte lar seg verve av opprørske politikere til å plyndre, massakrere og skape kaos. For å avverge dette ondet er det nødvendig å gjenoppta athenernes og egypternes skikk med å kreve at hver og en gjør rede for livet sitt, og å straffe de som ikke tar seg til noe. Heller ikke kineserne tåler lediggang, men vet at den avler tyveri, mord og urostifting. Kong Hipparchos ble sint når han så en uvirksom mann. Han formante ham til å arbeide, og ga mannen land og okser for ikke å ha noen unnskyldning for å la være. Jordbruk og handel er to nødvendige oppgaver, og de er ikke mindre ærefulle. Begge lar menneskets flid, mot, håndlag og framsyn komme til uttrykk. Landarbeid føder staten, handel utvider den. Og det er urett å tenke at disse yrkene er mekaniske, eller at de krenker adelskapet. Romas adelsmenn lånte selv hånden til plogen og hadde agenter i provinsene som de drev handel gjennom. Og selv i dag har flere fyrster handelsskip som de sender til fremmede land, og som de tjener stort på. Man må bestemt ikke rakke ned på handelsmannen, og særlig ikke på han som med nobel besluttsomhet gjennomfører farlige reiser for å berike seg selv og landet sitt. Han kan ikke berike landet uten å berike seg selv, og da fellesskapet består av individer, gjenspeiler det rikdommen og fattigdommen til disse. Det er nå ikke skarene av prester og munker som bringer varer til et monarki, selv om verdigheten deres er høy og de er nødvendige for å tiltrekke himmelens gunst. Heller ikke rettens utøvere og dommere trenger å være så tallrike som de er i enkelte områder. Det finnes kort sagt ikke noe yrke som er så nyttig som det til en handelsmann som rettmessig øker midlene sine gjennom arbeidet sitt, og det ofte med fare for eget liv og uten å fornærme noen. Han er mer prisverdig enn soldaten som må utplyndre og skade andre for å ha framgang. Og da vi nå taler om å forby lediggang og å avlede de slemme tankene den vanligvis forårsaker i latsabbenes hoder, finnes det ikke bedre utvei til dette enn handelen. Fyrstene burde med alle midler oppfordre undersåttene sine til handel. Da perserkongen Cyrus ville forderve de lydiske opprørerne, oppmuntret han dem snedig til å besøke teatre, bordeller og skjenkestuer. For å gjøre et folk aktivt og arbeidsomt er det nødvendig å åpne butikkene og å invitere høy og lav uten forskjell til å handle. Men verken den ene eller den andre vil vie seg til dette når handelsmannens stilling er så nedverdiget og, hva verre er, så tungt skattlagt. Det er rimelig at fyrsten gjør noen skillinger på varer som fraktes til eller fra lenet hans, men han bør vise måtehold i dette så langt råd er, og da særlig når det gjelder varer som er nødvendige for livets opphold, slik som korn, vin, salt, kjøtt, fisk, ull, lerreter og skinn, så de kan sirkulere friere. Folket, som får dem til en bedre pris, vil da ikke knurre mot fyrsten, men hylle ham som en heldig stjerne eller jordisk gud. Det vil vitne tusenfoldig om velgjerningene hans, slik at han ikke lenger trenger soldater, men er trygg i riket sitt. Til sikring mot utlendinger vil det rekke med noen vaktkompanier, og selv de bare for alle tilfellers skyld. Så mye kunne vi oppnå med en global fred, og dens fineste frukt er handelens utvidelse. Monarkene ville likevel måtte sørge for at undersåttene deres uten noen frykt kunne drive handel til lands og til vanns. Dette ville hver av dem med letthet kunne sikre i rikene sine. [61–83]

Dermed har vi tilbakevist krigens grunner og påskudd. Ytterligere et hensyn må likevel drøftes. Jeg tenker på fiendskapen eller antipatien som gjør seg gjeldende mellom flere folk, enten på grunn av gamle krangler eller fordi de har ulik religion. For hvordan er det mulig, vil noen si, å forsone folk som er så ulike i vilje og gemytt som tyrkeren og perseren, franskmannen og spanjolen, kineseren og tartaren, den kristne og jøden eller muhammedaneren. Jeg vil si at slike motsetninger bare er politiske. De kan ikke bryte sammenhengen som er og bør være mellom mennesker. Avstanden mellom steder, hjemmenes atskilthet, svekker ikke blodets bånd. Avstanden kan heller ikke annullere den naturlige likheten som er både vennskapens og det menneskelige samfunnets sanne grunn. Hvorfor skulle jeg som er fransk, ville en engelskmann, spanjol eller indier ondt? Jeg kan ikke ville det når jeg tar i betraktning at de er mennesker som meg, at jeg tar feil og synder som dem, og at alle nasjoner er bundet av et bånd som er naturlig og følgelig uoppløselig. […] Jeg vil si det samme med hensyn til religionene, de som vekker lidenskapene hos så mange mennesker og hisser dem opp mot hverandre, slik at en kristen tenker seg besudlet bare med nærværet av en muslim eller jøde og innbiller seg å se en demon. For øvrig avskyr muslimene, jødene og hedningene de kristne like mye. Jeg løfter fram disse fire religionene fordi de er de vanligste, og fordi alle andre avhenger av dem. De kristne bebreider muslimene deres overtro og latterlige meninger. Muslimene anklager de kristne for blasfemi og ugudelighet og omtaler dem aldri med annet enn forakt. Hedningene skryter av sin elde, og anser seg heldig stilt som kan holde fram med ofringene sine. Jødene spotter alt dette, og om de hates og jages av hele verden, tar de det likevel som tegn på velsignelse og guddommelig nåde, siden de, blant så mange fiender og slike forfølgelser, har klart seg og fortsatt klarer seg, til tross for overfallene og overgrepene som de utsettes for. Historiene lovpriser messenierne som var landflyktige i tre hundre år uten å forandre språket eller de gamle skikkene sine. Man burde heller la seg forbløffe over jødene, som gjennom alle disse århundrene har bevart fedretroen. Alle disse religionene baserer seg på bevis, de påberoper seg mirakler, og hver mann antar at hans egen er den beste. Jeg skal ikke prøve å avgjøre diskusjonen. En visere mann ville mislykkes. Jeg vil bare påpeke at alle religioner sikter mot samme mål: erkjennelsen og tilbedelsen av det guddommelige. Hvis noen ikke velger den rette eller rettmessige veien, skyldes det derfor snarere enfoldighet og dårlig veiledning enn ondskap. Følgelig fortjener disse snarere medfølelse enn hat. Er det nødvendig å føre krig om seremonispørsmål? Jeg vil ikke si om religion, da hovedpoenget med religioner er å tilbe Gud, noe som stiller større prøver til menneskenes hjerter enn til disse ytre ritualene og ofringene som man ofte har brisket seg med. Ikke at jeg vil konkludere med at det er grunn til å forakte seremonier, men jeg hevder at det er galt å forfølge de som ikke tilslutter seg våre. Moseloven forbyr å baktale fremmede guder, og i Salomons tempel tok man uten forskjell imot avgudsdyrkernes gaver. Nå, derimot, vil menneskene med glede styrte i undergangen de som ikke deler deres tro. De anklager og dømmer dem, ikke til alminnelige straffer, men til evig pinsel. Fromheten er for godt et tre til å produsere så vonde frukter som nag, hat og baktale. Denne gode egenskapen bør, som alle andre, ledsages av klokskap, ellers kan det gå med oss som med Apuleios, som da han trodde han var blitt en fugl, fant seg forvandlet til esel. Når vi prøver å stige til himmels med religionens hjelp, må vi passe oss for ikke å falle ned i dumhet og brutal umenneskelighet. Jeg anklager ingen bestemt religion. Så mange slike er det at flere kan sammenliknes med ledsagerne til Odyssevs, som trodde at de hadde funnet en rik skatt, og så var det bare en stor sekk full av vind. Selvgodheten forblinder den troende og forandrer ham til en Narcissus nummer to som fortaper seg i kjærlighet til seg selv. Det går som i sangen: ”det stygge synes ofte pent for den som elsker”. Om vi enda bare hadde vært fornøyd med å elske våre egne skikker, det ville verken være forbausende eller beklagelig. Men her skiller vi oss fra andre elskere som ikke vil ha rivaler. Vi, derimot, vil at hele verden skal omfavne overbevisningene våre som en ufeilbarlig regel. Denne lasten er vanlig blant enkle mennesker, som aldri har vært lenger av sted enn til hjembyens forsteder. Den enkle sjelen tror at alle er bundet til å leve som ham, og priser bare sine egne skikker, slik disse fjolsene i Aten gjorde som mente at månen hos dem var finere enn i andre land. Vise og skjønne sjeler ser lenger og tar i betraktning at harmonien i verden er bygd opp av ulike stemninger. Det som er prisverdig i én sammenheng, er ikke det overalt, sa en persisk herre til Temistokles. Det får meg til å tenke på det som Ælian forteller om de to byene i den nye verden med motsatt politikk. I den ene overholdes retten, og freden er evig, derfor kalles den Fromhet. Den andre heter Tapperhet, innbyggerne er alltid bevæpnet, kriger alltid og er ute av stand til å leve i ro. Av den grunn seilte de derfor en gang over havet for å erobre land, men da de ble advart om at folkene der, det vil si i Asia, Europa og Afrika var hektet på religion, nedlot de seg ikke til å gå i land. De ville ha skammet seg over å oppdage slikt tøv hos et ukjent folk. Man kan si hva man vil om denne fortellingen. Det kan være det samme, bare man innser at folk er mangfoldige, og at det som æres et sted, avskys og latterliggjøres et annet sted. Etter min mening var det dette som fikk noen filosofer til å hevde at ærlighet og skjensel bare er fantasi og menneskelig konvensjon. Slik reserverte de seg mot alle påstander. Jeg reserverer meg også, og da ganske særlig mot skeptikernes påstander. Men det er ikke nok å bemerke lastene til den ene eller andre. Man må også ta sine egne i betraktning og ikke imitere feen som tok øynene på seg når hun besøkte naboenes hjem, og hengte dem fra seg ved døra når hun kom hjem til seg selv. Om nysgjerrigheten får oss til å plukke nestens laster fra hverandre, må vi, etter å ha kontrollert manglene, også ta en titt på det hos ham som er prisverdig. […] La oss ikke gjøre som fluene, som heller slår seg ned på ujevne og forpestede steder enn på polerte og reine steder. Jeg tror at folk som ikke følger den sanne religionen, er ugudelige, at troen deres er absurd og full av blasfemi. Men de er mennesker som oss, støpt i samme form og av samme mester, med evne til fornuft og moralske kvaliteter som kan gjøre dem verdige til vennskap og beundring, om man da ikke lar seg forblinde av stivsinn og fordom. La oss frigjøre oss fra disse to mentale abortene, disse idiotiets tvillingbarn, som lukker forstandens øyne og blokkerer virkningene av menneskenaturens gode tilbøyeligheter. La oss klargjøre for oss selv at religion ikke består i ord og overfladiske handlinger. Det er ikke nok å si: Jeg har den sanne tro, jeg deltar på ofringene og den offentlige bønnen. Man må være et godt menneske, ha nestekjærlighet, hvis ikke er troen bortkastet. Den som mangler slike kvaliteter, har ikke troen stemplet i hjertet. Noen hykler at de tjener Gud, mange tror av hørensagen og vane. Men når man ser gudsfrykt forenet med mildhet og nestekjærlighet, er det tegn på at sjelen i sannhet er religiøs. Fromhet og hat er uforenelig. Hvis vi er på frelsens vei og tida er nær, la oss forsøke å hente de som står utenfor inn med rettledning og med eksempelets makt! Det finnes ingen annen metode for å fjerne vrangforestillingene som menneskene har gjort seg om det guddommelige. Baktaling og nedrakking utretter ikke noe, vold er nytteløst. Vet vi ikke […] at krigen svekker snarere enn fremmer den sanne troen! For krigen er kilden til forbrytelse, ugudelighet, blasfemi og ateisme som fører staten i fortapelsen. Jeg sier ikke som Symarque at det er likegyldig hvordan man avdekker det guddommeliges hemmelighet. Enda mindre vil jeg hevde at alle religioner er menneskeskapte, slik en av våre dagers teologer, som ellers er en stor tilhenger av den katolske kirke, skriver. Det ville være å måle alt med samme mål og fornekte de tre trossannhetene, for alle mennesker kan bedra eller bedras. Utvilsomt finnes det en trosbekjennelse og et sett av seremonier som aksepteres i større grad enn andre. Men fordi dette er en nådegave fra det overnaturlige, må den komme fra Gud, og ikke fra mennesker som, med alle sine våpen, ikke har makt til å tvinge gjennom troen på den minste artikkelen i mysteriene sine. De får kanskje noen til å gå i kirken, synagogen eller moskeen, men volden gjør disse til hyklere, ikke til troende. De som har den sanne religion, måtte de takke Gud for denne nåden og streve etter å vise det med gode gjerninger! Måtte de ikke tenke på herskesykt å bekjempe andres tro! Denne har de ingen interesse i, forutsatt at disse andre holder seg innenfor rimelighetens grenser og ikke forstyrrer den allmenne ro og orden. Slik er målet som man må sikte mot. Det er ikke menneskenes oppgave å straffe eller korrigere troens feiltakelser. Det er for Han å gjøre som ser hjertene og de innerste tankene. Sivilretten straffer viljens feilgrep. For dømmekraftens feilgrep, de usanne meningene, står bare Gud til ansvar. De som har prøvd å spille på denne strengen, har ikke vunnet noe. Keiser Karl den femte, en glødende forkjemper for religionen sin, om det noen gang fantes en, ville kvele lutheranismen i fødselen. Til dette formålet anvendte han Spanias, Italias, Tysklands og Nederlandenes styrker. Han vant slag mot protestantene, tok lederne deres til fange og tilføyde den nye sekten så mange tilbakeslag at den var på randen til å bli satt sjakk matt. Plutselig snur lykken! Denne Antaeos som han hadde kastet i bakken, er tilbake dobbelt så sterk etter fallet. En ny fiende kommer over ham. Støttespillerne gjør opprør. Han står svakere etter seieren enn før den. For å holde staten sammen må han innrømme de beseirede den trosfriheten de hadde krevd. Det samme skjedde kongene våre, som prøvde alle mulige midler for å samle undersåttene sine om den gamle troen. De forfulgte fiender av denne med ild og blod, og overvant dem i atskillige trefninger. Etter det innså de at det var lettere å holde fred mellom to religioner enn å bevare én ved hjelp av krig, og at en slik trosforskjell ikke var noen trussel mot statens enhet. Vi ser også at tyrkerne lever i fred, til tross for at de tillater utøvelsen av andre religioner enn den muhammedanske. Polakkene er ikke skandaliserte over at det er mer enn én religion i riket. Kongen av Spania innrømmer indianerne trosfrihet. Dette er sagt for å vise at religionsforskjeller ikke trenger å stå i veien for den globale freden.

Det er imidlertid ikke nok å etablere en slik fred. Man må også sørge for at den varer evig, noe som er svært vanskelig. For å skape harmoni holder det at en god innskytelse får tak om fyrstenes hjerter, eller at den får tak om overbevisningen til en mann med autoritet, som evner å forsone dem. Ofte ser fyrstene seg nødsaget til forsoning, etter å ha utmattet hverandre. Men det synes som snilt vær ikke kan vare lenge på statsaffærenes hav der ambisjonenes voldsomhet forårsaker så mange stormer. La oss tenke oss at freden undertegnes i dag og offentliggjøres på verdensscenen: Hvordan vet vi at fremtida vil etterleve artiklene? Ønsker er foranderlige, og handlingene til dagens mennesker forplikter ikke ettertidas handlinger. For å gjendrive denne innvendingen, rekker det å minne om det vi har sagt når det gjelder krigens grunner. Vi har nemlig påvist at det ikke finnes noen substansielle grunner til å bryte freden. Men for å forhindre besværligheter er det nødvendig å velge ut en by der alle suverener kan være permanent representert med ambassadører, slik at uoverensstemmelsene som måtte oppstå, kan overvinnes gjennom behandling i denne forsamlingen som helhet. De interesserte ambassadørene vil der legge fram sine herrers anklager for de andre utsendingene, som vil dømme etter sin forstand. Og for å gi dommen størst mulig autoritet vil man ta de store republikkene med på råd. Disse vil også ha sin plass i forsamlingen. Med store republikker mener jeg slike som Venezia og Sveits, og ikke små len som står under andres beskyttelse. Hvis noen skulle motsette seg kjennelsen til en så fremragende forsamling, vil han komme i vanære hos alle andre fyrster, som nok har midler til å bringe ham til fornuft. Det mest egnede stedet for en slik forsamling er Venezia, da republikken er på det nærmeste nøytral og uavhengig i forhold til alle fyrster. Dessuten ligger den nær de mest markante monarkiene på kloden, paven, de to keiserne (den osmanske og den romerske) og kongen av Spania. Det er ikke langt til Frankrike, Krim-khanatet, Moskva, Polen, England og Danmark. Når det gjelder Persia, Kina, Etiopia og det vestlige og østlige India, er avstanden stor, men sjømannskapet overvinner den vanskeligheten. Det er i alle fall sikkert at jeg ikke finner noe sted på kloden mer egnet enn dette. [103–341]

Men for at denne affæren skal kunne komme godt i gang, må en mektig fyrste kreve av alle de andre at de følger de nevnte reglene, at freden åpner kanaler og handelsveier, slik at man uten fare kan frakte varer overalt. Ingen er mer egnet til dette enn paven. Det er hans plikt å mekle fram en allmenn forståelse mellom de kristne fyrstene. Hva gjelder muslimene, som utgjør en vesentlig del av verden, kan den franske kongen, takket være den tilliten og anseelsen han nyter her, bedre få dem til å gå med på fred. [341–43] Måtte Gud, som styrer kongers hjerter, gjøre dem stemt for så hellig et prosjekt, som vil gjøre slutt på så mange ulykker og bringe tilbake det skjønne hundreåret som de gamle teologene lovde skulle komme igjen etter at seks tusen år var gått. For de sier at den gang levde verden lykkelig og i fred. Nå kan det være at denne tida snart er gått, og om den nå ikke er det, er det bare opp til fyrstene å gi folkene sine denne lykken på forskudd. Hva ønsker vi å gjøre med disse våpnene? Skal vi bestandig leve som dyr? […] Menneskene starter en krangel over bagateller, de drar i felten, noen ganger med muntert sinn, ikke for å slåss en mot én, men ti tusen mot ti tusen, slik at de kan underholde seg med synet av en haug mot døde og av menneskeblod som flyter i strømmer over enga. La oss se for oss to hærer klare til å støte sammen, de rasende blikkene, krigernes fæle ansikter, truslene og de barbariske ropene som løper mellom linjene, akkompagnert av kanontorden. Hærene stormer fram og blander seg til ei redselsfull mølje, et menneskeslakteri. Noen har fått lemmer hugget av, andre er halvdøde og bønnfaller kameratene sine om å gi dem nådestøtet for å forkorte lidelsene ved et elendig liv som snart vil ebbe ut. Etterpå utvides blodbadet til å omfatte svakere personer. Gamlingene massakreres, barna drepes eller føres vekk i fangenskap, kvinnene voldtas, helligdommene skjendes, lovløsheten er total, ingen er trygge for uretten. Og alt dette følges vanligvis av to andre ulykker: sult og pest. For krigen avbryter landarbeidet. Folket mangler næring og tvinges i nøden til å spise dårlig kjøtt som forderver kroppsveskene og forårsaker dysentri og smittsomme sykdommer. Heraklit gjorde dessverre rett i å beklage seg over at mennesket er forblindet som forårsaker så mye elendighet for seg selv. Elendighet som gjør tilværelsen verre enn dyrenes, slik at man knapt kan la seg forbause over Gryllus, som etter å ha blitt forvandlet til gris, foretrakk å forbli i den tilstanden heller enn å vende tilbake til den opprinnelige figuren sin. Den vise Plotin skammet seg over å være menneske og ville aldri tale om sine foreldre og fødsel. Og hva er det som gjør at vi i dag ser så mange misantroper og eneboere? Beskylder vi dem for å være selvopptatte og innbilt syke, kan de med rette svare at det er vi som får dem til å bli slik. Ondskapen, sjofelheten og grusomheten, som de ser hver dag, får dem til å hate verden. Man må være ufølsom for ikke å beveges til misantropi.

Om det ikke skulle finnes andre hensyn enn livets korthet og vissheten om en død som truer hvert øyeblikk, burde vi likevel skamme oss over å plage oss selv så mye for en innbilt ære. Heller burde vi imitere de gamle egypterne som plasserte et skjelett eller en annen representasjon av døden i festens midte for å oppmuntre deltakerne til å more seg og ta godt for seg av livets goder mens man kan. Men vi må sikte høyere og anta at det finnes en Gud som straffer menneskenes synder og særlig da hovmod og grusomhet. Fri oss fra disse to syndene, og krigene vil ta slutt. Vi stikker sverdet tilbake i slira om vi innser hvor forfengelige de hensynene er som får oss til å gripe til våpen. La skyter-nomadene dyrke sverdet. La oss heller imitere esseerne, som ikke hadde noen våpensmed, eller dette gamle folket fra Catai, som ikke visste hva det var å drepe eller gjøre ondt. Selv kan jeg bare bidra med ønsker og beskjedne formaninger som kanskje vil vise seg unyttige. Jeg har uansett villet gi kommende slekter dette vitnemålet. Tjener det ikke til noe, vær tålmodig. Det betyr lite om papir og ord går til spille. I så fall kan jeg uansett erklære, som Solon av Aten, at jeg sa og gjorde det som sto i min makt for det allmenne vel. Og så håper jeg at noen som leser denne lille boka, vil være takknemlig for den og ære meg i tankene sine.


3. Jean Jacques Rousseau. Fra Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint Pierres prosjekt om evig fred

Jean-Jacques Rousseau


Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint-Pierres prosjekt om evig fred


Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt


[…]

Av denne redegjørelsen kan man trekke tre ubestridelige slutninger. Den første: Bortsett fra tyrkerne, finnes det mellom alle folkeslag i Europa en sosial forbindelse. Rett nok er forbindelsen ufullkommen, men den er likevel tettere enn menneskehetens alminnelige og løse vennskapsbånd. Den andre: Ufullkommenheten til dette samfunnet gjør forholdene for dem som tilhører det, verre enn de ville vært dersom de faktisk var fratatt ethvert samfunnsmessig fellesskap. Den tredje: Disse første båndene, som er til skade for samfunnet, bidrar samtidig til at det med enkle grep kan forbedres. Slik kunne alle samfunnets medlemmer finne lykken i det som egentlig var deres ulykke, og dermed forandre til en evig fred den krigstilstanden som råder mellom dem.

La oss nå se hvordan dette storslagne verket, som ble påbegynt ved en tilfeldighet, kan fullføres gjennom fornuften. Og la oss se hvordan det frie og frivillige samfunnet som forener de europeiske statene, kan forandres til en reell konføderasjon dersom det får den styrken og stabiliteten som kreves av en politisk formasjon. Det er hevet over tvil at en slik konføderasjon, gjennom å gi samfunnet den fullkommenheten det mangler, vil bryte ned uretten og framelske godene og tvinge alle parter til å bidra til fellesskapets beste. Men for at dette skal skje, må konføderasjonen være allment tilgjengelig, ingen betydelige stormakter må motsette seg den, og den må ha en juridisk domstol som kan etablere lover og regler som alle medlemmene forplikter seg på. Videre må konføderasjonen ha en tvingende makt for å presse enhver stat til å bøye seg for fellesskapets beslutninger – enten disse består i å handle eller i å avstå fra handling. Og endelig er det viktig at konføderasjonen er solid og varig nok til å forhindre at medlemmene tar avstand fra den etter eget forgodtbefinnende så snart de tror at deres egeninteresse strider mot den allmenne interesse. Dette er de sikre tegnene på den klokheten, nytten og fastheten som karakteriserer konføderasjonen. Nå gjenstår det å utfolde vår antakelse. Ved hjelp av en analyse skal vi utforske hvilke konsekvenser som bør følge av konføderasjonens innstiftelse, hvilke midler som er egnet til å opprette den, og hvilke rimelige håp man kan ha om noen gang å iverksette den.

Fra tid til annen oppstår det blant oss noen slags allmenne politiske forsamlinger kalt ”kongresser”, hvor høytidelige utsendinger fra alle Europas stater innfinner seg for så å reise hjem igjen med samme alvorstunge mine. Her samles man for å tale om ingenting, og alle offentlige anliggender diskuteres i detalj. I fellesskap drøfter man om bordet skal være rundt eller firkantet, om hallen skal ha flere eller færre dører, om en minister skal sitte med ansiktet eller ryggen vendt mot vinduet, eller om en annen skal gå to tommer lenger fram eller bak i rommet under besøk. Slike og tusen spørsmål av liknende viktighet, som forgjeves har vært diskutert i tre århundrer, er ganske visst så aktverdige at de krever våre statsmenns oppmerksomhet.

En gang iblant kan det skje at medlemmene av en av disse kongressene utstyres med sunn fornuft. Det er ikke engang umulig at de ærlig og oppriktig ønsker det beste for allmennheten. Grunnet årsaker som straks vil bli utledet, kan man til og med tenke seg at etter å ha ryddet unna en rekke vanskeligheter, vil disse medlemmene få ordre av sine respektive herskere om å undertegne den allmenne konføderasjonen. Jeg antar kontraktens innhold kan oppsummeres i de følgende fem artiklene:

For det første vil de statsoverhodene som inngår kontrakten, etablere en evig og ugjenkallelig allianse seg imellom. De vil utnevne ministre som på et bestemt sted skal lede en permanent forsamling eller kongress, hvor alle uoverensstemmelser mellom alliansens parter vil avgjøres og avsluttes gjennom voldgift eller dom.

For det andre vil man spesifisere et antall statsoverhoder hvis ministre skal ha en stemme i forsamlinga. Man skal også bestemme hvem som skal inviteres til å samtykke i traktaten. Videre vil man anføre rekkefølgen, tidsperioden og måten formannsvervene, som er oppdelt i like lange intervaller, skal etterfølge hverandre på. Til slutt vil man presisere beløpet for de respektive statenes bidrag og hvordan beløpet skal heves for å besørge fellesskapets omkostninger.

For det tredje vil konføderasjonen garantere at alle medlemmene skal fortsette å eie og regjere over de statene de er i besittelse av i det øyeblikket traktaten inngås. Likedan skal maktovertakelsen, både den som skjer ved valg, og den som arves, fortsette å følge det enkelte landets grunnleggende lover. For å med ett slag utrydde kilden til de kranglene som ustanselig oppstår mellom de ulike partene, vil man bli enige om å benytte nåtidige besittelser og de nyeste traktatene som grunnlag for å bestemme kontraktmedlemmenes gjensidige rettigheter. Unntak blir gjort for omdiskuterte framtidige maktovertakelser og andre rettigheter, som alle vil være regulerte etter forsamlingas avgjørelser – forutsatt at disse avgjørelsene ikke under noen omstendighet fordrer bruk av vold eller våpenmakt.

For det fjerde vil man presisere de tilfellene hvor enhver alliert som bryter traktaten, vil forvises fra Europa og lyses i bann som offentlig fiende. Tilfellene er som følger: hvis han skal ha nektet å iverksette den store alliansens bestemmelser; hvis han skal ha forberedt seg til krig; hvis han skal ha laget traktater som strider mot konføderasjonen; hvis han skal ha tydd til våpen for å gjøre motstand mot konføderasjonen eller for å angripe noen av dens allierte.

Gjennom den samme artikkelen vil det være klart at alle konføderasjonens medlemmer i fellesskap og til felles omkostninger skal utruste seg og handle offensivt mot enhver stat som er bannlyst av Europa. De skal ikke gi seg før den bannlyste har nedlagt hærene sine, iverksatt forsamlingas lover og regler, reparert skadene, betalt tilbake omkostningene og stått til rette for de krigsforberedelsene han har gjort mot traktaten.

Endelig, for det femte, vil ministrene i den europeiske konføderasjonen – først gjennom å ha flertallet av stemmene og dernest, etter en periode på fem år, gjennom å ha tre fjerdedels flertall – ha makt til å opprette regler i forsamlinga, dersom de anser dem som viktige for å gi den europeiske republikken og dens medlemmer fordeler. Reglene må opprettes i samsvar med domstolene. Disse fem fundamentale artiklene skal aldri kunne forandres, annet enn ved enstemmig samtykke blant de allierte.

Jeg er ikke uvitende om at disse fem artiklene, her fattet i korthet og nedskrevet som generelle regler, er gjenstand for tusen små vanskeligheter. De fleste av dem ville kreve lange oppklaringer, men de små vanskelighetene løses lett ved behov, og det er ikke dem det dreier seg om i et prosjekt av så stor viktighet som dette. Når det stilles spørsmål ved detaljer i kongressens politikk, vil man finne tusen hindre og ti tusen midler for å løse dem. Vårt anliggende er å undersøke, ved å ta tingenes natur i betraktning, hvorvidt prosjektet er mulig eller ei. Man ville fortape seg i flere bind viet bagateller dersom man måtte forutse og gi et svar på alt. Når man holder seg til ubestridelige prinsipper, bør man ikke søke å tilfredsstille alles mening – verken ved å løse alle innsigelser eller ved å slå fast hvordan alt vil komme i stand. Det holder å vise at prosjektet lar seg gjennomføre.

Hva må man så undersøke for å kunne gi en god vurdering av dette systemet? Bare to spørsmål må besvares, for jeg vil ikke fornærme leseren med å bevise at fredstilstanden stort sett er å foretrekke framfor krigstilstanden.

Det første spørsmålet er om den foreslåtte konføderasjonen ville oppfylle målet sitt, og om den ville være tilstrekkelig for å gi Europa en varig og evig fred.

Det andre spørsmålet er om det er i statsoverhodenes interesse å opprette en slik konføderasjon, og om de er villige til betale en slik pris for konstant fred.

Når det dermed blir bevist at prosjektet både har en allmenn nytte for Europa og en spesifikk nytte for den enkelte staten, hvilken årsak skulle da kunne forhindre realiseringa av en plan som ikke avhenger av annet enn interessentenes vilje?

For å diskutere den første artikkelen først: La oss bruke det jeg har sagt ovenfor om det generelle systemet vi har i Europa nå, og om den felles bestrebelsen på å avgrense hver myndighet mer eller mindre innen dens egne grenser og ikke tillate den å trå over andres. For å gjøre argumentet mitt tydeligere legger jeg her ved lista over de nitten myndighetene som man formoder vil utgjøre den europeiske republikk. Hver av dem vil ha en likeverdig stemme, slik at forsamlinga i alt vil bestå av nitten stemmer. Disse er:

– romernes keiser

– russlands keiser

– kongen av Frankrike

– kongen av Spania

– kongen av England

– den hollandske republikken

– kongen av Danmark

– Sverige

– Polen

– kongen av Portugal

– statsoverhodet i Roma

– kongen av Preussen

– kurfyrsten av Bavaria og hans kompanjonger

– kurfyrsten av Pfalz og hans kompanjonger

– sveitserne og deres kompanjonger

– de geistlige kurfyrstene og deres kompanjonger

– Den venetianske republikk og dens kompanjonger

– kongen av Napoli

– kongen av Sardinia


Flere mindre betydningsfulle statsoverhoder, slik som den genovesiske republikken, hertugene av Modena og Parma og andre, er utelatt i denne lista. Disse vil forenes med en av de mindre mektige statene, slik at de til sammen utgjør én stemme – i likhet med den votume curiatum som kom det romerske imperiets grever til del. Det er unødvendig å gi en mer presis oppramsing her, for inntil prosjektet er realisert, kan det fra tid til annen hende noe som gjør at man må forandre detaljene. Skjønt ingenting vil endre systemets grunnleggende punkter. Man kan bare kaste et blikk på denne lista for å fastslå med stor sikkerhet at ingen av disse stormaktene er av et slikt kaliber at de kan stå opp mot alle de andre forente i gruppa. Ei heller vil noen av dem kunne danne en liga som er kapabel til å utfordre den store konføderasjonen.

For hvordan skulle en slik liga ha kommet i stand? Ville den dannes av de statene som har mest makt? Vi har allerede vist at ligaen ikke ville være varig, og med denne lista foran oss er det enkelt å se at den også er uforenelig med hver enkelt stormakts særegne system, så vel som med de interessene som er uløselig knyttet til deres konstitusjon. Ville ligaen dannes av én mektig stat og flere små? I så fall ville de andre stormaktene, forent i konføderasjonen, snart knuse den. Man vil erfare at den store alliansen fortsatt er forent og vel rustet, og at det gjennom den fjerde artikkelen vil være enkelt for den på forhånd å forhindre og undertrykke alle partiske og opprørske allianser, hvis formål ville være å forstyrre fred og offentlig orden. Se bare hva som foregår i den germanske staten, trass i politiets lovstridigheter og den ekstreme ulikheten som råder blant medlemmene. Finnes det en prins, selv blant de mektigste, som ville våge å utsette seg for imperiets bann gjennom åpenlyst å krenke konstitusjonen – med mindre han mente å ha gode grunner til ikke å frykte at imperiet ville angripe ham for ramme alvor?

Følgelig anser jeg det som bevist at så snart den europeiske forsamlinga er etablert, vil det ikke finnes et opprør å frykte. Og til tross for de urettmessighetene som måtte trenge seg inn, så vil disse aldri bli så alvorlige at de vil omgå konføderasjonens formål. Det gjenstår å se om dette formålet vil fullbyrdes idet konføderasjonen innstiftes.

La oss derfor ta i betraktning de årsakene som får prinsene til å heve våpnene sine. Motivene er å erobre en fiende eller forsvare seg mot en erobrer, å svekke en nabo som har fått for stor makt, å forsvare sine truede rettigheter, å gjøre opp i en uenighet som man ikke finner en fredelig løsning på, eller til slutt å oppfylle en traktats forpliktelser. Det finnes verken årsaker til eller påskudd for krig som man ikke kan rangere under ett av disse seks hovedpunktene. Men det er soleklart at ingen av disse seks punktene inngår i mitt forslag til en ny tingenes orden.

For det første må man avstå fra erobringer fordi det er umulig å gjennomføre dem. Man må med sikkerhet forvente å bli stanset på sin vei av sterkere krefter enn dem man selv kan stille opp med. Om man risikerer å miste alt, er man overgitt til maktesløsheten over ikke å vinne noe. En ambisiøs prins som vil øke sin makt i Europa, gjør i dag to ting: Han starter med å styrke alliansene sine, deretter bestreber han seg på å overrumple fienden. Men under den nye ordenen vil ikke prinsens forbindelser være verdt noe i forhold til den sterkere og varige store alliansen. Prinsen har da ikke lenger et påskudd for å bevæpne seg, og han vil ikke lenger vite hvordan han skulle gjøre det uten å bli oppdaget, anklaget og straffet av den alltid beredte konføderasjonen.

Den samme årsaken som frarøver enhver prins håpet om erobringer, fratar ham samtidig all frykt for å bli angrepet. Og med Europas garanti er ikke bare hans territorier like forsikret som borgernes eiendommer i et sivilisert samfunn, de er ytterligere sikret enn da han var deres eneste forsvarer, for et samlet Europa er sterkere enn noen prins alene.

Man har ikke lenger noen grunn til å ville svekke en nabo som man ikke lenger frykter. Om man ikke har noe håp om å lykkes, er man er ikke engang fristet til det.

Med hensyn til opprettholdelsen av disse rettighetene, må man først bemerke at et uendelig antall sjikaner og obskure fordringer vil tilintetgjøres av konføderasjonens tredje artikkel, som en gang for alle regulerer de gjensidige rettighetene til de allierte statsoverhodene og deres nåværende besittelser. Slik vil alle tenkelige krav og fordringer som vil bli reist i framtida, klargjøres, og de vil bedømmes i forsamlinga så snart de er oppstått. Det kan tilføyes at om mine rettigheter blir angrepet, så må jeg forsvare meg på samme måte. Men man kan ikke lenger gå til væpna angrep mot dem uten å utsette seg for forsamlingas bannlysing. Jeg vil altså ikke lenger forsvare rettighetene mine med våpenmakt. Det samme kan sies om injurier, urett og bøter og alle uforutsette uoverensstemmelser som kan oppstå mellom to statsoverhoder. Den samme makta som forsvarer deres rettigheter, skal også gi oppreisning til deres anklager.

Når det gjelder den siste artikkelen, er løsningen innlysende. Først ser man at når man ikke lenger behøver å frykte angripere, har man heller ikke behov for forsvarstraktater. Og siden man ikke kunne vite hvordan man skal lage en traktat som er sikrere og mer solid enn den store konføderasjonens traktat, ville alle andre forsøk være unyttige og illegitime og derav ugyldige.

Det er altså ikke mulig at konføderasjonen, så fort den er etablert, kan så spirer til krig mellom forbundsfellene sine. Ei heller kan hensikten om den evige fred la være å bli oppfylt til punkt og prikke gjennom iverksettelsen av det foreslåtte systemet.

Det gjenstår nå å undersøke det andre spørsmålet som handler om medlemmenes fordeler, for det er åpenbart at talen om fellesskapets beste ville være nytteløs om man helt ser bort fra den enkeltes interesse. Å bevise at fred i alminnelighet er å foretrekke framfor krig, blir bare tomme ord for den som mener å ha grunner til å foretrekke krig foran fred. Å vise ham midlene for å oppnå en varig fred, vil bare oppmuntre ham til å motarbeide dem.

Faktisk vil man altså hevde følgende: ”Dere berøver prinsene retten til å yte rettferdighet mot seg selv – den dyrebare retten til å være urettferdig når det måtte behage dem. Dere fratar dem makta til å vokse på bekostning av naboene sine. Dere får dem til å forsake de gammeldagse kravene sine, hvis verdi avhenger av deres dunkelhet – og dunkelheten øker i takt med prinsenes formue. Dere får dem til å oppgi den seremonien av makt og terror som de elsker å skremme verden med, den erobringens stolthet som de henter all sin ære fra. For å si det enkelt: Dere tvinger dem til å være rettferdige og fredelige. Hvilke kompensasjoner vil de få for slike ubarmhjertige berøvelser?”

Jeg ville ikke våge å svare, som Abbé de Saint-Pierre, at prinsenes sanne stolthet består i å framskaffe det allmennyttige og deres undersåtters lykke. At deres egne interesser er underordnet muligheten for et godt omdømme, og at det omdømmet som anerkjennes av de vise, lar seg måle i forhold til hvilke goder man utretter for menneskene. At prosjektet om en evig fred, det største som noen gang kan bli iverksatt, er berettiget til å gi dets opphavsmann udødelig berømmelse. At dette prosjektet ikke bare vil være til den største nytte for folket, men også øke prinsenes berømmelse. Framfor alt er dette prosjektet det eneste som ikke er besudlet av blod og plyndringer, tårer og forbannelser. Og endelig, at det sikreste middelet for å skille seg ut blant den gemene hopen av konger, er å arbeide for allmennhetens beste. La oss overlate denne pompøse tale til de pratmakerne som i ministrenes forsamlingsrom har latterliggjort både opphavsmannen og hans prosjekt. Men la oss ikke, som dem, ringeakte forklaringene hans. Og uansett hva prinsenes dyder måtte være – la oss begrense oss til å tale om deres interesser.

Alle myndighetene i Europa har rettigheter og krav i forhold til hverandre. Disse rettighetene er av en slik natur at de aldri kan bli fullstendig klarlagt, fordi det finnes ikke ett felles og bestandig regelverk som de kan dømmes etter, og de er ofte fundert på usikre og tvetydige forhold. Heller ikke uoverensstemmelsene disse rettighetene skaper, lar seg endelig avgjøre. Enten er det i mangel av en kompetent dommer eller fordi enhver prins, om han får muligheten, skruppelløst gjør et nytt forsøk på å få tilbake det han har måttet overgi enten gjennom en overmakts traktater eller som et resultat av ulykksalige kriger. Det er altså en villfarelse bare å tenke på krav man skal stille til andre, og ikke på krav de andre stiller til oss. Den ene parten er ikke mer rettferdig enn den andre, og kan heller ikke sies å ha bedre midler til rådighet enn den andre parten for å gjøre kravene sine gyldige. Så snart alt blir et spørsmål om tilfeldighetenes spill, er alle nåværende besittelser av en såpass verdi at ingen klok mann vil være villig til å risikere dem til fordel for en framtidig gevinst – selv om sjansen for gevinst er like stor som sjansen for å tape. Alle klandrer vel den velstående, som i håpet om å doble formuen sin, våger å sette alt på spill i én runde. Men vi har vist at selv innen den bestående ordenen vil enhver som forsøker å øke sin egen makt, møte en sterkere fiende. Derved har de mektigste ingen grunn til å spille, mens de svakeste ikke kan ha noe håp om gevinst. Det er altså til det beste for alle å gi opp det som de begjærer, for i stedet å hegne om det som de allerede besitter.

La oss tenke på forbruket av menn, penger og alle slags krefter, og på den utpinte tilstanden som en hvilken som helst stat kastes ut i – selv ved den mest suksessfulle krig. La oss sammenlikne denne skaden med de fordelene staten får av krigen, og vi vil finne ut at staten ofte taper der den tror den har vunnet. Seierherren er alltid svakere enn før krigen, og hans magre trøst er synet av den tapende parten, som er enda svakere enn ham selv. Selv denne siste fordelen er mer tilsynelatende enn den i realiteten er. For den overlegenheten som man har fått over motstanderen sin, har man samtidig tapt i forholdet til de nøytrale myndighetene – som uten å endre tilstanden sin relativt sett har fått mer makt gjennom vår svekkelse.

Hvis alle kongene fortsatt ikke har lagt erobringenes galskap bak seg, synes det i det minste som om de klokeste begynner å ane at det enkelte ganger koster mer enn det smaker. Uten på dette punktet å gå inn i tusen distinksjoner som vil føre oss langt av lei, kan man i alminnelighet si at en prins som utvider landegrensene sine, mister like mange av de gamle undersåttene sine som han tilrøver seg nye. Han vil derfor svekkes i takt med rikets vekst, fordi han vil ha mer plass å forsvare, men ikke flere menn til å forsvare den. Imidlertid kan man ikke overse at gjennom måten man kriger på i dag, er det i hæren man finner den minste avfolkninga. Det er selvsagt der tapet er synligst og mest følbart, men samtidig vil det i hele staten finnes et tap som er alvorligere og mer uopprettelig enn det at menn dør – nemlig tapet i form av de som ikke fødes, av økte skatter, av handelens avbrudd, av at land legges øde, og av at jordbruket oppgis. Dette ondet, som man først slett ikke oppdager, lar seg ubarmhjertig føle i tida som følger. Og det er først da kongen forbauses over at resultatet av å øke sin styrke, er å ende opp så svak.

En annen ting som gjør erobringene mindre fordelaktige, er at kongene nå til dags vet hvilke midler de kan bruke for å fordoble og tredoble sin egen makt. Ikke bare uten å behøve å gjøre territoriet sitt større, men noen ganger også ved å innskrenke det, etter keiser Hadrians kloke eksempel. Man vet at det er menneskene alene som utgjør kongenes styrke. Det følger av det jeg nettopp har sagt, at av to stater, som begge skjøtter samme antall innbyggere, vil den som har minst territorium, i realiteten være den mektigste. Det er altså gjennom gode lover, gjennom et klokt politivesen og gjennom store økonomiske vyer at en skjønnsom prins er sikret å øke sin styrke uten å overlate noe til tilfeldighetene. De foretak som er til størst mulig nytte, og som i den forstand overgår naboene, er hans eneste sanne erobringer. Og hver ny undersått som fødes, er like mye verdt som en fiende han har drept. Man kan så visst innvende at jeg her beviser for mye. For hvis tingene var slik som jeg framstiller dem her – at alle har en sann fordel av ikke å komme i krig, og at den enkeltes interesse må forenes med allmenninteressen for å opprettholde freden – så burde denne freden innstiftet seg av seg selv og vare for alltid, uten noen konføderasjon. Men slik tingenes orden er for øyeblikket, ville det være å gjøre et svært dårlig resonnement. For selv om det ville være mye bedre for alle alltid å leve i fred, vil den felles mangelen på sikkerhet i dette henseendet gjøre at ingen vil kunne være trygge på å unngå krigen. Tvert imot vil man bestrebe seg på å starte krig til sin fordel straks anledningen byr seg, og forebygge at naboen – som på sin side heller ikke ville latt seg stanse om han fikk sjansen – gikk til angrep. På den måten er mange kriger, selv angrepskriger, egentlig urettmessige forholdsregler for å sikre sitt eget ve og vel, snarere enn et middel for å tilrane seg andres goder. Når det gjelder maksimene for allmennhetens beste, er imidlertid én ting sikkert: Man må ta i betraktning at i politikken og ofte selv på moralens område blir maksimene fordervelige om en mann hardnakket tviholder på å bruke dem i fellesskap med andre – når ingen er innstilt på å gjøre det sammen med ham.

Jeg har ingenting å si om hæren, for så lenge den er fratatt solid forankring – enten den er forankret i frykt eller i håp – så er denne seremonien ikke annet enn en barnelek, og kongene befatter seg ikke med dukker. Jeg sier heller ingenting om erobrernes berømmelse, for dersom det fantes monstre som bare bekymret seg for at det ikke var noen å massakrere, skulle vi ikke forsøke å snakke dem til fornuft, men heller ta fra dem alle midler som kan gi utløp for deres morderiske raseri. Siden den tredje artikkelen har forhindret alle gode grunner til krig, ville vi ikke finne et motiv for å angripe fienden som ikke også vil være fiendens motiv for å angripe oss. Og det innebærer en stor gevinst å bli frigitt fra den faren der enhver står alene mot alle.

Når det gjelder den avhengigheten alle vil ha til én felles domstol, er det helt klart at den ikke vil redusere myndighetens rettigheter. Tvert imot vil domstolen bekrefte dem og gjøre dem sikrere gjennom den tredje artikkelen. For den tredje artikkelen gir alle statsoverhoder en garanti, ikke bare for at staten skal motstå enhver invasjon utenfra, men også for at prinsens autoritet skal fastholdes mot alle former for opprør fra undersåttene. På den måten vil prinsene ikke bli mindre absolutte, og kronen vil bli ytterligere sikret. Derfor, ved å underordne seg forsamlingas dommer i tvistene mellom to likestilte parter og ved å våge å gi fra seg makta til å beslaglegge andre menns goder, gjør ikke prinsene annet enn å befeste sine sanne rettigheter og gi avkall på dem som heller aldri har eksistert. For øvrig er det stor forskjell på å være avhengig av fienden og ganske enkelt være avhengig av en politisk formasjon som man er medlem av, og hvor alle bestemmer på omgang, for i det siste tilfellet gjør man ikke annet enn å forsikre friheten sin gjennom de garantiene man har gitt til konføderasjonen. Friheten ville være fremmed i hendene på en herre, men den vil bekrefte seg selv i de alliertes hender. Den germanske staten bekrefter dette poenget. For selv om de tyske medlemmenes uavhengighet i mange henseender forringes av konstitusjonen, og selv om de derfor befinner seg i en mindre gunstig situasjon enn om de hadde tilhørt den europeiske konføderasjonen, finnes det ikke én eneste blant dem, uansett hvor nidkjært han fastholder autoriteten sin, som, hvis han måtte, ville sikre seg en absolutt uavhengighet ved å frigjøre seg fra imperiet.

Legg videre merke til at den germanske staten har et fast overhode. Dette overhodets autoritet vil nødvendigvis ustanselig strebe mot å tilrane seg andres rettigheter. I den europeiske forsamlinga, der formannsvervet alternerer uten hensyn til medlemslandenes ulike maktforhold, kan ikke en slik tilraning skje.

Til alle disse overveielsene slutter det seg nok en betraktning som er enda viktigere for pengeglade menn, noe prinsene alltid er. I tillegg til å gi rikdom, som vil gi både prinsene og deres folk mange fordeler, representerer en kontinuerlig fred også en stor lettelse på grunn av det overskuddet som spares ved å reformere militærvesenet. Med sine utallige festningsverk og enorme hærer spiser militæret av prinsenes budsjetter, og for hver dag som går, blir det en større byrde både for folket og for dem selv. Jeg vet at det ikke er like hensiktsmessig for alle statsoverhoder å avskaffe alle troppene sine og å ikke ha noen offentlige styrker å ty til for å undertrykke et uventet opprør eller avverge en plutselig invasjon.<ref name="ftn165">Her melder det seg noen andre innvendinger, men siden prosjektets opphavsmann [som er Abbé de Saint- Pierre o.a.] ikke tar dem opp, har jeg forkastet dem i gjennomgåelsen (forfatterens note).</ref> Jeg vet også at man må bidra med en kontingent til konføderasjonen, både for å beskytte Europas grenser og for å underholde konføderasjonens hær, som ved behov er tiltenkt å skulle ivareta forsamlingas dekreter. Men når alle disse utgiftene er betalt og de voldsomme krigene for alltid avskaffet, ville det fortsatt gjenstå mer enn halvparten av de ordinære militærutgiftene. Disse kan fordeles mellom undersåttene, som får lettet hverdagen sin, og prinsene, som får fylt opp kista. På den måten ville folket betale mye mindre, og prinsen, som øker rikdommen sin, ville være i stand til å oppmuntre handelen, jordbruket og kunstene. Han ville også kunne opprette nyttige anlegg, som i sin tur ville økt både folkets og prinsens rikdom. Også staten ville med dette få en sikkerhet som er langt mer fullkommen enn den tryggheten den får fra hæren, og fra hele denne krigsmaskinen som fullstendig avkreftes når den legges i fredens favn.

Man vil kanskje si at Europas grenseområder ville befinne seg i en mer ufordelaktig posisjon, og at europeerne ville bli nødt til å forsvare seg mot kriger – mot tyrkerne, afrikanske pirater eller tartarene.

Til dette svarer jeg følgende: 1) De aktuelle landene er, også i dag, i den samme situasjonen, og derfor kan det ikke nevnes noen saklige ulemper. De vil bare ha én fordel mindre som følge av den uunngåelige svakheten ved deres geografiske beliggenhet. 2) Når landene er befridd fra alle bekymringer på den europeiske sida, ville de være i en mye bedre forfatning til å motstå angrep utenfra. 3) Avskaffelsen av alle festningsanlegg i Europas indre og av de nødvendige omkostningene for å vedlikeholde dem, ville gjøre konføderasjonen i stand til å etablere et stort antall festninger i grenseområdene – og det uten å kreve skatt fra medlemmene. 4) Disse festningene, som er bygd, vedlikeholdt og bevoktet takket være felles bekostning, ville bety en vel så stor sikkerhet og vel så store utgiftsreduksjoner for grenselandene som den enkelte staten vil kunne garantere. 5)Konføderasjonens hærer, fordelt rundt i Europas grenseområder, ville alltid være klare til å stå imot angriperen. 6) Til slutt svarer jeg at et fellesskap som er så skremmende som den europeiske republikk, ville ta fra utlendingene lysten til å angripe en av dets medlemmer. Jevnfør at den germanske staten, som har uendelig mindre makt enn den europeiske konføderasjonen, er sterk nok til å kreve respekt fra naboene sine og å gi verdifull beskyttelse til alle prinsene sine.

Man kunne videre innvende at om europeerne ikke hadde flere kriger seg imellom, ville militærkunsten umerkelig renne ut i glemselen. Mot og disiplin ville forsvunnet fra hærene, man ville ikke lenger hatt verken generaler eller soldater, og Europa ville være prisgitt den første som kommer.

Mitt svar er at én av to ting da vil inntreffe: Enten vil Europas naboer gå til angrep og starte en krig, eller så vil de la seg skremme av konføderasjonen og la den være i fred.

I det første tilfellet vil det være flere anledninger til å utvikle militære talenter og genier, og til å forme og trene tropper. Konføderasjonens armeer vil på den måten være Europas skole. Man vil dra til grensene for å lære å krige, mens i hjertet av Europa vil man nyte freden, og på den måten vil fordelene ved krig og fred forenes. Er det noen som fortsatt tror at man må slåss i sitt eget land for å bli en krigsnasjon? Og er franskmennene mindre tapre fordi de to regionene Tourraine og Anjou ikke er i krig med hverandre?

I det andre tilfellet stemmer det at man ikke lenger vil kunne øve seg på å krige, men man vil heller ikke ha behov for det. For hva til godt vil det tjene å ruste seg til krig om man ikke har tenkt å angripe noen? Hva er mest hensiktsmessig – å utvikle en dødbringende kunst, eller å gjøre den ubrukelig? Hvis man hadde funnet nøkkelen til god helse, ville man da, med vettet i behold, forkastet den med det argumentet at doktorene aldri må fratas muligheten til å la erfaringene sine styre lærdommen? Det gjenstår å se i denne parallellen hvilken av de to kunstene som er mest gunstig og i størst grad fortjener å bevares.

Måtte ingen true oss med en plutselig invasjon. Det er viden kjent at Europa ikke behøver å frykte noen inntrenger, og at det aldri vil komme en ”førstemann til mølla”. Tida for barbarenes utbrudd, slik de kom som lyn fra klar himmel, er over. Siden den gang vi begynte å reise på kryss og tvers og slik fikk overblikk over hele jordoverflata, kan det ikke lenger komme noen angriper som vi ikke forutser lenge før han kommer. Det finnes ikke den makt i verden som nå er i en slik tilstand at den kan true et samlet Europa. Dersom det noensinne likevel skulle komme en slik stormakt, vil man enten ha tid til å forberede seg, eller så vil man, siden man er forent i én stor myndighet, være i en forfatning som gjør at man er rustet til å motstå angrep – og det på en langt mer fordelaktig måte enn om man plutselig må avslutte langvarige krangler for deretter å forenes med sin gamle fiende i hatet mot en felles inntrenger.

Ved nærmere ettersyn har vi altså sett at alle de påståtte ulempene ved konføderasjonen egentlig krymper ned til ingenting. Vi spør nå om det er noen i verden som ville våge å ha like mange innvendinger til følgene av vårt nåværende middel til å løse uoverensstemmelser mellom to prinser – prinsippet den sterkestes rett. Med andre ord: Er det noen som har innvendinger mot den tilstanden av krig og anarki som gir nødvendig næring til statsoverhodenes absolutte og gjensidige uavhengighet, i det ufullkomne samfunnet som råder i Europa nå? For at man skal være i bedre stand til å vurdere disse ulempene, vil jeg gi en kort oppsummering som jeg overlater til leseren å undersøke.

1. Ingen rett gjelder, annet enn den sterkestes rett. 2. Kontinuerlige og uunngåelige forandringer av relasjonene mellom de ulike nasjonene er nødvendig, slik at ingen av dem får mulighet til å få et fast og stabilt grep om den makta de besitter. 3. Man oppnår ingen fullstendig sikkerhet så lenge naboene ikke har underkastet seg eller er utslettet. 4. Det er generelt umulig å kunne utslette dem, da man må forvente at idet man underlegger seg de første, vil det alltid dukke nye opp. 5. Forholdsregler og enorme omkostninger hører med for at man skal kunne holde seg med nødvendig bevoktning. 6. Det oppstår mangel på styrke og forsvar blant mindretallet og blant opprørerne, for når staten splittes, hvem kan støtte ett parti mot et annet? 7. Det blir mangel på sikkerhet i internasjonale avtaler. 8. Det er umulig å håpe på rettferdighet fra fienden uten at man får enorme tap og omkostninger, og selv ikke da vil man nødvendigvis oppnå det – og det man strider om, er sjelden verdt prisen. 9. Prinsen løper en uunngåelig risiko ved å sette eiendommen sin og til og med livet sitt på spill i jakta på rettigheter. 10. Det er nødvendig å ta del i, mot eget ønske, naboenes disputter og å leve i krig når man minst ville ønsket det. 11. Man vil oppleve stans av handel og offentlige midler på et tidspunkt da disse er høyst uunnværlige. 12. Den mektige naboen utgjør en kontinuerlig fare hvis man er svak, og er man sterk, vil man i stedet trues av en liga. 13. Til slutt: Klokskapen kastes bort når alt overlates til tilfeldighetene. Nasjonene legges øde, staten svekkes enten den seirer eller lider nederlag, og det blir komplett umulig for prinsen å etablere en god regjering, å stole på sitt eget beste og å gjøre seg selv eller andre lykkelig.

La oss med det samme resymere fordelene en europeisk forsoning vil innebære for prinsene i konføderasjonen.

1. Prinsene vil oppnå en absolutt sikkerhet på at deres nåværende og framtidige uoverensstemmelser alltid vil avgjøres uten krig – en sikkerhet som uten sammenlikning er mer nyttig for dem enn at den enkelte prins har full immunitet i rettssaker.

2. Strider fjernes eller reduseres til svært små anliggender gjennom at alle tidligere krav utryddes. Det vil kompensere for de kravene prinsene må gi avkall på, og samtidig vil det forsikre deres besittelser.

3. Det vil oppstå en absolutt og evig sikkerhet, ikke bare for prinsen og hans familie, men òg for hans eiendom og for arveretten slik den er fastsatt i hvert lands lover. Dette vil forsikre både mot dem som urettmessig gjør krav på tronen, og mot revolter fra rebelske undersåtter.

4. Man vil oppnå en fullkommen sikkerhet i iverksettelsen av alle gjensidige avtaler mellom to eller flere prinser gjennom den europeiske republikkens garanti.

5. Man vil oppnå frihet og fullkommen sikkerhet når det gjelder handel både mellom stat og stat og mellom en hvilken som helst stat og mer fjerntliggende områder av jorda.

6. Man vil oppnå en absolutt og evig avskaffelse av de ekstraordinære militære omkostningene både til lands og til vanns i krigstider, og man vil se en betydelig reduksjon av de ordinære utgiftene i fredstid.

7. Man vil få en merkbar framgang innen jordbruk, merkbar befolkningsvekst og en økning både av statens rikdommer og prinsens inntekter.

8. Det vil bli tilrettelagt for alle avtaler som kan øke statsoverhodets makt og ære, de offentlige midlene og nasjonens lykke.

Som jeg allerede har sagt, overlater jeg til leseren å bedømme gjennomgangen av alle disse artiklene og sammenlikningen av fredstilstanden som forårsakes av konføderasjonen, med krigstilstanden som følger av et europeisk anarki.

Hvis vi gjennom våre resonnementer har lyktes i framstillinga av dette prosjektet, har følgende punkter blitt bevist: For det første: Opprettelsen av den evige fred avhenger bare av statsoverhodenes samtykke, og den byr ikke på andre vanskeligheter enn deres motstand. For det andre: Denne opprettelsen ville på alle måter være til nytte for dem – det er ikke engang verdt å sammenlikne ulempene og fordelene. For det tredje: Det er fornuftig å anta at statsoverhodenes vilje samsvarer med deres interesse. Og endelig: Denne opprettelsen, så snart den har tatt form i tråd med den foreslåtte planen, ville være holdbar og varig, og den ville helt og holdent oppfylle sin hensikt. Det betyr selvsagt ikke at prinsene i praksis vil slutte seg til prosjektet (for hvem kan vel svare for andres fornuft?), men bare at de ville slutte seg til det dersom de skulle fulgt sine sanne interesser. For man kan gjerne bemerke at vi slett ikke har antatt at menn er slik som de burde være – gode, sjenerøse, uegennyttige og av ren humanitet ute etter å fremme fellesskapets beste – men snarere slik som de er: urettferdige, grådige og egenrådige. Den eneste egenskapen som vi forutsetter at de besitter, er tilstrekkelig fornuft til å innse hva som er til nytte for dem selv, og mot nok til å skape sin egen lykke. Hvis dette prosjektet, til tross for alt dette, forblir urealisert, er det altså ikke fordi planen er utopisk. Da er det fordi menneskene er ufølsomme, og fordi det er en slags galskap å være klok blant gærninger.


Fragment

Gjennom arbeidet med å undersøke konstitusjonen til de statene som til sammen utgjør Europa, har jeg sett at noen var for store til å være velstyrt, mens andre var for små til å fastholde uavhengigheten sin. Den uendelige uretten som råder i alle statene, har forekommet meg vanskelig å avverge, men samtidig umulig å korrigere, fordi uretten stort sett er fundert i egeninteressene til de eneste mennene som kunne forhindret den. Jeg har funnet ut at de nåværende forbindelsene mellom de ulike landene aldri ville gi noen av dem den tida og den tryggheten de trenger for å reformere konstitusjonen sin. Til sist: Fordommer står i den grad i motsetning til alle former for forandring, slik at man må være like lettfattelig som Abbé de Saint-Pierre for å ha gjennomslagskraft – for å foreslå den minste lille fornyelse i en hvilken som helst regjering.


Bedømmelse av prosjektet om den evige fred

Den evige fred er i sitt vesen det mest verdige prosjektet som kan oppta en rettskaffen mann. Det var også det av Abbé de Saint-Pierres prosjekter som han grublet over lengst, og med størst utholdenhet. Det er vanskelig å gi et annet navn til denne ivrige misjonen som han aldri oppga, til tross for den opplagte umuligheten for suksess, for den latterliggjøringen han utsatte seg for fra dag til dag, og for motviljen han ustanselig måtte finne seg i. Det synes som om hans sunne sjel, som hadde oppmerksomheten utelukkende rettet mot fellesskapets beste, vurderte en sak bare ut fra dens nytte og uten noensinne å oppgi målet sitt på grunn av hindringer, ei heller med tanke på egeninteressen sin.

Hvis den moralske sannhet noensinne har blitt demonstrert, synes det for meg som om dette prosjektets generelle og partikulære nytte ligger der. Å realisere prosjektet ville medføre enorme, åpenbare og ubestridelige fordeler for hver eneste prins, for alle nasjoner og for hele Europa. Ingenting forekommer stødigere eller mer presist enn forfatterens resonnementer for å påvise disse fordelene. Realiser den europeiske republikk bare for én dag, og det er nok til å innstifte den for evig tid, fordi alle og enhver ville erfare at de har en egen gevinst i fellesskapets beste. Det er imidlertid de samme prinsene som med all sin styrke ville forsvart den europeiske republikken straks den ble realisert, som nå med all kraft motsetter seg iverksettelsen av den. Og det er like uunngåelig at de nå forhindrer den i å befeste seg, som det er at de ville forhindre at den døde ut om den hadde blitt virkeliggjort. Derfor framsto Abbé de Saint-Pierres verk om den evige fred ved første øyekast unyttig for innstiftelsen av den europeiske republikken og overflødig når det kom til å opprettholde den. Boka er altså en illusorisk spekulasjon, vil den utålmodige leser hevde. Men nei, det er ei bok som er solid og gjennomtenkt, og det er svært viktig at den finnes.

La oss begynne med å undersøke kritikken til dem som ikke lar årsaksforklaringene sine styres av fornuften, men som betrakter hendelsen isolert, og som ikke har andre innsigelser mot dette prosjektet enn det faktum at det aldri er blitt realisert. Vel, disse vil utvilsomt hevde at om prosjektets fordeler er så innlysende, hvorfor har da Europas statsoverhoder aldri vedtatt å innføre det? Hvorfor tar de ikke hensyn til egeninteressen sin, hvis denne interessen er så tydelig anskueliggjort for dem? Opplever vi at de på andre områder forkaster midlene til å øke egne inntekter og egen makt? Og dersom disse midlene var så effektive som man forgir dem å være, er det da sannsynlig at de ivrer så lite etter å ta dem i bruk og i stedet er opptatt av å fastholde de midlene som i lengre tid har brakt dem på avveier? At de skulle foretrekke tusen villedende hjelpemidler framfor ett som så åpenbart er til gagn?

Ja, dette er utvilsomt sannsynlig – med mindre man forutsetter at deres klokskap tilsvarer deres ambisjoner, og at jo sterkere de begjærer sitt eget beste, jo klarere ser de prosjektets fordeler. Straffen for egenkjærlighetens manglende måtehold er at den alltid tyr til de midlene den misbruker, og at lidenskapenes heftighet nesten alltid styres av det som leder dem vekk fra målet sitt. La oss altså skille, på politikkens så vel som på moralens område, mellom den reelle interessen og den tilsynelatende interessen. Den første ville finnes i den evige fred, slik som det er blitt bevist i prosjektet. Den andre befinner seg i den tilstand av absolutt uavhengighet som frigjør prinsene fra lovenes rike, men som i stedet lar dem bli underkastet tilfeldighetenes makt. Prinsene likner dermed den vanvittige sjøfarer, som for nytteløst å kunne vise fram kunnskapen sin og kommandere matrosene sine ville foretrekke å drive retningsløst mellom klippene under stormen framfor å forankre skipet sitt.

Alt som kongene beskjeftiger seg med, og alle plikter de pålegger andre å gjøre for seg, viser tilbake på to formål: å øke herredømmet utenfor egne landegrenser og å gjøre det mer absolutt innenfor grensene. Alle andre hensikter de måtte ha, henger enten sammen med ett av de to formålene, eller så er de bare påskudd for å oppnå et av dem. Slike påskudd er ”fellesskapets beste”, ”undersåttenes lykke” eller ”nasjonens ære” – ord som for alltid er bannlyst fra regjeringer, og som er så klossete brukt i offentlige edikter at de aldri oppfattes som annet enn varsler om nedslående ordrer, så folket ynker seg så snart deres herrer taler til dem om sin faderlige omsorg.

Fra disse to grunnleggende maksimene kan man bedømme hvordan prinsene kan akseptere et forslag som direkte sjokkerer den ene, og som neppe er gunstigere for den andre. For alle skjønner godt at enhver stats regjering i den europeiske forsamlinga er like fastsatt som statens grenser. Man kan ikke garantere prinsene mot revolter fra undersåttene, uten samtidig å garantere undersåttene mot prinsenes tyranni – ellers ville ikke konføderasjonen kunne bestå. Men jeg spør meg om det i denne verden finnes én eneste hersker, med blikket vendt mot sine aller kjæreste prosjekter, som uten indignasjon ville tåle tanken på å se seg selv tvunget til å være rettferdig – ikke bare mot utlendinger, men til og med mot sine egne undersåtter.

Nok en gang er det enkelt å forstå at krigen og erobringene på den ene siden og despotismens framskritt på den andre gjensidig tjener hverandre. Man tar det man lyster av både penger og menn fra et folk av slaver for å kunne undertrykke andre. Og omvendt er det slik at krigen skaffer en unnskyldning til å bedrive urettmessig pengeinnkreving, og en annen like spissfindig unnskyldning for alltid å ha store hærer, slik at folket kan holdes i age. Endelig vil alle i det minste forstå at de selvsikre prinsene like gjerne går til krig mot undersåttene sine som mot fiendene, og at forholdene for seierherrene ikke er bedre enn de er for taperne. ”Jeg har beseiret romerne, send meg flere tropper”, skrev Hannibal til kartagerne, ”jeg har fått Italia til å yte støtte, send meg penger.” Dette er hva Te Deum betyr – gledens ild og folkets jubel idet de overvinner sine herrer.

Når det gjelder tvister mellom én prins og en annen, kan man sette sin lit til en domstol som er hevet over de menn som våger å skryte av at deres eneste makt er sverdet, og som aldri nevner Gud annet enn ved å si at han holder til i himmelen. Vil de kranglende herskerne gå rettens vei når lovens strenge prinsipper aldri har kunnet tvinge dem til å bøye seg? En enkel krenket hedersmann holder seg for god til å bringe anklagene sine for feltherrenes domstol i Frankrike, og så forventer dere at en konge skal bringe sine til den europeiske forsamlinga? Nok en gang er det snakk om denne forskjellen: At hedersmannen krenker lovene, betyr at han dobbelt opp risikerer livet sitt, mens kongen knapt risikerer annet enn undersåttene sine. Idet kongen hever våpenet sitt, benytter han seg av en rett som hele menneskearten kan bekjenne seg til, men likevel foregir han kun å stå til ansvar overfor Gud.

En prins som angriper på lykke og fromme, overser ikke at han løper en risiko for krig, men faren betyr mindre for ham enn de fordelene han venter seg – for han stoler mer på tilfeldighetene enn på sin egen klokskap. Hvis han er mektig, tar han kreftene sine for gitt, hvis han er svak, stoler han på alliansene sine. Noen ganger finner han det nyttig å luke vekk dårlig stemning, å svekke ulydige undersåtter og til og med å tåle tilbakeslag – for en dyktig statsmann vet å finne fordeler ved sine egne nederlag. Jeg håper man vil huske at det ikke er jeg som resonnerer slik, men hoffets sofister, de som foretrekker et stort territorium med få, fattige og underdanige undersåtter framfor et klippefast imperium som gir prinsen makt over både rettsvesenet og lovene, og muligheten til å styre over et sunt og lykkelig folk.

Nok en gang motbeviser prinsen det samme prinsippet: det argumentet som har sitt opphav i avbrytelsen av handelen, i avfolkninga, i forstyrrelsen av finansene og i reelle tap forårsaket av en fåfengt erobring. Det er en svært feilaktig kalkyle alltid å taksere herskernes tap og fortjenester i penger. Den makta som herskerne har i sikte, lar seg ikke måle i det antallet millioner de besitter. Prinsens prosjekter er som sirkler – han vil kommandere for å bli rik og bli rik for å kommandere. Han vil i tur og orden ofre det ene og det andre for å oppnå den av de to som han mangler, men bare med den hensikt at han til slutt vil klare å erverve begge to. For vil han være herre over både menneskene og tingene, må han eie både penger og et kongerike.

La oss avslutningsvis tilføye at de store fordelene som en allmenn og evig fred vil innebære for handelen, i seg selv er sanne og ubestridelige. Men fordi de er felles for alle, vil de ikke være reelle for noen, ettersom slike fordeler bare er merkbare gjennom kontrasten. For å øke sin relative makt er prinsen derfor bundet til utelukkende å søke eksklusive goder.

Når de på denne måten ustanselig bedras av tingenes ytre, ville prinsene altså forkaste denne freden – også dersom de lot egeninteressene sine styre. Hvordan vil det da bli når de lar ministrene sine vurdere? For ministrenes interesser er nesten alltid motsatt av folkets og står nesten alltid også i motsetning til prinsens. Ministrene trenger krigen for å gjøre seg selv nødvendige. Med krigen kan de sette prinsen i vanskeligheter han ikke kan løse uten deres hjelp, og, om nødvendig, legge staten i grus heller enn å miste sine egne posisjoner. De har bruk for krigen for å plage folket under påskudd av at det er en offentlig nødvendighet. De trenger den for å finne plass til oppfinnelsene sine og for å vinne markedet og i hemmelighet innstifte tusen ondsinnede monopoler. De behøver krigen for å tilfredsstille begjæret sitt og for gjensidig å fordrive hverandre, de trenger den for å legge beslag på prinsen og slepe ham vekk fra hoffet hvis han utvikler skumle intriger mot dem. Gjennom den evige fred ville ministrene miste alle disse hjelpemidlene, og likevel lar ikke offentligheten være å spørre dem hvorfor prosjektet om evig fred, hvis det virkelig er mulig, ikke er vedtatt? Det offentligheten ikke ser, er at det ikke finnes noen hindringer for prosjektets realisering – bortsett fra at ministrene må vedta det. Hva vil så ministrene gjøre for å motsette seg realiseringa? Det de alltid har gjort: De vil latterliggjøre prosjektet.

Man må heller ikke tro, som Abbé de Saint-Pierre, at om man bare la godviljen til (som verken prinsene eller ministrene deres noensinne vil gjøre), hadde det vært lett å finne et egnet tidspunkt for å iverksette dette systemet. For om dette skulle være mulig, måtte summen av egeninteressene ikke ha veid tyngre enn fellesskapets beste, og hver enkelt måtte ha vært overbevist om at det som var best for alle, også var det gjeveste de kunne håpe på for sin egen del. Men vi ønsker at klokskapen skal samle seg, i form av en forsamling av et visst antall lyse hoder, og at utbyttet for et visst antall interesser skal kartlegges. For man kan knapt forvente at tilfeldighetenes spill ved et slumpetreff skal bringe disse nødvendige omstendighetene sammen. Hvis det likevel ikke oppstår en slik sammenkomst av omstendigheter, er makta det eneste som gjenstår. I så fall er det ikke lenger et spørsmål om å overtale, men om å tvinge, og da er det nytteløst å skrive bøker – man må heller mobilisere troppene.

Av dette følger at selv om prosjektet i seg selv er svært klokt, vil de midlene man har for å iverksette det, avsløre opphavsmannens enfoldighet. Han var i god tro da han forestilte seg at man ikke trengte annet enn å samle en kongress og foreslå noen artikler for den for å få avtalen signert, og at alt dermed ville være gjort. La oss vedgå at i alle dette dannede menneskets prosjekter så han nokså klart hva resultatene av de iverksatte planene kunne bli. Men han hadde et barns dømmekraft når det kom til å vurdere de midlene som må til for å realisere dem.

[…]

La oss derfor ikke påstå at om systemet hans ikke har blitt vedtatt, er det fordi det ikke er godt. La oss tvert imot hevde at det er for godt til å vedtas. For den ondskapen og uretten som så mange mennesker drar nytte av, vinner innpass av seg selv, mens det som er til nytte for offentligheten, sjelden framtrer om man ikke tvinger det med makt, ettersom de enkeltes interesser nesten alltid vil sette seg imot det. Det er åpenbart at den evige fred under nåværende forhold er et absurd prosjekt, men gi oss tilbake en Henrik IV eller en Sully, og den evige fred vil framstå som fornuftig og mulig. Eller la oss snarere beundre en så vakker plan, men faktisk finne trøst i at vi ikke får se den realisert – for det lar seg ikke gjøre uten midler som er voldelige og farlige for menneskeheten. En føderativ liga grunnlegges aldri uten gjennom revolusjon, og hvem ville derved våge å avgjøre om den europeiske liga skal være ønsket eller fryktet? En slik liga ville kanskje i løpet av et øyeblikk gjøre mer skade enn hva den gjennom århundrer ville kunnet forhindre.




<references/>